Landet der juryordningen hadde sitt utspring, vil nå ha slutt på den flere hundre år gamle tradisjonen. Justisminister David Lammy i Storbritannia vil droppe juryer for de mindre alvorlige lovbruddene for å få fortgang i rettsvesenet, og erstatte dem med én dommer som vil avgjøre skyldspørsmålet. Forslaget kommer ut av det blå og går imot Lammys egen overbevisning fra bare fem år tilbake. Nå frykter kritikere for rettssikkerheten i et rettssystem som allerede blir beskyldt for å ha en politisk slagside.

I 2020 skrev den daværende Labour-politikeren, og nåværende justisminister David Lammy om juryordningen at den er «en fundamental del av vår demokratiske ordning,» og i et annet dokument skrev han at juryer avslører «fordommer og slagsider» fordi de må svare for seg til andre. «En rekke studier har vist at juryer leverer rettferdige resultater, uavhengig av den etniske komposisjonen til juryen eller den tiltalte», hevdet Lammy ifølge The Spectator på lederplass.

Nå har han altså gjort helomvending, noe som ikke er så ukjent for Labour-regjeringen, som de siste dagene er mest beryktet for å ha gått tilbake på sine skatteløfter og økt skattene i Rachel Reeves’ statsbudsjett.

Kemi Badenoch setter finansminister Rachel Reeves på plass etter tidenes verste budsjett

Grunnen? Ifølge BBC, som først fikk nyss om planene, er lange køer i rettssystemet hovedårsaken. I første omgang er det rettssaker der straffen er på opptil fem år som vil bli rammet. Skottland og Nord-Irland har sine egne rettssystemer og vil derfor ikke omfattes av endringene.

Det er for tiden rekordmange saker som venter på å komme i retten: hele 78.000. Dette antallet vil øke til 100.000 innen få år dersom ingenting gjøres, melder BBC.

Magna Carta

Juryordningen er en eldgammel engelsk tradisjon som sannsynligvis oppsto i 1215 gjennom Magna Carta, «den store avtalen» på norsk. Magna Carta er et frihetsbrev som er selve grunnlaget for juridiske rettigheter, ikke bare i England og resten av Storbritannia, men i demokratier verden over. «Ingen fri mann skal bli tatt eller fengslet … uten at han blir dømt av sine likemenn eller landets lover», sier dokumentet.

Som i Norge før ordningen ble avviklet i 2017, blir de fleste saker allerede ført for retten uten juryer i England og Wales. Derfor er det heller ingen magisk løsning for å takle etterslepet, og det vil «kun» spare 31 millioner pund, som er 0,2 prosent av hele justisdepartements budsjett, skriver The Spectator.

Saken har vært oppe til debatt mange ganger før, men hver gang har ministre sagt nei. De er klar over den stolte historien som det engelske rettssystemet representerer, og har ikke villet endre det. At ordningen ikke benyttes i alle rettssaker, betyr ikke at den ikke fortsatt spiller en viktig rolle.

En rettssak med en jury er mindre fordomsfull enn en rettssak med kun en dommer (eller to), fordi den består av et tilfeldig utvalg av befolkningen, ikke en potensielt politisk marinert dommer. Dommere er for det meste privatskoleutdannede, hvite og menn – noe som David Lammy, som er kjent som en tilhenger av identitetspolitikk, er klar over. I 2017 mente han derfor at juryer var viktige som en motvekt til disse hvite mennene, men nå spiller det visst ingen rolle.

Tolv edsvorne menn

Det første jeg tenkte på da jeg så forslaget til Lammy, var den amerikanske filmen «12 Angry Men», «Tolv edsvorne menn» på norsk, fra 1957 med Henry Fonda i hovedrollen, var en tankevekker da den ble vist i en samfunnsfagstime for oss elever. Den viser styrken ved en jury – det handler om at ingen kan dømmes dersom det er et snev av tvil i skyldsspørsmålet, og at en gruppe helt vanlige mennesker har evnen til å resonnere seg frem til skyldsspørsmålet når de snakker sammen. Det er nok mer effektivt kun å bruke profesjonelle dommere og meddommere enn en større gruppe med tilfeldige samfunnsborgere. Men Storbritannia har til nå vært mer konservative og beholdt dette eldgamle systemet, fordi det gir en bedre rettssikkerhet.

Et meme som er blitt delt mye i sosiale medier, sier det ganske brutalt:

«Ledere som avskaffet juryordningen:

• Vladimir Lenin: 1917–1922
• Benito Mussolini: 1931
• Adolf Hitler: 1934
• Francisco Franco: 1939
• Mao Zedong: 1949
• Fidel Castro: 1959
• Pol Pot: 1975
• Idi Amin: 1971–1972
• Saddam Hussein: 1970-tallet
• Muammar Gaddafi: 1973
• Ayatollah Khomeini: 1979
• Hugo Chavez: 1999
• Hafez al-Assad: 1970-tallet
• Keir Starmer: 2025

Starmer og Lammy føyer seg altså inn i en tradisjon de neppe ønsker å være en del av, selv om om motivene forhåpentligvis ikke er like uhyggelige som for diktatorene på listen. Én ting er sikkert: Utviklingen i Storbritannia under Starmer går i en retning som sementerer tendensene vi har sett siden han kom til makten, der mindre demokrati, mer overstyring og overformynderi og mindre rettssikkerhet for vanlige briter smuldrer bort.