Vi nærmer oss en situasjon – i Norge så vel som i resten av Europa – hvor man må være forberedt på selvtekt. Dette skjer primært av to grunner:

1) Trusselnivået i gatebildet øker.

2) Voldskapasiteten til politiet minker.

Jeg vil starte med det første punktet. Andelen volds­parate mennesker i gatebildet øker. Med «gatebildet» mener jeg det offentlige rom, altså ethvert sted utenfor dør­terskelen til ditt hjem. Med «volds­parat» mener jeg mennesker som er villig til å ty til vold, ikke i selv­forsvar, men for å dominere, skremme, skade eller tilrane seg goder. Andelen av slike mennesker øker fortere enn nordmenn psykologisk klarer å holde tritt med. Det er ikke nordmenns psyke det er noe i veien med, men våre politikere slipper mennesker fra farligere kulturer enn vår egen inn i landet i et uforsvarlig høyt tempo.

Det er svært vanskelig å omstille seg mentalt fra den trygge ferdselen i det offentlige rom frem til årtusen­skiftet, til hva som er realiteten i dag. Våre hjerner beskytter oss ikke. De er programmert i en annen tid, hvor «fight or flight» ikke var nødvendig, og hvor vi kunne ha tillit til de aller fleste fremmede.

De importerte menneskene som nå inntar gate­bildet, er programmert anner­ledes. De kjenne­tegnes av lett krenkbar­het, berettigelse og grandiositet – egen­skaper som også er svært frem­tredende i psykopati og narsissisme. Selv om de kommer utenfra og er gjester i vårt land, mangler de gjestens ydmykhet og respekt for verts­folket. De ser et land og en rikdom som naive og vantro nordmenn ikke fortjener, og som burde tilhøre dem. De mangler takk­nemlig­het, empati og hensyn når de tilraner seg goder som egentlig var ment for nordmenn. Også denne mentaliteten deler de med psykopaten. Spørsmålet er om man kan kalle det «kulturell psykopati». Det er kanskje mindre viktig. Det viktige er at du forstår mentaliteten til våre nye landsmenn, og at den er markant forskjellig fra din.

Man kan kalle det store mentale spriket «byttedyr versus rovdyr». Etniske nordmenn er naturligvis byttedyrene.

Så til punkt nummer to: I takt med det økende trussel­nivået i gate­bildet, øker ikke politiets kapasitet. Med «kapasitet» mener jeg økonomiske midler og menneskelige ressurser, men også «volds­kapasitet», i betydningen hvilken fysiske makt politiet er villig til – og i stand til – å bruke for å bevare volds­monopolet, det vil si den nødvendige respekten blant befolkningen for å forebygge selvtekt.

Begge deler er fallende. Den økonomiske kapasiteten faller hvert år i form av kutt i monetære midler, antall stillinger og sentralisering, hvilket betyr at det på landsbasis blir stadig lengre avstand fra forbrytelsen til nærmeste politi­ressurs. I tillegg faller volds­kapasiteten, for eksempel ved at en stadig større andel studenter opptatt på politi­høyskolen er jenter. Det sier seg selv at politiets totale beskyttelses­evne faller når andelen kvinnelige politi­betjenter øker, selv om enkelte kvinnelige betjenter er like kapable som sine mannlige kolleger, men jeg snakker om gjennom­snittet her. En annen faktor er at menneskelige ressurser trekkes bort fra synlig og tilgjengelig patruljering og inn i administrative stillinger.

Hva betyr det for deg? Det vil ganske enkelt ikke være politi tilgjengelig hvis du blir angrepet. Du må regne med å måtte klare deg selv, enten du bor i Oslo eller i Båtsfjord. Det eneste du kan gjøre, er å anmelde etter at skaden er skjedd, og din anmeldelse blir mest sannsynlig henlagt.

Myndighetene vil selvfølgelig ikke innrømme dette. Vi blir ikke advart. Myndighetene vil hevde at du er trygg inntil vi opplever borger­krigs­tilstand­er i gatene.

Derfor legger heller ikke loven til rette for selvtekt. Vi får ikke lov til å bære kniv eller andre våpen.

Men myndighetene kan du ikke lenger stole på.

Jeg har ikke lov til å oppmuntre til å bryte loven. Jeg vil dog påpeke at det ikke hjelper at du er lovlydig den dagen du svever mellom liv og død etter å ha blitt kniv­stukket på bussen, i din egen oppgang, på jobb, på biblioteket, på lege­kontoret, i butikken eller på danse­gulvet en lørdags­kveld.

Men det finnes måter du kan beskytte deg på uten å bryte loven. Den viktigste er kanskje din intuisjon – det å se etter røde flagg i dine omgivelser. Merke andres sinns­stemning. Deres blikk. Har de «crazy eyes»? Snakker de med seg selv? Virker de paranoide eller hatefulle? Eller kanskje motsatt: interessert i deg? Følger de dine bevegelser med blikket? Følger de etter deg? Men det krever at du løfter ditt hode når du beveger deg i det offentlige rom. Du er nødt til å skanne dine omgivelser.

Noe av det første du må gjøre, er å forkaste venstre­sidens herske­teknikker. De vil kalle deg rasist hvis du mistenkelig­gjør andre folke­grupper. Det vil naturligvis ikke beskytte deg; det er ment å passivisere deg. Det er naturlig å frykte enkelte folke­grupper hvis volds­tilbøyelig­het er mange ganger høyere enn vår egen. Statistikk lyver ikke. Bare ved å unngå disse gruppene vil du være adskillig tryggere.

Men det finnes farlige mennesker i alle grupper og på alle nivåer. Også blant etniske nordmenn synes andelen farlige mennesker å være stigende, fordi ustabile mennesker ikke lenger skjermes fra samfunnet på institusjon eller i fengsel.

For tolv år siden hadde jeg et intimt forhold til en mann. Forholdet varte i omtrent seks måneder. I begynnelsen følte jeg meg forført og «tatt med storm». Men forholdet eskalerte raskt til noe ubehagelig. Han ble invaderende og kontrollerende. Men da satt jeg allerede i saksa.

Vi var kolleger, og en dag hadde vi vært på vakt sammen. Etter endt vakt gikk vi til garderoben for å skifte fra arbeidsklær til sivil. Jeg stod med hodet i skapet og rotet i tingene mine, og trodde han gjorde det samme. Vi var alene i garderoben. Plutselig merket jeg at hårene i nakken min reiste seg, og jeg grøsset. Jeg rettet meg langsomt opp og snudde hodet ut mot rommet. Da stod han få centimeter fra meg og prustet. Han var sort i øynene. Han stod i bar overkropp, med hendene ned langs siden og litt ut fra kroppen, som om han blåste seg opp. Han sa ikke et ord. Bare stod slik, truende og hoverende.

Jeg lot som om jeg ikke enset hans truende positur, og sa jeg måtte på toalettet innen vi gikk hjem (vi bodde ikke sammen, men var naboer, så vi slo som regel følge). Jeg smøg meg forbi og listet meg inn på toalettet. Låste døren. Vel innenfor visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Noen telefon hadde jeg ikke på meg. Men det underlige var at jeg var ikke redd. Jeg tenkte bare at jeg måtte fjerne meg fra situasjonen. Hans aggresjon kom ikke ut av det blå. Den hadde gradvis eskalert i tiden vi var sammen. Jeg var frosken som langsomt ble kokt.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, sikkert bare noen minutter, hørte jeg ham fra utsiden: «Kommer du snart?» Jeg låste opp. Der stod han, ferdig påkledd og klar til å gå, noe utålmodig, men ellers helt upåfallende, som om hans truende adferd bare fem minutter tidligere aldri hadde skjedd.

Dette er et eksempel fra en nær relasjon, og ikke overfor en fremmed på gaten, men viser hva røde flagg handler om. Den gang jeg stod med hodet i garderobe­skapet, sanset kroppen min fare. Hårene i nakken reiste seg, og antakelig begynte jeg å produsere adrenalin for å kunne flykte raskere. Det skjedde før jeg hadde observert faren og var den bevisst.

Din intuisjon er nemlig mer fysisk enn psykisk. Du vil merke fysisk ubehag før du kognitivt forstår at du er i fare. Kroppen din forteller deg at «her vil jeg ikke være». Det er viktig å tolke kroppens signaler riktig. Å ignorere dem kan koste deg ditt liv.

Mordet på Iryna Zarutska er i den forbindelse av interesse. Iryna gikk på T-banen og satte seg på setet foran en svært farlig mann, med ryggen til ham. Vi har sett overvåkings­bildene, og det er åpenbart for de fleste at den mannen var utrygg. Iryna var enten ikke oppmerksom på sine omgivelser (hun lyttet til musikk, hun skannet ikke omgivelsene), hun klarte ikke å tolke situasjonen (muligens fordi slike menn ikke finnes i landet hun kom fra), eller hun ignorerte de kroppslige signalene som forsøkte å beskytte henne. Det kostet henne livet.

Gjør et tankeeksperiment. Forestill deg at du ser på en skrekk­film. En serie­morder har fanget to ofre og låst dem inne i kjelleren. Ofrene gjør alt for å komme seg unna. Skriker ut av det lille kjeller­vinduet for å tiltrekke seg opp­merksom­het. Når morderen kommer med mat og vann, kjemper de, slår og sparker, men forgjeves. Ofrene er jo bundet fast. Morderen er dessuten mye større og sterkere enn dem.

Men kanskje tenker du: «Slutt å kjempe, vær smart, bruk hodet». Og akkurat som om ofrene i filmen har hørt deg, skifter de taktikk. Forsøker å skjule sin frykt og prøver i stedet å innynde seg hos morderen. Forteller ham det han trolig ønsker å høre, selv om de ikke mener det. Passer seg for å krenke morderen, fordi dette vil vekke hans raseri. Stryker ham med hårene. Blir føyelige og inn­smigrende.

Og kanskje redder dette livet deres, fordi de er blitt troverdige. For når de slutter å stritte imot, reduserer morderen vaktholdet. Og i et ubevoktet øyeblikk klarer ofrene å lure til seg nøklene og flykte.

Denne adferden kalles «gråsteins­metoden» og krever at du klarer å «lese» andre mennesker og fange opp røde flagg. Du provoserer ikke en farlig person. Du lirker. Hvis du merker at en person er eksplosivt krenkbar, smigrer du inntil du kan fjerne deg fra situasjonen, for eksempel hvis du sitter i en taxi og ikke har mulighet til å hoppe ut i fart. Dette kan redde ditt liv, ikke kun på film, men også i det «nye» gatebildet.

Din evne til å «lese» andre mennesker svekkes av alkohol eller hvis du, som Iryna, lytter til musikk i stedet for å bruke dine sanser til å beskytte deg. Ikke la teknologi distrahere deg. Jeg lytter selv til lydbøker når jeg er på tur, men aldri midt i byen eller på offentlig transport. Men jeg kan late som. Jeg har øre­pluggene i, men det er ingen lyd i dem, fordi jeg vet at hørselen er en viktig beskyttende sans. Det er tross alt en grunn til at vi er utstyrt med ører, og grunnen er ikke at vi skal kunne lytte til lydbøker. Alle våre sanser er skapt for å sørge for vår over­levelse. Ikke tildekk dem. Bruk dem!

Å se ut som man er opptatt med sitt, kan nemlig også være beskyttende. Farlige mennesker kan bli provosert eller oppmuntret av at du sitter på kanten av stolen og er synlig på vakt. Du skal være oppmerksom, men ikke vise det. Vær diskret. Vær uanfektet. Du trenger ikke stirre på noen. Det holder at du raskt sveiper over dine omgivelser fra side til side. Hvem står rundt deg? Se ut som om du er på vei et sted og at du vet hvor du skal. Angrepet på den unge albaneren som spurte to gutter om hjelp til å finne riktig buss til Stovner, viser at du er mer utsatt for angrep hvis du gir inntrykk av å være ukjent med dine omgivelser.

Ikke alle er i stand til å lese andre menneskers sinns­stemning. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg opplever ofte at stemningen er spent og at enkelte ikke merker eller respekterer det. I stedet fortsetter de med å forstyrre personer jeg ser nærmer seg briste­punktet. Hvis jeg merker det på en fest hvor jeg kjenner alle parter, kan jeg gripe inn og si: «Slutt å forstyrre!» Hvis jeg merker det ute i det offentlige rom, fjerner jeg meg fra situasjonen som truer med å eskalere.

Da jeg arbeidet som sykepleier i psykiatrien, utviklet jeg en finfølelse på dette. Det handlet om å gi beroligende medisin på akkurat riktige tidspunkt, så snart man merket at pasientens adferd forandret seg og at vedkommende var i ferd med å utagere. Ga vi medisin for tidlig, bedøvet vi pasienten unødvendig. Ga vi den for sent, var pasienten ikke lenger samarbeids­villig og ville ikke ta pillene vi tilbød. Det endte ofte i alarm, nød­prosedyrer og tvangs­medisinering.

Venn deg til å «read the room», enten du går inn i et rom med fremmede mennesker eller på gaten. Ikke vær selvbevisst. Når man er selvbevisst, ser man kun seg selv. Det spiller ingen rolle hvordan andre oppfatter deg. Det som er viktig, er hvordan du oppfatter andre. Det offentlige rom er ikke lenger et sted der du kan gå og dagdrømme, dét er en luksus fra 1990, den gang det var trygt å ignorere sine omgivelser. Vær årvåken!