Når man følger den offentlige debatten, er det én ting som slår en: Det sies sjelden noe virkelig overraskende. Bekymringer luftes, nyanser legges til, balanse søkes. Alt er sivilisert, mye er veloverveid, men det meste er også temmelig likegyldig.

Jeg vet ikke om det skyldes et særlig press i form av sensur, frykt for å si sin mening mener, algoritmenes skyggesensur eller medienes mangel på pluralisme. Vi er uansett på vei mot en debatt uten dramatikk, uten intensitet, uten virkelig konfrontasjon.

Spørsmålet er: Hvor er den intellektuelle vi har bruk for?

Intensitet og mot som egenskaper

Vi kjenner ikke til mange i den danske og nordiske tradisjonen. Heller ikke fra den engelsktalende verden. Men i Tyskland er det en velkjent type. Karl Heinz Bohrer og Enzensberger kan nevnes. Men også levende skikkelser som Botho Strauß, Sloterdijk og Safranski. I Frankrike kunne Michel Houellebecq og Alain Finkielkraut nevnes.

Denne typen insisterer så hardnakket på intellektuell autonomi at de ofte blir isolert. De nekter å tilpasse seg politisk korrekte fellesskap. Bohrer kalte seg selv «Störenfried» – en bråkmaker.

Disse intellektuelle dyrker intensitet som erkjennelsesform. Ikke det pragmatiske kompromiss, men den eksistensielle konfrontasjon. For dem må sann tenkning være ladet med energi, estetisk kraft, vitalitet og lidenskap.

Den dovne, harmonisøkende, konsensusorienterte debatten ser de som uttrykk for åndelig forfall.

Provokasjon er ikke et mål i seg selv – svært ofte er disse intellektuelle frittenkende konservative – men et nødvendig middel. Å provosere betyr å tvinge både leseren og samfunnet til å stille spørsmål ved sine egne verdier. Provokasjonen skal skape sprekker i den normale forståelsen. Åpne nye erkjennelseshorisonter.

Sann innsikt oppstår ofte når det allment vedtatte faller bort, når borgeren konfronteres med eksistensielle brudd og paradokser.

Konfrontasjon er sentralt. Å våge å stille ubehagelige spørsmål. Å bryte med konsensus. Å stå fast ved sin radikalitet, selv når det fører til isolasjon og skandalisering.

Aktuelle temaer

Én ting er å gi et signalement av denne typen intellektuelle som vi har bruk for. Hvordan kommer dette intellektuelle engasjementet til uttrykk i aktuelle temaer? La oss se på noen eksempler.

Innvandring: De som søker konsensus snakker om «integreringsutfordringer», mens konfronterende intellektuelle som Houellebecq tegner et helt annet bilde – underkastelse til islam – og taler rett ut: Integreringen har mislyktes. Fra denne erkjennelsen springer vår tids viktigste stridsord: remigrasjon.

Trump: Konformisten er «bekymret for demokratiet». De skandaliserte ser på Trump som demokratiets svar på elitens forakt for folket. Trump er ikke årsaken, men symptomet – på makthaverklassens fiasko. En amerikansk intellektuell som Chris Rufo er et eksempel på en modig tenker på dette området.

Krigen i Ukraina: Fritenkeren går også her sine egne veier, og de fører – også her – ofte rett inn i shitstormen. Man blir kalt «putinist», og danske Marie Krarup er et godt eksempel. Her luftes et annet syn enn det konforme: på NATO-utvidelsen, på tapet av den liberale verdensorden, på advarslene mot eskaleringen av sikkerhetsdilemmaet. John Mearsheimer er prototypen på området. Konsensusøkeren, derimot, ser på krigen med et idealistisk blikk.

Woke: Der den konsensusorienterte søker en «balanse mellom ytringsfrihet og hensyn», kaller den fredsforstyrrende intellektuelle woke ved navn: en totalitær bevegelse. Vestlig selvhat. Moralismens tyranni. Alain Finkielkraut har skrevet om fenomenet, som Roger Scruton – en annen beundringsverdig intellektuell – kalte «forkastelsens kultur».

Det nasjonale: Her forsvarer den frie og modige intellektuelle nasjonen og konfronterer den kosmopolitiske elitismen. Bohrer skrev en gang om det han kalte «euro-provinsialisme». Andre frie sjeler ånder mot den kommende borgerkrigen. Det ultimate tabu. Ikke «vi må unngå polarisering» – men en konfrontasjon med det ingen vil se. Enzensbergers bok «Med utsikt til borgerkrigen» er et viktig verk i denne intellektuelle tradisjonen.

Det er intensitet. Den skandaliserte intellektuelle setter noe på spill – karriere, popularitet, aksept. Sannheten er ubehagelig. Tekstene som skrives av den typen intellektuelle, har potensial til å forandre, ikke bare informere. Noen huskes til og med flere tiår senere. Som Botho Strauß’ essay «Tiltagende bukkesang».

Hvorfor vi har bruk for intellektuelle

Vi trenger intellektuelle som har den eksistensielle nerven som driver en kultur fremover istedenfor bare å forvalte dens nedgang. De skaper erkjennelse fremfor bekreftelse.

Dansk og nordisk kultur er en konsensuskultur. Det kan man si mye godt om. Men ikke når vi ønsker fred og harmoni i debatten. For kulturelt sett dør vi av det. Demokrati trives ikke på enighet, men på konfrontasjon. Sannheten blir ikke født i dialogens hyggelige stuer. Intensitet er ikke et problem. Det er en forutsetning for kulturelt overskudd.

Vi lever i shitstormens tidsalder. Moralismen er gått av skaftet. Den skandaliserte intellektuelle straffes, og beskyldningene hagler: rasist, fascist, konspirasjonsteoretiker. Så man velger det sikre. Det pragmatiske. Det moderate. Det døde.

Sapere aude

Den kritiske offentligheten trenger en Bohrer og en Strauß. Vi har Brinkmann i overflod – pålitelige, lærde, men også ofte ufarlige. Hvor er de intellektuelle som tør å sette noe på spill? Som insisterer på intensitet fremfor harmoni? Som konfronterer etablissementet istedenfor å administrere det?

Sapere aude. Ha mot til å bruke din forstand. Ikke bare som en skåltale, men som personlig investering.