Afghanistan har utviklet seg fra vondt til verre. Prisen for dårlig gjennomtenkte politiske beslutninger har vært høy. Og det har bidratt til å svekke sikkerheten i eget nærområde. 

Afghanistan-utvalget har nettopp fremlagt sin andre rapport, som dekker perioden 2015–2021. Den er like klar i sin konklusjon som den første rapporten, som dekket det norske Afghanistan-engasjementet i perioden 2001–2014.

Et samlet utvalg, ledet av Bjørn Tore Godal, slår fast at 20 års internasjonal og norsk innsats i Afghanistan har feilet totalt, både militært, humanitært, med statsbygging og bestrebelsene på å innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan.

Prisen for en rekke med dårlig gjennomtenkte og åpenbart feilaktige politiske valg har vært høy. Ikke bare er situasjonen i Afghanistan nå verre enn den noensinne har vært.

Det norske Afghanistan-engasjementet har kostet 10 norske soldater livet og norske skattebetalere nærmere 40 milliarder kroner i økonomisk og militær bistand, til ingen nytte.

De humanitære lidelsene og materielle ødeleggelsene som er påført det afghanske folk, har vært enorme.

Og det påfører Norge og norske skattebetalere store og stadig økende merkostnader og ulemper i forbindelse med den store innvandringen fra Afghanistan, som krigen har forårsaket.

I tillegg har det ført til at vårt eget forsvar og sikkerheten i eget nærområde er blitt neglisjert og sterkt svekket, noe vi må betale for nå når krigen er kommet tilbake til Europa med full tyngde.

Det går en rød tråd når det gjelder norske politikeres forhold til kriseberedskap og til landet og befolkningens sikkerhet. De tar ikke forsvar og sikkerhet på alvor. Og de tar ikke ansvar når det går galt.

Lite synes å være lært fra mellomkrigstiden, da Mowinckel- og Nygaardsvold-regjeringene avviklet store deler av forsvaret og la landet åpent for en liten tysk invasjonsstyrke på bare 9800 soldater.

Ved årtusenskiftet ble Forsvaret på nytt tilnærmet avviklet. Omtrent 85 % av det ble lagt ned, og landets sikkerhet ble overlatt til USA. I stedet bidro Norge med det lille som var igjen til fånyttes intervensjoner i Midtøsten, som alle endte med tap.

Dét sto styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre for, sammen med et samlet Storting.

Lenge var lykken bedre enn forstanden, men nå er vi for alle praktiske formål i krig med vår stormaktsnabo i øst. Krigen kan, før vi vet ordet av det, også komme hit. Men det vil ta 12–15 år å bygge Forsvaret opp igjen.

Norske politikeres kortsiktighet og uansvarlige forhold til eget lands sikkerhet gjelder ikke bare statens sikkerhet. Det gjelder i aller høyeste grad også samfunnssikkerheten.

Tsunami-katastrofen i 2005 er ett eksempel. Den offisielle evalueringen og den interne UD-evalueringen slo begge fast at både beredskapen, krisehåndteringen og oppfølgingen etter katastrofen var kritikkverdig og sterkt mangelfull.

Rapportene konkluderte faktisk med at norske myndigheter kom dårligst ut av alle nordiske og europeiske land. 84 norske personer omkom.

Den dårlige håndteringen skjedde på Bondevik-regjeringens vakt, men var et resultat av gjentatte regjeringers neglisjering av kriseberedskapen i UD. Kriseberedskapsplanene var ikke oppdatert siden de ble utformet, rett etter krigen, i 1949.

Utøya-katastrofen og bombingen av regjeringskvartalet i 2011 skjedde på Stoltenberg-regjeringens vakt. 77 personer omkom.

Gjørv-rapporten, som ble overlevert i 2012, konkluderte med at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret med bedre sikkerhetstiltak, og at antallet drepte på Utøya kunne vært langt mindre med hurtigere respons fra politiets side.

Regjeringen gikk ikke av, som under Kings Bay-katastrofen i 1962, da 21 gruvearbeidere omkom i Ny-Ålesund som følge av dårlige sikringstiltak i den statlig drevne kullgruven.

Jens Stoltenberg klarte å slippe unna med det retoriske og politiske kunststykket «å ta ansvar ved å bli sittende»?!

Det samme gjentar seg nå, etter rapporten om det fullstendig feilslåtte norske engasjementet i Afghanistan. Ingen tar ansvar!

Grunnen til at det svikter på den viktigste av alle oppgaver for en regjering, landet og befolkningen sikkerhet, er først og fremst fordi aldri noen blir stilt til ansvar.

Etter min mening bør politikerne og de faglig ansvarlige rådgivere i statsforvaltningen ta ansvar for sine handlinger. Og om de ikke tar ansvar selv, bør de stilles til ansvar.

De bør stilles til ansvar, ikke primært for straffen eller sanksjonens egen skyld, eller for den allmenne rettsoppfatningens skyld, men for å tydeliggjøre hvor ansvaret ligger, og for å muliggjøre læring og insentivere til forbedring, slik at de samme feilene ikke gjentas i fremtiden.

Det går rett og slett ikke an å si at en tar ansvar ved å bli sittende – og slippe unna med det –, når de ansvarlige åpenbart har forsømt sitt ansvar og sine plikter, og i mange tilfeller til og med har neglisjert gjentatte advarsler.

For når det gjelder både avviklingen av det nasjonale forsvaret og det 20 år lange militære engasjementet i Afghanistan, er de blitt advart. De er blitt advart flere ganger.

Undertegnede skrev bl.a. to kronikker i Aftenposten allerede i 2004, og en serie siden i Norsk Militært Tidsskrift og andre publikasjoner, og advarte gjennom en rekke foredrag i Oslo Militære Samfunn, på Forsvarets Høyskole og andre steder, mot de urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetningene som Forsvarsreformen bygget på, om at Russland var på vei til stabilt demokrati og at en ny krig i Europa kunne utelukkes.

En håndfull ledende offiserer med ryggrad og integritet gjorde det samme. Og de var kritiske til å sende det lille som var igjen av landmakten som et ekspedisjonskorps til Afghanistan, Irak og andre land i Midtøsten. Dessverre fikk vi rett, men ingen ville høre.

Kritikken ble fullstendig neglisjert av regjering og forsvarsledelse. De få i Forsvaret som turte å stå frem, fikk sine karrierer og sin fremtid i Forsvaret ødelagt.

Det norske Forsvaret står nå på bak bakke. Vi er i krig i Europa. Ingen ting er oppnådd verken i Afghanistan eller andre steder i Midtøsten hvor vi har vært involvert. Og USA viser seg som en usikker garantist for norsk sikkerhet – også dette er det blitt advart om.

Og når det gjelder Afghanistan, var den første evalueringsrapporten like klar i sin konklusjon da den kom ut i 2015 som den andre rapporten, som nettopp er kommet ut nå.

Utviklingen i Afghanistan gikk i feil retning. Likevel fortsatt det norske engasjementet med uforminsket styrke i ytterligere 6 år?!

Og de ble advart lenge før det første Godal-utvalget kom på banen. Vi var i hvert fall to som advarte mot naiviteten og selvmotsigelsen i det å tro at det var mulig å bombe føydale stammesamfunn til demokrati og menneskerettigheter, og tvangsinnføre et politisk system etter vestlig mønster over natten.

Den ene var sosialantropologen Fredrik Barth. Den andre var undertegnede. Fredrik Barth skrev allerede i 2008 boka «Afghanistan og Taliban», hvor han tok et flengende oppgjør med NATOs strategi om å vinne befolkningens «hjerter og sinn».

I en artikkel i Klassekampen i juni 2010 advarte vi begge om den overflatiske debatten om Afghanistan, den manglende virkelighetsforståelsen av konfliktens kompliserte sider og at statsbyggingen i Afghanistan var et naivt og fåfengt prosjekt som strålte av overflatisk vestlig etnosentrisme.

For dem som ville se, var det lenge klart at en militær løsning i Afghanistan ikke var realistisk. Vestlig teknologi og konvensjonelle symmetriske maktmidler kom rett og slett til kort.

At det heller ikke ble reist spørsmål ved det selvmotsigende utgangspremisset om at demokrati og menneskerettigheter ikke kan innføres med bomber og tvang over natten, vitnet om en utrolig naivitet og lettvint omgang med menneskeliv og felles ressurser.

Det er vanskelig å la være å dømme i forbindelse med det norske engasjementet i Afghanistan, når det uunngåelige sluttresultatet har vært klart så lenge.

Krigføringen i Afghanistan har medført så store skader at noen bør stilles til ansvar.

Jeg tenker først og fremst på regjeringssjefene i perioden: Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, samt på forsvars- og utenriksministre som Kristin Krohn Devold (H), Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap), Espen Barth Eide (Ap) og Ine Marie Eriksen Søreide (H).

Espen Barth Eide, som selv har vært både forsvars- og utenriksminister i perioden, og delaktig i alle beslutninger vedrørende det norske Afghanistan-engasjementet, prøver å distansere seg fra ansvaret i en kommentar i Aftenposten 10.11. når han uttaler:

«Jeg satt selv i uendelig mange Nato-møter der man var mer opptatt av å fortelle at man hadde 20–30 soldater til man kunne stille med, enn hva som egentlig var de strategiske målene og hva man egentlig skulle med alt dette.»

Ja, hvorfor sa han ikke noe annet, da, i de uendelig mange Nato-møtene? Hvorfor sa han ikke at Norge burde trekke seg ut av Afghanistan etter at Al-Qaida etter få uker var blitt drevet ut? Hvorfor sa han ikke at vi i Norge burde konsentrere oss om å ivareta sikkerheten i Nordområdene og eget nærområde, heller enn å bli stående 20 år i Afghanistan?

Her er det mange som har mye å svare for. Jeg tenker også på de sikkerhetspolitiske fagmiljøene i FD, UD, NUPI og PRIO, samt på fremtredende militære og sikkerhetspolitiske rådgivere som f.eks. tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary, for bare å nevne noen.

Matlary lånte akademisk ferniss som begrunnelse for både Forsvarsreformen og det langvarige engasjementet i Afghanistan.

Diesen begrunnet avviklingen av Forsvaret og deltakelsen i Afghanistan med det han kalte «det militærteknologiske paradigmeskiftet», og at seier i Afghanistan stort sett bare var et spørsmål om utholdenhet og flere bomber?!

Det skulle vise seg at de begge, som ventet og som det var blitt advart om, tok grundig feil både når det gjaldt Forsvarsreformen, avviklingen av landmakten, amerikanske sikkerhetsgarantier og Afghanistan.

Sammen med ledende norske politikere har de ikke mye å være stolt av. Men de har en stor del av ansvaret for de beslutninger som ble tatt, for de liv som gikk tapt, de skadene Afghanistan ble påført og de enorme kostnadene norske skattebetalere må dekke.

De bør derfor stilles til ansvar. For når ble norske politikere og embetsmenn gitt ansvarsamnesti? Var det i 2011 det skjedde? Da det å ta ansvar ble definert til å være synonymt med å bli sittende?

Og er det noen grunn til å tro at de som blir sittende og aldri blir stilt til ansvar, noen gang vil lære av feilene de gjør?

Bjørn Tore Godal (Ap) skriver i en kronikk i Aftenposten 7.11. at «Norsk offentlig sektor vil tjene på en sterkere kultur for kritisk tenkning og læring, der mål, midler, metoder og forventede resultater i internasjonale engasjement og krisehåndtering drøftes åpent og kritisk.»

Dét er det ikke vanskelig å være enig i. Men behovet for en sterkere kultur for kritisk tenkning og læring gjelder ikke bare for dårlige rådgivere i offentlig sektor og i embetsverket.

Det gjelder i aller høyeste grad også for Godals egne kolleger i regjering og Storting og sånne som partikollega Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide. Det er dem som har det endelige ansvaret for de valg og beslutninger som ble tatt!

Tror virkelig Godal at evnen til kritisk tenkning og læring noensinne blir styrket dersom ingen ansvarlige noensinne blir stilt til ansvar? Jeg bare spør!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!