Under klimatoppmøtet COP30 i Brasil vakte den svenske kongen, Carl XVI Gustaf, oppsikt med noen bemerkninger som ikke passet inn i det godkjente narrativet. I et intervju med Sveriges Radio stilte kongen spørsmål som for lengst er blitt upopulære i offisielle sammenhenger.

Hvis FNs nye klimaavtale vedtas, vil vestlige, rike land i fremtiden betale enda høyere klimaskatt for sine utslipp. Carl XVI Gustaf kritiserte disse kravene og sa høyt det mange tenker: at Europas klimabyrde er ute av proporsjoner, og at spørsmålet om «hvor mye vi egentlig skal betale» fortjener et ærlig svar. Reaksjonene viser hvor snever debatten er blitt – både i Sverige og Norge.

Kongen uttalte blant annet:

«At alle land skal kunne skrive under på samme papir – det går jo ikke. Jeg tror at vi alle får ta ansvar for oss selv og forsøke å gjøre så godt vi kan.»

«Europa står for bare seks prosent [av utslippene]. Og alle klager på at det er for mye. Men resten av verden er mye, mye verre.»

«Man kan mene hva man vil om dette, men hvor mye skal vi egentlig betale? Det er jo dét som er nøkkelspørsmålet.»

Kongen pekte på noe så enkelt – og derfor så farlig – som det åpenbare: at Europa alene ikke kan redde verden, og at regningen allerede er høy.

Klimaministeren murrer

Uttalelsene førte til umiddelbare reaksjoner i svensk presse. Sveriges klimaminister Romina Pourmokhtari (L) var raskt fremme med pekefingeren:

«Han har ikke faktamessig feil. Men jeg deler ikke konklusjonen», sa hun til SVT.
«Om alle land tenker at deres prosent ikke spiller noen rolle, ville alt ansvar havnet på Kina, USA og India. Det ville ikke vært bra.»

Med andre ord: Kongen har rett med hensyn til tallene, men tar feil i tankegangen. I et Sverige der enhver klima-innvending blir tolket som kjetteri, ble spørsmålet om økonomisk realisme tolket som et politisk overtramp.

I et e-post-svar till SVT kommenterer hoffet kongens uttalelse:

«Kongen beskriver og stiller spørsmål om kompleksiteten og utfordringer rundt å nå globale overenskomster. Kongen er dypt og langsiktig engasjert i disse spørsmålene og har vært det siden 1970-tallet».

Sveriges Radio fulgte opp med en såkalt debatt under tittelen «Hur politisk får kungen vara på klimattoppmötet?». Med en hoff-reporter og to natur- og miljøforkjempere ble det en diskusjon på tomgang, men et nytt element ble likevel berørt: Burde kongen overhodet få lov til å uttale seg hvis han ikke sier det rette?

Kongelige klimamaskoter

Europas kongehus brukes i stadig større grad som bærekrafts-ambassadører. De sendes på klimatoppmøter, miljøkonferanser og FN-møter – som rene merkevarer for den «riktige» saken. Når kongelige uttrykker bekymring for klimaet, får de gjennomgående ros og sympatisk pressedekning.
Da kong Harald og dronning Sonja besøkte Svalbard i 2025, sa kongen:

«For dere som bor her, er klimaendringene ikke noe som skal skje i framtiden. Det skjer nå.»

Dette ble mottatt med begeistring i pressen. Norske og internasjonale medier fremhevet kongens klimabevissthet og engasjement for miljøet. Ingen mente at kongen da trådte inn på politisk territorium. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit har på sin side reist verden rundt for å fremme bærekraftmål og grønn innovasjon – alltid til rosende omtale.

I Sverige har kong Carl Gustaf selv tidligere fått god omtale når han har snakket om bærekraft. Under verdensutstillingen i 2012 fremhevet han «Sveriges langsiktige engasjement for bærekraftig utvikling». Ingen stilte spørsmål ved hvorvidt det var «for politisk».

Nå ble altså Carl XVI Gustaf sendt til COP30 som Sveriges representant. Han har i mange tiår vært en lidenskapelig talsmann for natur og miljø, og burde i så måte ha rikelig med spillerom når han uttaler seg om dette temaet. Hans forberedte tale under COP30 gikk da også knirkefritt. Det var da den kongelige utsendte trådte utenfor det nøye regisserte og våget å ytre en anelse skepsis, at hans rolle ble oppfattet som problematisk.

Symbiose mellom presse og monarki

Kritikken mot den svenske kongens klima-forbehold vitner om en dobbeltstandard: Når kongelige ytrer seg innenfor klimaortodoksien, blir det fremstilt som klokt, moralsk og naturlig, og de kongelige omtales som «engasjerte». Når de derimot ytrer seg utenfor den, blir det plutselig et problem, og de kongelige betegnes som «kontroversielle». I så måte illustrerer den svenske kongens utsagn den moderne medielogikk: Det er ikke meningen at de kongelige skal være nøytrale – de skal være forutsigbart politisk korrekte. I praksis betyr det at politikk er greit – så lenge den følger det etablerte verdensbildet. Ekte nøytralitet og reell meningsbrytning er derimot blitt mistenkelig.

Det svenske medieforskningsmiljøet har for øvrig beskrevet forholdet mellom presse og monarki som «symbiotisk»: De kongelige fungerer som symbolske budbringere for nasjonale verdier. Problemet oppstår når budskapet ikke passer inn i den symbolske fortellingen – når kongen stiller spørsmål der andre bare skal bekrefte.

Så … hvor mye skal vi egentlig betale?

Carl XVI Gustaf stilte et enkelt, men avgjørende spørsmål: Hvor mye skal vi egentlig betale? Det burde vært en legitim problemstilling i et demokrati. Det er et spørsmål som enhver statsleder, finansminister – og skattebetaler – burde stille.
Kongen brøt ikke med fakta, bare med forventningene. Og i den moderne tidsalder, hvor kongehusets verdi ofte måles i antall grønne pressemeldinger, er det kanskje det mest dristige han kunne gjort. Det finnes ingen fare i at kongelige ytrer seg politisk – så lenge de sier det media allerede mener. Kanskje er det nettopp derfor slike spørsmål bør stilles – også fra den eneste mannen i Sverige som egentlig ikke trenger å frykte konsekvensene av å si sannheten.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Kjøp Kents bok her!