I en pressemelding går Norges Bank Investment Managements leder Nicolai Tangen onsdag stolt ut og erklærer at Oljefondet vårt har solgt seg ut av 44 selskaper på grunn av det merkelige begrepet «klimarisiko».

Dette skjer i forbindelse med at Norges Bank har lansert sin nye Klimahandlingsplan for 2030 hvor også Oljefondets «direktør for eierskap og etterlevelse» Carine Smith Ihenacho var på scenen. Den nye klima­handlings­planen bygger på erfaringer fra fondets tidligere klima­handlings­plan for 2025.

NTB siterer Tangen:

– Klimarisiko er finansiell risiko. Vår lang­siktige avkastning avhenger av hvordan verdens­økonomien håndterer klima­endring­ene og over­gangen til et null­utslipps­samfunn. Verdens­økonomien kan ikke løpe fra klima­endring­ene, og det kan heller ikke våre investeringer, sier lederen for oljefondet.

Dette er ufrivillig komisk, ettersom det ikke finnes noen over­gang til et null­utslipps­samfunn der ute i verden: Bruken av fossil energi øker jevnt og sikkert. Og verdens­økonomien «kan» definitivt løpe skrikende vekk fra klima­hysteriet. Det er nettopp det som skjer overalt. Årsaken er at den fiktive «energi­overgang­en» er et politisk fantasi­foster, og tysk økonomi og industridød viser hvor hyper­farlig det er å synke ned i denne moralske hengemyra. Man forsøker å få en gris til å fly, som jeg påpekte allerede i 2016.

Hvorfor opptrer Norges Bank som en miljø­organisasjon?

De fleste tenkende mennesker vil stille seg spørsmålet hvorfor Oljefondet og Norges Bank holder på som om det ikke har skjedd noen kollaps i klima­politikken: Trump har forkastet alle «klimamål» og er i gang med å terminere alle klima­tiltak for å styrke nettopp nærings­livet, energi­sikker­het­en og sunne investeringer i USA.

Heller ikke Sør-Amerika, Afrika, Midt-Østen, India eller Kina virker særlig interessert i å bruke tid, penger og ressurser på dette – utover å late som om de har klima­panikk for å kunne kreve enda mer «klima­erstating» fra vestlige land.

Dermed er det nå i praksis bare er Europa, Canada og Oseania igjen som på fullt alvor forsøker å oppfylle sine «klima­forpliktelser» – til enorme kostnader for borgerne og næringslivet.

Men svaret på hvorfor Nicolai Tangen ikke ser denne gigantiske rosa elefanten rett foran seg, er kort og godt fordi Oljefondet og Norges Bank er lovpålagt å ingorere den. Stortinget vedtok «klimaloven» i 2017 som følge av at et enstemmig storting ratifiserte klima­avtalen av 2016, og dermed er det lovstridig for offentlige ansatte å motarbeide eller trenere klima­tiltakene.

I tillegg ble EUs taksonomi innført i Norge i 2025, som gjør tallene for CO₂-kutt likestilt med andre regnskaps­tall. Å jukse med CO₂-kutt er dermed likestilt med underslag i Norge. Og det er forklaringen på hvorfor hele nærings­livet vårt er i ferd med å gå i stå i et hav av reguleringer, liksom­tiltak, feilfokus og klima­juks, hykleri og korrupsjon. Men dette har ikke olje­fond­sjefen lov til å si – uansett hva han måtte observere eller mene.

Fem punkter for enda mer klimahysteri

Klimahandlingsplanen for 2030 har fem prioriteringer for ambisjonen om netto null­utslipp innen 2050. Dette har alltid vært teknisk og økonomisk umulig, og nå er det i tillegg helt menings­løst siden resten av verden gir blaffen, men Tangen har altså ikke noe valg. Han må fortsette skue­spillet han er lovpålagt å følge. De fem punktene er:

• Styrke sammenhengen mellom investeringsmål og klimamål.
• Fortsette dialog med selskaper for å støtte dem i å utvikle null­utslipps­mål, med forventning om at de snarest setter seg mål om netto null­utslipp innen 2050.
• Fremme internasjonale standarder for rapportering om klima- og natur­relaterte forhold.
• Øke fokuset på natur, fysisk klimarisiko, tilpasning og robusthet, i standard­setting, risiko­styring og eierskaps­arbeid.
• Integrere kunstig intelligens og avansert data­analyse i håndteringen av klima­risiko.

Som vi ser, har politikken omgjort Norges Bank fra å være en finansiell institusjon for å forvalte & tjene pengene våre, til å være en miljø­organisasjon og politisk verktøy som skal sørge for at politikernes selvpåførte «klimamål» blir gjennom­ført i alle ledd – og alt annet er likegyldig.

Så monomant og farlig er dette diktatet basert på et kollektivt masse­hysteri. Ikke at det spiller noen særlig rolle for verdens største forvaltnings­fond. Selv milliarder blir småpenger i denne giganten, men du får aldri nyte godt av denne formuen. Dette er lekepenger for adelskapet i Norge.

Bekymring for naturtap, på vegne av sol- og vindkaft­industrien

I klimabehnadlings­planen fra Norges bank skjerpes kriteriene, for nå er også naturtap blitt inkludert i statuttene. Dette gjør hele seansen dobbelt komisk, for «energi­omstillingen» som Tangen & co. later som de tror på, er basert på at alle land i verden skal få ALL energi fra vind og sol i 2050. Og ingenting annet (bortsett fra kanskje litt atomkraft, en stund). ALT skal gå på «grønn strøm», selv produksjon av batterier, hydrogen og ammoniakk.

Dette er beregnet å innebære hele 11 millioner vind­turbiner og et ukjent antall solpaneler, batteri­banker og hydrogen­industri bare i Europa. Og ingenting fjerner natur og kultur­landskap mer effektivt enn å bygge nettopp gigantiske industri­områder i naturen for å høste sol og vind basert på lang­reiste og ikke-forny­bare industri­produkter fra Kina. Dette ubestridelige faktumet bare hopper Norges Bank Investment Management (Oljefondet) elegant over.

– Den nye planen anerkjenner sammenhengen mellom tap av natur og klima­endringer ettersom skoger, våtmarker, hav og andre økosystemer både lagrer karbon og står overfor økende trusler fra stigende temperaturer og ekstremvær

Nei, Nicolai Tangen. Den stigende trusselen mot hav og andre økosystemer er deg og vindkraft­kompisene til Støre som sier «kjøp-kjøp», men aldri leverer det reklamen lover.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.