Plikten overfor sannheten (I)

Platons Sokrates’ forsvarstale (utgitt av Document forlag) omhandler rettssaken mot Platons venn og lærer Sokrates i år 399 f.Kr. Platon var til stede da den 70 år gamle Sokrates ble dømt til døden. Men hvordan kunne athenerne dømme sitt beste, klokeste og mest rettferdige menneske til døden? Det spørsmålet ble for Platon starten på et liv med filosofiske undersøkelser, med refleksjoner over samfunnets grunnlag og over de faktorer og prosesser som fører til samfunnets forfall. Forsvarstalen har politiske og etiske betydninger som går dypere enn det man får inntrykk av ved en overfladisk lesning. Den rører ved sentrale spørsmål om samfunn og individ – om retten til motstand mot løgn og moralsk og intellektuell korrupsjon, om den skyldighet man har overfor samfunnet kontra den egne samvittighet, om hvorfra den rette autoritet stammer, om plikten overfor sannheten. Det sies iblant at Platons beretning om rettssaken mot Sokrates er selve fødselsøyeblikket for den vestlige filosofi. Den engelske filosofen Alfred North Whitehead gikk så langt som å karakterisere hele den europeiske filosofiske tradisjonen som en rekke fotnoter til Platon! Iallfall gjør Forsvarstalen krav på å betraktes som en av den vestlige intellektuelle og etiske tradisjons grunnlagsskrifter. Det følgende gir litt bakgrunn for Sokrates’ liv og virke, slik det er skildret i Platons dialoger.Den sanne kunnskap

Oraklet i Delfi hadde kunngjort at ingen var visere enn Sokrates. Dette mystiske utsagnet ansporet Sokrates til å undersøke saken nærmere, og om mulig å motbevise orakelet. Å forstå hva visdom var og hvor den kunne finnes, ble Sokrates’ livsoppgave, en oppgave han mente han hadde blitt gitt av Guden (Delfi var helligdom for Apollon).

Sokrates vandret derfor omkring i Athens gater og torg og prøvde og spurte ut de menneskene han traff for å finne ut om vedkommende virkelig hadde tenkt igjennom sine standpunkter. Hvordan vet du at du handler rett? Fra hvilken innsikt stammer ditt handlingsgrunnlag? Sokrates var overbevist om at rett handling kommer fra innsikt, fra sann kunnskap (episteme), og ikke fra vanetenkning og oppfatninger (doxai). En handling er uten berettigelse om den ikke stammer fra innsikt. Sokrates ville erstatte den tenkning som stammer fra tradisjon og vane med personlig refleksjon og handlingsansvar og bringe folk ut av sin dødelige intellektuelle slummer og opp til et høyere nivå av kritisk bevissthet.

Å handle rett krever innsikt i hva «det rette» er. Og den som vet det rette, vil også gjøre det rette, påsto Sokrates. For den som har internalisert det rette og gjort det til en integrert del av sin personlighet, kan ikke unngå å handle deretter. Men innsikt i det gode kan ikke læres på samme måte som annen kunnskap; det er nærmest noe intuitivt som kommer fra «guddommen», og innebærer en oppvåkning eller omvending, en åndelig opplevelse som gjør at man får øynene opp for denne verdens løgner og blendverk. Først når man har gjennomgått en slik indre forvandling, vet man det rette og vil handle deretter.

Å vekke mennesker opp av dvalen av arroganse, skråsikkerhet og overfladiskhet, å få dem til å tenke dypere igjennom grunnlaget for sin viten, rettere sagt den viten de tror de har – det var dette Sokrates kalte sin «jordmorvirksomhet», det å forløse sannheten – eller kjærligheten til sannheten – i den enkelte, til selverkjennelse, til ønsket om å lære å kjenne «det sanne, det gode og det skjønne», til ønsket om å gjøre det rette, men først til å vite det rette, til å gjøre menneskene bedre gjennom innsikt om det gode.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.