Noman Mubashir har forstått hvorfor tenåringer blir grove kriminelle, og han følger scriptet til perfeksjon.

Han vil snakke om «elefanten i rommet». Likevel velger han å si det samme som alle andre har sagt i flere tiår. Men siden Mubashir er en (litt avdanket) kjendis, ender hans meninger på skrift i Romerikes Blad.

Nå reflekterer han om reaksjonene. Noe fornuftig kommer ut av dette.

– Vi har ikke råd til å se vekk. At vi snakker om det, handler om at vi bryr oss. Så enkelt er det.

– Jeg tror også at frykten for å bli stemplet som «rasist», gjør at mange tier. Det er kanskje lettere for meg å snakke om kontroversielle temaer, ettersom jeg selv har en innvandrerbakgrunn, sier han.

Men det varer ikke lenge. Snart kommer det ord som stigmatisering og det hellige mangfold, og man aner hvor det bærer. For det er selvsagt innvandrere som har skapt Strømmen (et tettsted like ved Lillestrøm som i min tid hadde Norges beste ungdomslag i fotball).

– Vi vet at Strømmen ikke hadde gått rundt hvis vi ikke hadde hatt folk med innvandrerbakgrunn. Det finnes masse fantastiske, ressurssterke, integrerte ungdommer og voksne som lever fine liv her, sier han.

Strømmen hadde selvsagt klart seg helt fint uten innvandrere, som i gjennomsnitt kun medfører store kostnader og mer kriminalitet. Men det er ikke rasistisk å undre seg over hvorfor innvandrere lager så mye trøbbel, mener Mubashir.

Så kommer han med noen skremmende lite nyskapende løsninger på problemene. Vi har hørt det før, i mange tiår, uten at det har gitt noen effekt.

Mubashir trekker fram sosioøkonomiske forskjeller, trangboddhet, mangel på farsfigurer, foreldre som sliter med krigstraumer, eller som ikke klarer å tilpasse seg norsk kultur og verdier, og arbeidsledighet som årsaker til at enkelte ungdommer havner på skråplanet.

– Selv om ungdommene er født i Norge, kan enkelte få en annen oppdragelse og andre kulturelle verdier hjemmefra. For mange er respekt viktig, og en del lærer at konflikter kan løses med vold. Eller at respekt oppnås gjennom bruk av vold og trusler. Dette kan kollidere med norske tradisjoner, og alt dette sammen skaper utfordringer. Det blir vanskelig å tilpasse seg, og føle seg hjemme, mener Mubashir.

De aller fleste rømmer ikke fra krig, de kommer hit for å leve på vår regning. Ikke alle, men mange. Maset om respekt er i bunn og grunn en unorsk måte å kreve underkastelse på. Mubashir skriver det jo selv: Vold og trusler er virkemidlene, og selvsagt kolliderer dette med norske verdier.

Det evinnelige maset om sårbarhet og trangboddhet irriterer meg. Jeg vokste opp trangbodd, og følte meg sikkert sårbar også. Men jeg kastet ikke granater av den grunn. Selv om vi ikke hadde sosioøkonomisk råd til den årlige sydenturen.

Mubashir får selvsagt støtte fra en lokal imam.

Sajjad Latif, talsperson for Lillestrøm moské, og med det en stor gruppe mennesker med innvandrerbakgrunn, uttrykker støtte til Noman Mubashirs debattinnlegg og hans poenger om ungdomskriminalitet.

– Spesielt etter den siste tidens hendelser føler flere seg usikre og redde. Jeg har selv barn i ungdomsalderen, så det kjenner jeg til selv, sier han.

Løsningen på problemene finner man selvsagt i moskeen.

– Vi arrangerer både fritidsaktiviteter og religiøse aktiviteter. Der involverer vi også foreldre og har kontakt med politi, kommune og andre trossamfunn. Vi opplever større og større pågang, noe vi tar som et svært godt tegn.

Det finnes over femti land i verden som er overfylt av moskeer, og resultatene derfra lover ikke godt, for å si det mildt.

– Det er viktig å påpeke at ingen kulturer oppfordrer til kriminalitet, så det er også andre oppvekstvilkår som påvirker.

Alle må ta felles ansvar, mener Latif.

– Vi må alle bry oss om ungdommene rundt oss. Det er barna våre vi snakker om. Det er fremtiden deres vi snakker om.

Hva om individene eller familiene tok ansvar? Og nei, denne mobben er ikke mine barn. Mine barn tar jeg ansvar for selv.

Hvorfor skal vi vanlige nordmenn ta ansvar for problemene til dem som har kommet til landet uten invitasjon?

Han snakker om fritidsklubber, det gjorde man allerede da jeg var ung på 1980-tallet. Det er så patetisk. Mine barn har aldri hverken sett eller hørt om en fritidsklubb, men har heller ikke kastet granater.

Heldigvis er vår regjering på ballen.