Da millioner av briter samlet seg i London for noen uker siden, var det én ting som kanskje overrasket noen: den tydelige kristne profilen. Tommy Robinson har nylig konvertert til kristendommen, men han er ikke den eneste; spesielt unge briter flokker til kirkene. Men ikke til Church of England, Storbritannias statskirke, som isteden gjør alt den kan for å avkristne landet og er minst like woke som Den norske kirke.

Det siste påfunnet til Church of England er å installere «graffiti-kunst» – med klistremerker, ikke permanent graffiti, heldigvis – i selveste Canterbury Cathedral. På katedralens nettsider innrømmes det at «kunstinstallasjonen» har «splittet opinionen» – noen rapporterer om «glede» og «spenning,» mens andre mener den minner om et «parkeringshus i Peckham» (fattig bydel i London, red.anm.). Graffitien er resultatet av et samarbeid mellom «marginaliserte grupper» og kunstnere, sier Canterbury Cathedral. De «marginaliserte stemmene» tilhører blant annet punjabi, spredte «svarte og brune» grupper, «nevrodivergente» og LHBTQIA+-grupper. Men hvem er egentlig marginalisert i dagens samfunn? Er det kjønnskritiske feminister, eller er det transaktivister? Er det dem som protesterer utenfor migranthotellene, eller er det migrantene selv? spør Jacob Phillips i The Telegraph. Kirken liker jo å fordømme dem som går imot deres politiske prosjekt.

Som vanlig tar Church of England den etablerte, woke, sosialliberale samfunnsordenen i forsvar. Akkurat som Den norske kirke her hjemme. Når de tror de er progressive og provoserende, er de isteden dørgende kjedelige og beveger seg langt utenfor kirkens mandat om å forkynne den kristne tro. De engasjerer seg i isteden i å forsvare Islam. Så langt tilbake som i 2008 tok den daværende erkebiskopen Rowan Williams til orde for å innføre sharialov for britiske muslimer – og for å fordømme Donald Trump og å drive med klimapolitikk.

For nordmenn er dette kjente takter. Den norske kirke hyller kritikere av Trump (for eksempel da biskop Mariann Edgar Budde talte presidenten midt imot), og de er sterkt Israel-kritiske. MIFF.no skriver: «Gjennom assosierte organisasjoner som for eksempel Kirkens Nødhjelp og KFUK-KFUM Global har deler av Kirken blitt aktivistiske i sin fiendtlighet mot Israel. I 2017 ga Mellomkirkelig råd full støtte til palestinske krav som vil ødelegge Israel og advarte mot «en jødisk stat».» Tidligere Oslo-biskop Kari Veiteberg var sågar medlem av Palestinakomiteen.

Jesus – en transkjønnet Palestina-aktivist?

Dette er bare en brøkdel av det wokeriet som finner sted innen Kirkens fire vegger. Som institusjon er den infiltrert av sterkt venstreorienterte idealister som satt på spissen tror at Jesus ville vært en transkjønnet Palestina-aktivist som ville nektet å fly. Er det rart at Church of England mister medlemmer? Særlig unge mennesker søker ekte tro og bibelbasert forkynnelse, om vi skal tro utviklingen.

Tallene fra England er klare: Kirkeoppmøtet er opp femti prosent de siste seks årene, to millioner flere hver uke sammenlignet med for seks år siden. Unge mennesker spesielt, og de over 65, strømmer til kirkene – men ikke til Church of England. Generasjon Z , dem mellom 18 og 34 år, har firedoblet kirkegjengerandelen fra 4 til 16 prosent. Kirkegjengerandelen har også økt for dem over 65, med 30 prosent. Det er likevel spesielt unge menn som er blitt hyppige kirkegjengere. 21 prosent av unge menn går jevnlig i kirken, opp fra 4 prosent. Det er en enorm økning. Unge kvinner henger litt etter, men også de er blitt hyppigere kirkegjengere de siste seks årene.

Hvorfor er unge menn blitt så kristne?

Dette spørsmålet kan også forklares med den konservative bølgen. En søken etter mening, identitet og røtter fører unge menn til dypere refleksjon over deres rolle i livet. Både kristendommen og konservatismen legger vekt på ansvar, moral og enkeltmenneskets egenverdi, noe det moderne, ultraliberale, mannsdiskriminerende samfunnet ignorerer, og i verste fall motarbeider. Jordan Peterson, Charlie Kirk og andre konservative rollemodeller, som for eksempel Calvin Robinson i Storbritannia, har bidratt til å løfte kristendommen til å bli mer mainstream, selv om hovedstrømsmediene vil kalle alle disse for ytre høyre.

Dette var tydelig under marsjen i London 13. september. Nyfrelste Tommy Robinson ledet minst en million, kanskje flere, gjennom Londons gater under banneret «Uniting the Kingdom.» På talerlisten var det flust av kirkeledere, og det ble sunget religiøse sanger og bedt til Gud.

«Mens jeg gikk med Tommy Robinson-gjengen fra Blackfriars Bridge gjennom Londons Southbank, var jeg omgitt av folk som hadde på seg korsfarer-antrekk, bar St. George-flagg eller viftet med unionsflagget. Walisiske drager og det skotske andreasflagget var også prominente, likeså flagg med bibelvers som «Jesus er veien, sannheten og livet,» eller «Jesus er Herren» og «vend tilbake til Gud.» Et tema som gikk igjen fra disse korsbærerne, var at de ikke følte at de ble lyttet til, at det politiske systemet ekskluderte og gjorde narr av deres bekymringer, og at deres oppfatning av en nasjonal krise bare kunne løses gjennom en kristen gjenreisning.»

Det forteller David Campanale i Premier Christianity.

Den etablerte kirken forvitrer

Reaksjonen på Uniting the Kingdom-marsjen var likevel forutsigbar fra kirkehold. «Som kristne fra forskjellige teologiske og politiske bakgrunner står vi sammen mot misbruk av kristendommen», sa flere kirkeledere, inkludert Church of England, den katolske kirken og baptistkirken, i et fellesbrev. «Jesus kaller oss til å elske våre naboer og våre fiender og å ønske fremmede velkommen. Å korrumpere den kristne tro til å ekskludere andre, er uakseptabelt.»  Igjen er det den selvutslettende, relativistiske kristendommen som kommer til uttrykk, som dømmer de kristne, men som legger seg i selen for mennesker som hater kristendommen – i toleransens navn.

I Storbritannia er det i alle fall tydelig at den offisielle, etablerte kirken ikke lenger står for det kristne budskap. Likevel lever kristendommen som aldri før. Ateismen inspirerer ikke. Det gjør heller ikke den venstreliberale, utvaskede versjonen av kristendom. Og selv om den nye kristendommen som vokser frem, forsøkes stemplet som en ekskluderende kristendom, er det motsatt, for i Storbritannia er en stor andel av de nylig omvendte fra etniske minoriteter. Church of England forvitrer, men det er lys i mørket, og korset bæres av de utstøtte, slik det også var på Kristi tid. Kanskje vil det være kristendommen som igjen kan forene det dypt splittede britiske samfunnet?