I en oppvisning av virkelighetsfjern analyse forklarer Arbeiderpartiets ferske stortingsrepresentant og tidligere politimann Farukh Qureshi at løsningen på granatkastende barn ikke er strengere straffer.

Ungdommene er nemlig «sårbare». Man må nesten lese det to ganger for å tro det. Mens Oslos gater forvandles til en krigssone, er champagne-sosialistenes svar det samme som alltid: mer dialog, mer forebygging, mer forståelse.

Det er en oppskrift som har feilet i tretti år, og som nå har ført oss til randen av svenske tilstander.

En farlig virkelighetsflukt

La oss se på disse «sårbare» barna. Vi snakker om 13-åringer som tar på seg betalte oppdrag for å kaste håndgranater i sentrum. Vi snakker om barn som knivstikker jevnaldrende og etterlater dem livstruende skadet. Å kalle dette et uttrykk for sårbarhet, er ikke bare naivt; det er en hån mot ofrene og en farlig ansvarsfraskrivelse.

Dette er ikke fortvilte unggutter som stjeler et eple. Dette er unge soldater i en eskalerende gjengkrig, hjernevasket av en voldsideologi der ære, makt og forakt for det norske samfunnet står sentralt. De er ikke lettpåvirkelige; de er målrettede. De er ikke sårbare; de er ondsinnede.

Å fortsette å behandle dem med silkehansker, med samtaler og fritidsklubber, er som å prøve å slukke en ildebrann med en vannpistol. Det virker ikke. Det har aldri virket.

Tilbake til Willy Haugli

Qureshi sier at «løsningen ligger ikke i strengere regime eller straffer». Jo, Qureshi, det er nøyaktig der løsningen ligger. Den eneste medisinen som virker mot denne typen brutalitet, er en umiddelbar og knallhard konsekvens.

Det er på tide å børste støvet av metodene til Oslos legendariske politimester Willy Haugli. Hans doktrine var enkel: Kriminalitet, uansett hvor liten, skulle slås hardt ned på umiddelbart. Det var nulltoleranse. Ikke fordi man var ond, men fordi man forsto at for å beskytte samfunnet, må man fjerne dem som truer det.

Det er et språk disse ungdommene forstår. Ikke fordi de er dumme, men fordi de kommer fra kulturer der makt og konsekvens er den eneste reelle valutaen. Appeller til samvittighet og samfunnsmoral er meningsløst når man står overfor en ideologi som forakter begge deler.

Champagne-sosialistene i fornektelse

Det mest urovekkende er at Qureshi, med sin bakgrunn fra politi og fengsel, burde vite bedre. At han likevel gjentar de samme utslitte frasene om «tidlig innsats» og «foreldreveiledning», viser hvor dypt denne ideologiske fornektelsen sitter i Arbeiderpartiet. De er ute av stand til å innrømme at deres eget tiårige prosjekt med «snillisme» og misforstått integrering har vært en katastrofe.

Tiden for å se på disse unge kriminelle som ofre, er forbi. De er gjerningspersoner. De er en trussel mot vår felles trygghet. Løsningen er ikke mer forståelse, men en klar og tydelig gjenoppretting av statens voldsmonopol.

Willy Hauglis tid er kommet tilbake, enten vi liker det eller ikke.