I en periode på 1990-tallet hadde jeg gleden av å jobbe i Fremskrittspartiet. Det var en tid da den politiske og mediale stormen rundt partiet og Carl I. Hagen var på sitt mest intense.

Å lese hans ord i natt, idet han trådte ut av Stortinget for siste gang, vekker derfor en spesiell følelse av både vemod og en dyp, historisk anerkjennelse. For det er umulig å se på Norge i dag uten å konstatere det ubestridelige faktum:

Carl I. Hagen fikk rett i nesten alt.

Profeten som ingen ville høre på

Jeg husker selv hvordan et samlet etablissement – politikere, journalister og akademikere – på 1980- og 90-tallet kaptes om å demonisere Hagen. Hans advarsler om konsekvensene av en naiv og ukontrollert innvandringspolitikk ble avfeid som fremmedfrykt og hatprat. Han ble stemplet som en mørkemann som spredte frykt for å sanke stemmer.

Skjermdump fra Facebook

I dag, 30 til 40 år senere, ser vi resultatene av at ingen lyttet. Vi har parallellsamfunn i våre egne byer. Vi ser en ungdomskriminalitet preget av en råskap vi tidligere bare leste om fra utlandet. Vi har dype kulturelle konflikter knyttet til verdispørsmål som ytringsfrihet og likestilling. Alt dette er en direkte konsekvens av den politikken Carl I. Hagen, som en ensom stemme, advarte oss mot.

Han var ingen mørkemann; han var en realist i en tid der eliten hadde abdisert fra virkeligheten.

Jeg gjorde mitt for å hindre ulykken

I sitt avskjedsinnlegg på Facebook oppsummerer Hagen selv drivkraften bak sitt 50 år lange virke. Det er ord som burde leses av alle som er opptatt av politisk mot og integritet.

«Jeg gjorde mitt for å hindre ulykken», skriver han blant annet.

Dette er ikke ordene til en kynisk politiker. Det er ordene til en statsmann som så en utvikling han mente var skadelig for fedrelandet, og som viet sitt liv til å forsøke å endre kursen. At han samtidig var arkitekten som klarte å bygge opp Fremskrittspartiet fra et lite protestparti til landets største på borgerlig side, er et testament til hans unike evne til å snakke direkte til den delen av folket som følte seg oversett og ignorert av den politiske eliten.

En fri mann

Som han selv skriver, står han nå friere til å si sin mening. Hans løfte om å fortsette å delta i samfunnsdebatten, og den humoristiske avslutningen om at han er klar for nominasjon i 2028 «hvis jeg er i live», viser at kampgløden ikke er sluknet.

Som en som selv sto i stormen på 1990-tallet, er det med dyp respekt jeg nå ser ham tre av. Han kjempet kampene, tok imot slakt, og han sto på sitt. For dét skylder Norge ham en takk. Han var ikke alltid polert, men han var nesten alltid profetisk.

De som kastet tomater og råtne egg på deg, Karl, den gangen du advarte mot de tilstandene vi har fått i dag, de skjønner det ikke selv, men hadde de hørt på deg i stedet, hadde Norge vært et mye bedre og tryggere sted å være i dag.

Takk for innsatsen, Carl!