¹⁸ For ordet om korset er dårskap for dem som går til grunne, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. ¹⁹ Det står jo skrevet:

Jeg vil ødelegge de vises visdom,
og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.

²⁰ Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? ²¹ For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. ²² For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, ²³ men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er til forargelse for jøder og en dårskap for folkeslagene, ²⁴ men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. ²⁵ For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Paulus’ 1. brev til korinterne, 18–25

Av dagens tekster har jeg valgt å ta utgangspunkt i lesetekst nr. 2. Årsaken er at den treffer svært godt et innslag på Verdibørsen som ble sendt i går. Her fikk vi høre et intervju med Lars Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, som har introdusert begrepet sado-konservatisme.

Han mener at den konservatismen som vokser fram i USA under navnet MAGA, ikke er konservativ i klassisk forstand, men illiberal, og hevder interessant nok at den i sin mangel på liberalitet møter en like radikalisert woke-bevegelse som har mistet individet av syne og kun er opptatt av gruppers rettigheter. Svendsen mener disse bevegelsene har blitt svært like, selv om de har ulike fiender. Eller som han påstår: De blir hverandres speilbilder.

Lars Svendsen hevdet til slutt at den avgjørende skillelinjen i vår tid derfor ikke står mellom woke og MAGA, høyre- og venstresiden, men mellom det liberale og det illiberale, og at det er der kampen kommer til å stå.

Men hva er da den gode liberalismen, den som gir oss frihet?

Det er ikke vanskelig å se at den visdommen Lars Svendsen legger til grunn for sin forståelse av frihet, står langt unna den visdommen vi finner i Kristus, og slik sett taler Paulus direkte til vår egen tid, for dagens visdom triumferer når den proklamerer sitt farvel med kristendommens Gud. Den krever nemlig å få gå ut over de grensene Gud har satt for våre liv og blir i prinsippet amoralsk. Alt blir tillatt så lenge det handler om det liberale demokratiets kamp for individets rettigheter. Legg for eksempel merke til hvor vanskelig det er å holde en moralsk debatt om abortgrenser etter at disse er vedtatt.

Men det er ikke liberalt å godta en stadig mer utvidet rett til selvbestemt abort. For det ufødte barnet er denne retten en dødsdom uten en rettferdig rettergang. Ekte liberalisme handler om å gi alle like rettigheter og beskyttelse av en rettsstat. Det ufødte barnet faller i dag utenfor disse naturlige rettighetene, men kristendommen klarte å endre både det nyfødte og ufødte barnets posisjon så snart kristne fikk den nødvendige innflytelsen.

Vi ser det samme i spørsmålet om barnets rett til en mor og en far, eller menns rett til å definere seg som kvinner og true deres sikkerhet. Alle kan se at disse ønskene ikke er en reell liberalisme, men en flukt fra troen på sannhet og kristendommen som påvirker vår evne til å tenke klokt om politikk.

Dagens liberale demokrati tåler altså ikke å bli korrigert, for det krever selv å være moralens utgangspunkt, selv når det gjennomfører revolusjonære endringer på det seksualetiske området, forståelsen av kjønn, religion og etnisitet. Enhver motstand mot det vi kan kalle etisk oppløsning, blir derfor oppfattet som illiberalt, grusomt og som et angrep på demokratiet selv.

Det er også interessant at en professor som Lars Svendsen ikke klarer å se det hatet dagens konservative blir møtt med, og at en politisk og teologisk motreaksjon som den vi finner i USA, ikke er hatefull selv om den er kraftfull. Charlie Kirk hatet ingen. Svendsen kunne like gjerne sagt at det var Maximilien de Robespierres motstandere som var de egentlige fiendene av friheten og menneskets verdighet.

Vestens nasjoner ble i sin tid påvirket av Guds kjærlighet til mennesket. Nå er det menneskets rett til å elske seg selv som prioriteres, og som er blitt det etiske utgangspunktet for de som kaller seg liberale. De ser ikke at disse ønskene fører til at friheten fordufter for enhver som våger å opponere. Eller mer presist: Dagens liberale oppfatter enhver motstand mot deres forståelse av liberalisme som antidemokratisk, med den konsekvens at hele kristendommen blir et uttrykk for fascisme og antidemokratisk tenkning.

Det er riktig at den viktigste skillelinjen i dagens politiske system står mellom det illiberale og det liberale, men det er kun i Jesus Kristus vi finner den sannheten som er grunnlaget for den friheten demokratiet trenger for å overleve.