Vi finnes. Det er faktisk mange av oss. Men vi skriker ikke så høyt. Å samle seg i mobblignende demonstrasjoner og skrike «From the river to the sea, Palestine will be free», ligger ikke for oss. Ikke minst fordi vi er uenige i premisset.

Derfor får man inntrykk av at alle homofile støtter Gaza, og det er feil. Kanskje er det feil av oss som er uenige å tie. Kanskje er det feil av alle som tier. Derfor skriver jeg her. Jeg skriver heller enn å skrike.

Det begynner vel å bli ganske opplagt at de galeste tilhører venstresiden. Ikke er de anstendige der de går og skriker, og ikke eier de logikk. De tar ganske enkelt feil. Det er derfor de skriker, for at andre ikke skal komme til orde med fakta.

Det har lenge undret meg hvorfor homofile støtter befolkningen i Gaza. Min undring over mine legningsfellers politiske standpunkter startet for øvrig lenge før Gaza. Men nå har jeg fått bekreftet noe jeg lenge har mistenkt. Homofile vet ikke sitt eget beste.

Homofile menn har knyttet seg til feminismen (som hater menn) og til islam (som hater homofile) i en slags «minoriteters symbiose».

Hele venstresiden synes å rent intuitivt stille seg bak den de anser som den svake part. Derfor støtter de kvinner i kjønnskrigen og fargede i rasekrigen. Og derfor støtter de palestinerne mot Israel. De betrakter krigen som en «David mot Goliat» kamp der Israel er Goliat.

De synes ikke å forstå at kun fordi en part er svakere, færre eller mindre, så betyr ikke det at de har moralen på sin side. Derfor får vi bevegelser som «believe all women»; den svake har alltid rett.

Det spiller ingen rolle om den svake part er dummere, slemmere, mer utspekulert eller har provosert frem en reaksjon. Venstresiden støtter dem uansett. Egentlig sier de at et barn har mer rett enn voksne. Og faktisk har venstresiden gått langt i å gi barn makt over sine foreldre.

De synes heller ikke å reflektere over at selv om Israel er den sterke part rent militært, så er jødene en minoritet i Midtøsten, omringet av muslimske land.

De synes heller ikke å ta notis av at i global sammenheng er hvite mennesker en minoritet.

Det har skjedd noe drastisk med mitt menneskesyn. Forandringen startet under covid. Jeg betraktet hvordan mennesker stod i kø for å ta en vaksine som knapt var testet, og hvordan de nektet sine nærmeste å komme på besøk fordi Erna Solberg og Bent Høie sa «nei». Undres hvor mange relasjoner som ble ødelagt av dette.

Jeg la merke til all hetsen mot de uvaksinerte, og mot dem som ikke brukte munnbind. Det var rett og slett ondskapsfullt.

Jeg har observert det samme flere ganger siden. Det går en rød tråd gjennom alle krisene som avløser hverandre. Klimakrisen, Ukraina, Gaza og nå sist mordet på Charlie Kirk. Folk har ikke lært av covid. De lar fortsatt NRK tenke for seg, og de samler seg kollektivt mot dem som har evne til kritisk tenkning. Mangelen på individuell og kollektiv intelligens, kombinert med tilbøyeligheten til ondskap og villigheten til angrep på dem som tenker selv, har forandret hvordan jeg betrakter majoritetsbefolkningen. Nå forstår jeg bedre hvorfor menn deltar i krig, på slagmarken, med høy risiko for å dø. Enten har de selv en blind tro på egne myndigheters agenda, eller de lar seg presse av andre med blind tro.

I 2019 var jeg fortsatt naiv. Jeg trodde mennesker flest var gode på bunnen. Jeg levde faktisk etter klisjeen «en fremmed er bare en venn du ikke har møtt». Men når jeg støter på en fremmed i dag, tenker jeg «det der er mest sannsynlig en idiot», og jeg har ingen trang til å bli kjent med vedkommende. Det lyder kanskje kynisk eller komisk, i hvert fall selvbeskyttende, men egentlig er det tragisk, og en følelse jeg kjenner på hver dag. Alle trenger fellesskap. Men hva gjør man når man føler at man ikke lenger har noe til felles med dem man vanligvis omgås?

Jeg deltar i nettdebatter. Skjønt det er sjelden man støter på noen som faktisk vil debattere. På nett gjør idiotene det samme som de gjør i demonstrasjoner for Gaza. De skriker. Nå også skriftlig. De «debatterer» med følelser og personangrep.

Nå har krigen i Gaza også rammet de homofiles årlige flaggskip. Nei, jeg snakker ikke om Pride. Jeg snakker selvfølgelig om Eurovision Song Contest. Fem land – Island, Irland, Slovenia, Nederland og Spania – nekter å delta i Eurovision 2026 hvis Israel får lov til å delta. Foreløpig har 23 land bekreftet sin deltakelse, uavhengig av Israels tilstedeværelse, deriblant Norge. De resterende landene har ikke tatt stilling ennå.

I de tradisjonelle Eurovision-gruppene på Facebook er temperaturen høy. De fleste som ytrer seg der, er naturlig nok homofile. Overraskende mange støtter Israel. Jeg sier «overraskende», men egentlig er det her tydelig hvor mange homofile som ellers ikke blir hørt, fordi de ikke skriker og fordi de ikke følger det ønskede narrativet. Men på nett tør de, og de vet hvordan man skal parkere de hysteriske Gaza-homsene som antakelig aldri har tenkt en eneste selvstendig tanke.

Selv diskuterte jeg med en spanjol, altså en landsmann av et av landene som vil trekke seg hvis Israel får lov til å delta. Han støttet sitt sosialistiske land og ønsket at Israel blir kastet ut av Eurovision. Vi utvekslet noen meldinger, selvfølgelig uten å rikke hverandre, for det er ikke derfor man debatterer i dag. I dag debatterer man for å trykke hverandre ned. Dog skal det sies at spanjolen og jeg holdt en sivilisert tone.

Jeg skrev: «Du er klar over at du er blant de første som ville blitt kastet fra hustakene i Gaza?».

Han svarte: «Er du klar over at egoisme får oss til å tenke på hva som kan skje med oss, men vi glemmer hva som allerede skjer med dem (palestinerne)?».

Jeg svarte: «En homofil som støtter Gaza er ikke en altruist, men en selvskader. Og selvskading er psykiatri».

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.