Frihet består ikke i bekvemmelighet, men i prøven: å tåle motstemmer, åpne for å ta feil, avvise statens tankevelde og forkaste vold. Fire prøver avgjør om samfunnet forblir fritt.

Ytringsfrihetens idé har alltid vært mer skjør enn vi liker å tro. Den fremstår som en selvfølge i vår del av verden, som et fundament vi tar for gitt – men ved nærmere blikk ser vi hvor lett den undergraves. Ikke nødvendigvis gjennom dramatiske forbud eller åpen sensur, men gjennom holdninger som gradvis uthuler prinsippet.

Den berømte britiske forfatteren J.K. Rowling formulerte nylig fire korte setninger som, hver på sin måte, setter fingeren på de prøvene som ethvert samfunn må bestå for å kunne kalle seg fritt.

1. Hvis du tror ytringsfriheten gjelder deg, men ikke dine motstandere, er du illiberal.

Her står vi ved den første prøven: frihetens universelle karakter. John Stuart Mill skrev i On Liberty at «the liberty of the individual must be thus far limited; he must not make himself a nuisance to other people». Men like mye understreket han at et samfunn bare kan utvikle seg når alle stemmer får klinge, selv de vi finner avskyelige. Den som kun forsvarer retten til å tale for dem man er enig med, har i realiteten ikke forstått frihetens natur. Friheten er aldri et privilegium for de rettroende, men et vern for det marginale, det provoserende, ja, det feilaktige. For den som tier sine motstandere, har ikke skapt ro, men en stillhet som kan vende seg mot en selv.

2. Hvis ingen fakta kan endre din oppfatning, er du en fundamentalist.

Dette er den andre prøven: Er vi villige til å la oss korrigere? Fundamentalismen er ikke forbeholdt religionens verden. Den kan ikle seg vitenskapens språk, politikkens program eller moralens drakt. Kjernen er alltid den samme: en sannhet hevet over innvendinger. Hannah Arendt beskrev i The Origins of Totalitarianism hvordan ideologier kan bli altomfattende rammer som forklarer alt og tåler alt – nettopp fordi de aldri lar seg rokke av erfaring. Å være åpen for å ta feil er ikke bare en intellektuell dyd, men en forutsetning for fellesskapet. Den som ikke kan innrømme feil, kan heller ikke samtale. Og uten samtale, ingen politikk.

3. Hvis du mener staten skal straffe annerledestenkende, er du totalitær.

Her rører vi ved statens rolle. Det er fristende å overlate ubehaget til myndighetene: å la lovverket rydde opp i de meningene vi selv finner uakseptable. Men staten, skrev Orwell, har alltid en tendens til å utvide sitt grep. Det som begynner med å beskytte borgerne mot hat og trusler, kan ende i et system der selve tanken reguleres. Når staten brukes som et våpen i meningskampen, har vi allerede forlatt friheten. En fri stat beskytter rommet for uenighet, den pålegger ikke sannheter.

4. Hvis du mener politiske motstandere bør møtes med vold eller død, er du en terrorist.

Dette er den siste, ytterste prøven: avvisningen av vold. Politikken hviler på ord, ikke på våpen. Når samtalen oppgis, trer volden inn, og da forsvinner også det som gjorde fellesskapet mulig. Hannah Arendt minner oss om at vold kan ødelegge makt, men aldri skape den. Den som tyr til vold, innrømmer egentlig at han har tapt den politiske kampen. Og når volden først slippes løs, er den vanskelig å stoppe; den gjør alle til fiender, alle til mål.

Disse fire setningene kan leses som en enkel katalog over feiltrinn. Men til sammen danner de et moralsk kompass. De minner oss om at frihet ikke bare er retten til å si sitt, men plikten til å tåle det uutholdelige; at sannhet ikke er en eiendom, men en vandring; at staten ikke er en dommer over tankene våre, men en garantist for rommet vi deler; og at vold aldri kan være middelet i en sivilisasjon som ønsker å bestå.

Vi lever i en tid hvor grensene for ytringsfriheten stadig flyttes. Ikke fordi trykkefrihetsforordninger blir avskaffet eller fordi bokbål tennes, men fordi vi stadig oftere fristes til å trekke grenser ut fra egen komfort. Kansellering, digital fordømmelse, moralske bannbuller – alt dette er moderne uttrykk for den samme gamle impulsen: ønsket om å slippe å høre det som plager oss. Men frihet er aldri komfortabel. Den er krevende, ubehagelig, ofte sårende. Nettopp derfor er den også uerstattelig.

Kanskje er det slik, som Mill antydet, at et samfunn som bare tåler de riktige meningene, i virkeligheten har sluttet å tenke. For tenkningen skjer i friksjonen, i motstanden, i møte med det som utfordrer. Uten den blir vi stillestående, fanget i en bekreftelsesmaskin.

De fire prøvene er derfor ikke bare advarsler, men invitasjoner. De ber oss om å se inn i oss selv og spørre: Tåler jeg virkelig frihetens pris? Klarer jeg å høre den stemmen som får blodet til å koke, uten å kreve at staten skal tie den? Klarer jeg å åpne meg for at jeg kan ta feil? Klarer jeg å møte en motstander som et menneske, ikke en fiende?

Hvis svaret er ja, finnes det fortsatt håp for et samfunn som ønsker å være fritt. Hvis svaret er nei, er vi allerede på vei inn i stillheten – og stillheten, skrev Orwell, er alltid den lydløse følgesvennen til undertrykkelsen.

Friheten er derfor alltid en disiplin, aldri bare en rett. Den prøves i ubehaget, i villigheten til å lytte, i evnen til å avstå fra tvang og vold. Og kanskje er det, som Carlie Kirk så sterkt minnet oss om, samtalen som er nøkkelen til alt. For uten samtalen dør politikken – og når ordene forstummer, begynner volden.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp eboken her.