«Menneskene har glemt Gud – derfor har dette skjedd.» Slik lød forklaringen de gamle ga Aleksandr Solzjenitsyn på Russlands katastrofer. Det er en brutal setning. Den er også forbausende aktuell.

Ser vi nøkternt på vår egen tids symptomer, er det vanskelig å si at alt står bra til. Ungdomssuicid og ensomhet stiger. Angst og avmakt brer om seg. Familiestrukturer raseres. Vi krangler om kjønn som om kroppen var en anekdotisk fotnote. Rus og vold river opp lokalsamfunn. Vi behandler liv i begynnelsen og slutten med en kulde som ville vært utenkelig for noen generasjoner siden. Dette er ikke én krise, men en konstellasjon av kriser – en sivilisasjonsmessig skjelving.

Spørsmålet er ikke om alt dette skjer, men hvorfor. Er det mulig at vi – i vår kultur, i våre institusjoner, i våre egne liv – har glemt Gud?

En tidsånd av materialisme

I forelesningssaler, medier og underholdning har en bestemt fortelling hatt hegemoniet: Naturen er alt som finnes. Alt kan – og bør – forklares som resultat av blinde prosesser og nødvendige lover. Mennesket er en samling atomer styrt av gener og miljø; fri vilje, objektiv moral og dyp mening er illusjoner vi forteller oss selv. Når lyset slukkes, er det mørkt.

Denne fortellingen blir ofte pakket inn som «vitenskap». Men det den egentlig gjør, er å snike inn et verdensbilde under dekke av metode. Naturvitenskapen er en praktisk genial måte å undersøke verden på. Materialismen er en metafysisk påstand om hva verden er. Forveksler vi de to, blir vi lett stående med et stivnet dogme: At «science» per definisjon har lukket døren for Gud.

Konsekvensene merkes. Unge mennesker sier rett ut at de «ikke kan få troen til å henge sammen med fakta». Noen legger fra seg troen. Andre legger fra seg faget. Enda flere lever i et smertefullt spenn mellom overbevisninger og undervisning. Og det er ikke rart: Når man lærer at alt dypt sett er meningsløst, er det krevende å leve meningsfullt.

Ideer har konsekvenser

«Som mennesket tenker i sitt hjerte, slik er det.» Det visste vismannen. Verdensbilder blir livsformer. Tror du at mennesket er skapt i Guds bilde, følger det et sett av plikter og en beskyttelse av svakhet. Tror du at mennesket bare er biologi, følger det en annen logikk: viljens styrke, nytte, sortering. Ingen trenger å være ond for å havne der; tanken drar oss.

Derfor er apologetikk – å gjøre rede for troens fornuft – ikke en kuriositet, men en kulturell nødvendighet. Vi skylder våre barn noe bedre enn resignert nihilisme.

Men hva sier vitenskapen – egentlig?

Den populære påstanden er at «vitenskapen har gjort Gud overflødig». Det stemmer ikke. Tvert imot er det tre store linjer i moderne naturvitenskap som peker i motsatt retning:

1. Universet hadde en begynnelse.
   I løpet av forrige århundre ble det stadig tydeligere at rom og tid ikke er evige, men har en start. «I begynnelsen» er ikke lenger bare teologiens språk; det er kosmologiens. Et univers som oppstår, peker – med nøktern logikk – mot en årsak som ikke selv er underlagt tid og rom. Materialismen likte bedre den evige materien. Den fikk den ikke.
2. Fininnstillingen.
   Fra naturkonstanter til begynnelsesbetingelser: De grunnleggende parametrene i kosmos ligger innenfor snævre intervaller som gjør liv mulig. Skru en håndfull av dem én knepp, og du får et dødt univers – eller ikke noe univers i det hele tatt. Noen svarer med spekulative multivers; andre registrerer det fysikeren Fred Hoyle kalte «sunn fornuft»: Det ser ut som noen har «tuklet» med fysikken. Spørsmålet er hvem – og om det kan være annet enn en intensjonell fornuft.
3. Informasjonen i livet.
   DNA bærer et digitalt, symbolsk kodesystem – instruksjoner som styrer levende celler. Vi vet mye om hvordan informasjon virker i biologien; vi vet lite om hvordan den oppstår ved blinde prosesser. I alle andre sammenhenger er komplekse, funksjonelle koder et kjennetegn på sinn. Hvor vi ser mening, spor og signatur, er det rimelig å spørre: Hva – eller hvem – står bak?

Disse tre sporene tvinger ingen til tro. Men de gjør materialistisk selvsikkerhet mindre troverdig – og teistisk realisme mer rimelig.

Troen som intellektuell ryddighet

Poenget er ikke å stikke vitenskap i teologiske hull. Poenget er å ta virkeligheten på alvor, hele veien ut. Hvis universet begynte, hvis det er finjustert, og hvis livet er gjennomsyret av informasjon – da er «Gud» ikke et plaster på uvitenhet, men en sammenhengende forklaring. En personlig, skapende fornuft er simpelthen en bedre kandidat enn «ingenting» for å bære alt.

Det forplikter også troens folk. Vi må slutte å snakke om tro som følelse eller tilflukt fra fakta. Troen tåler lyset. Den krever tenkning. Den bærer ansvar: for sannhetssøken, for nestekjærlighet, for kulturens helse. Apologetikk handler derfor ikke om å «vinne debatter», men om å gi mennesker lov til å tro at det de intuitivt kjenner – at livet har mening, at personen er mer enn materie, at godt og ondt ikke er smak – faktisk har intellektuell tyngde.

Hva gjør vi nå?

• Gjenreis sannhetens språk. Kall ikke moral for smak og menneskeverd for konvensjon. Noe er sant, også når det koster.
• Gjør skolen modigere. Lær unge å skille metode fra metafysikk: Vitenskap undersøker naturen. Den definerer ikke virkeligheten ut av Gud.
• Vær kirke med ryggrad. Forkynn evangeliet med hode og hjerte. Vis at kristen tro bærer både i laboratoriet og ved dødsleiet, i familieoppløsningens ruiner og i den enkeltes hverdag.
• Bygg kultur, ikke bare kritikk. Start bokklubber, støtteordninger, nabofellesskap, bedrifter som behandler mennesker som personer – ikke ressurser.

For dette handler til syvende og sist ikke om statistikk, men om mennesker. Om sønnen som ikke lenger ser noen grunn til å leve. Om jenta som forlater faget hun elsker fordi hun har fått høre at Gud og «fakta» er uforenlige. Om alle oss som kjenner fristelsen til å synke ned i likegyldighet fordi mening virker som et fremmedord.

Solzjenitsyns setning kan leses kynisk – som dom. Den kan også leses som invitasjon – til å huske. Å huske at verden ikke er en ulykke. At mennesket ikke er et tiltaksløst dyr. At sannhet, godhet og skjønnhet ikke er pynt, men pilarer.

Vi har glemt Gud. Men glemsel er ikke skjebne. Vi kan vende oss – som enkeltmennesker og som samfunn – til sannhetens kilde og si: Vi husker. Og når vi gjør det, vil ikke alle problemene forsvinne. Men lyset vil slå på. Og vi vil igjen kunne se hvem vi er.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.