Ånden over materien

Sivilisasjonens kriterium er ikke materiell velstand, mente historikeren Christopher Dawson, men åndelig visjon, som han definerte som:

«en intuisjon av virkeligheten som utrykkes i metafysisk tanke og bærer frukt i kunstnerisk kreativitet og moralsk handling».

Sivilisasjon er en vedvarende kreativ aktivitet. Dette kreative element i sivilisasjonen har et åndelig opphav. Et samfunn uten det åndeliges inspirasjon er et samfunn som har mistet sin kreative evne. Organisasjon av det materielle alene kan ikke opprettholde sivilisasjonen. Den materialistiske og tekniske mentalitet skaper et samfunn uten skjønnhet og godhet, uten ånd og mystikk, uten det irrasjonelle og uforutsigbare som også forbindes med fantasi og skaperevne.

Den materielle kultur trenger en transcendent basis som gir den mening og retning, ellers blir materialismen til en destruktiv kraft som er fiendtlig til det åndelige og til menneskets frihet.

Religionen er sivilisasjonens sjel, dens livsånd. Når denne livsånden har forlatt samfunnslegemet, begynner forråtnelsen.

En kultur som er blitt innsnevret til kun det materielle, blir gjenstand for tidens nedbrytende krefter, fordi det ikke lenger har en transcendent inspirasjonskilde som gir den liv og vitalitet.

Det kristne ideal er å ordne livet – samfunnslivet så vel som det individuelle liv – mot enhetlighet, ved å bringe det åndelige liv i levende relasjon med den materielle virkelighet. Et fullverdig menneske- og samfunnsliv krever en balanse mellom de to. Vestens materielle kultur har historisk sett hatt en åndelig basis; uten denne hadde våre intellektuelle og kunstneriske prestasjoner vært utenkelige. Mennesket kan ikke leve uten livsbekreftende verdier. Det høyere liv – åndslivet, det intellektuelle, etiske og estetiske liv – blir umulig uten. Den kristne troen har vært urkilden til disse verdiene i løpet av vår historie. Tapet av det kristne perspektivet, også som et residuum av moralske verdier i den humanistiske kulturen, har betydd tap av sivilisasjonens vitale kvaliteter.

Den kristne kreative impuls springer ut av kjærlighetsbudskapet. Satan kan bare ødelegge; den som motiveres av hat, kan bare rive ned. Mennesket, skapt i Guds bilde, er et kreativt vesen; men kun i kjærlighet kan man være virkelig kreativ. Det har alltid vært gitt i det kristne syn at Gud, som kjærlighetens sanne kilde, derfor også er kreativitetens opphav. Et menneskes verdisyn og hele livsholdning vil alltid vise seg i den skapende aktivitet og derfor anta tilsvarende form og karakter.

Den kristne, som lever midt i den underfullt skapte verden og aksepterer dens logos i takknemlighet og ydmykhet, har ikke behov for å gjøre seg selv til gud, men lar den skapte verden inspirere og forme sin egen skapende virksomhet. Det handler ikke om å være livets herre, men livets tjener – å tjene de livsbejaende kreftene som gjør livet meningsfullt og underlagt høyere mål. Den som forsøker å skape, motivert av ingenting annet enn hat og ødeleggelsestrang, makter bare å fremstille heslighet, brutalitet og negativitet. Det er dødens vei. Kun når ånden står over materien, i kjærlighet til skaperverket, kan det eksistere kreativitet i ekte forstand.

Da vi tapte den åndelige visjon, tapte vi samtidig den sanne vitale kreativitet som gjorde vår sivilisasjon mulig.

Viljen og håpet

Kan nordmennene igjen bli et «folk forent i tro»? Kan evangeliets budskap igjen vokse i nasjonens eget jordsmonn? Eller er Skar for optimistisk? Finnes det håp? Og finnes viljen? Vesten må gjenfinne viljen til å overleve, til å fortsette det som er vår fortelling. Viljen ofrer seg for det den elsker, men den vilje som ingenting elsker, ofrer seg selv i nihilistisk undergang. Vi har gitt avkall på alt som er verd å elske; vi har mistet kjærligheten til skjønnheten og sannheten; vi har mistet kjærligheten til Gud, og tror at det er Gud som har forlatt oss. Å være kristen i verden er å ville det gode, som betyr å gjøre Guds vilje og å leve etter Guds vilje. I bønnen sier vi «la din vilje skje», og lar dermed vår egen vilje underkastes Hans vilje. Gud lar sin vilje skje gjennom mennesker, og Hans vilje er alltid noe godt. «Jeg lever ikke selv, men Kristus lever i meg.» «Søk først Guds rike» – viljen til å overleve må begynne der.

Vår tid er i desperat behov av et åndelig korstog – en universell utvidelse av sinnet gjennom det kristne budskap. Og vi opplever virkelig, her ved avgrunnens rand, at en ny kristen bevissthet er i ferd med å skapes i Vesten.

De kristnes oppgave kan imidlertid ikke være å gjenoppvekke den gamle kristne sivilisasjon, for den er ugjenkallelig tapt, men å skape en ny kristen sivilisasjon, og å gjøre det ved å anvende det uendelig rike materialet fra vår sivilisasjons kilder. Men det avhenger av at det finnes kvinner og menn som, likhet med i tidligere tider, legemliggjør kristentroen og bærer vitnesbyrd om det åndeliges eksistens, og som ved sitt levende eksempel vitner om troens indre sannhet.

Ikke mindre viktig er det at det kommer en ny generasjon samfunnsledere som alternativ til dagens korrupte maktelite, en ny kreativ minoritet som har gjenoppdaget den indre livets sannhet og avviser den ateistiske humanismens falske og ødeleggende ideer; for ingenting kan utrettes uten troen på absolutte metafysiske sannheter og objektive verdier.

Vi har mistet ærefrykten for skaperverket og undringen over tilværelsens mysterium. Ikke minst har vi mistet «gudsbevisstheten», bevisstheten om den makt som alt i vår materielle verden viser til, men som ligger utenfor det sansbare. Kun om vi kan gjenfinne den fulle visjon av virkelighetens totalitet, kan vi motvirke det åndelige forfall. Det kristne perspektiv må være at virkelig lykke og livsmening bare kan finnes i forening med Gud, og at den eneste redning fra den katastrofale vei Vesten har slått inn på, er å finne tilbake til foreningen med Gud gjennom Kristus.

Samfunnsendringer begynner ved at kristne styrker sin egen tro og lever ut troen i det praktiske liv, ved å bringe den transcendente virkelighet i relasjon til menneskelivets erfaring gjennom å forene åndelig intuisjon, moralsk handling og sosial aktivitet. Om verden har mistet sin mystikk og sine hemmeligheter, om den er – med Max Webers ord – «avfortryllet», er det de kristnes oppgave på nytt å helliggjøre og «gjenfortrylle» verden, og ved vår egen kreative evne å skape et nytt sakralt landskap.

Vi må leve i tillit til at Skars fromme håp vil rettferdiggjøres ved det løftet Kristus har gitt oss, og ved vissheten om at Den Hellige Ånd fremdeles er virksom i verden, slik den har vært siden tidenes begynnelse. Fortvilelse er for den som har mistet alt håp, men håpet er jo nettopp kjernen i den kristne tro.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.