I helgen demonstrerte briter for nasjonal selvbevissthet og mot masseinnvandring. Det var folkets svar på åtti års eksperimentering med det åpne samfunnet.

Bildene fra London viste noe som det liberale establishment hadde håpet var forsvunnet for alltid: et folk som reiste seg i fellesskap. Hundretusener gikk gjennom hovedstadens gater med fedrelandssanger og flagg, engelske og britiske flagg, walisiske og irske flagg, barnefamilier, arbeidere og akademikere, unge og gamle side om side, spontane omfavnelser, menn og kvinner som ropte «beskytt våre barn og kvinner», kristne kors i gatene, taler, blant annet av 13 år gamle Courtney Wright, som ble utvist fra skolen for å ha gått kledd i flagget til landet sitt.

Alle forent i nasjonal samhørighet og med krav om ytringsfrihet og en slutt på masseinnvandring og omseggripende seksualforbrytelser.

De gikk for sine barns fremtid. De gikk for sin kulturs overlevelse. De gikk for nasjonens rett til å være seg selv.

Medier og politikere var raske med å stemple demonstrasjonene som «høyreekstremisme», men dette var ikke marginale hatgrupper. Det var en folkebevegelse av en art som Europa ikke har sett på generasjoner. Det vi var vitne til, var et folkelig svar på sivilisasjonens dypeste krise siden andre verdenskrig.

Fra svake til sterke guder

For å forstå demonstrasjonene i London, må vi se dem som en del av en større sivilisatorisk vending.

Den amerikanske forfatteren R.R. Reno har beskrevet hvordan etterkrigstidens elite i Vesten bygget et samfunn på «svake guder» – toleranse, universelle menneskerettigheter og materielt forbruk – som skulle erstatte nasjonalismens og troens sterke guder. Dette «åpne samfunnet» ble skapt med de beste intensjoner: «Aldri mer» skulle fanatisme, undertrykkelse og krig true menneskeheten. Hitler ble det åpne samfunnets negative grunnleggelsesmyte.

Men etter åtti år er eksperimentet i ferd med å kollapse. Det åpne samfunnets lekkende skip er i ferd med å synke.

Manien med å åpne alle grenser og løse opp alle bånd har skapt et sivilisatorisk tomrom. Mens eliten preker åpenhet, bygger de murer rundt seg selv og trekker seg tilbake i kosmopolitiske enklaver, mens vanlige borgere ser at samfunnet deres fragmenteres.

Demonstrasjonen i London var et opprør mot toleransens tyranniske diktat. Flaggene og de patriotiske sangene som mediene fant så støtende, var ikke nazistiske symboler, men uttrykk for en dyp lengsel etter tilhørighet. Folket henger ved de sterke gudene. Ikke fordi de ønsker konfrontasjon, men fordi bare sterke bånd kan skape sosial sammenhengskraft.

Den uunngåelige etniske virkeligheten

Historikeren Jerry Muller har vist hvordan etnonasjonalismen ikke er en historisk feiltagelse som kan overvinnes med opplysning og god vilje, men en naturlig konsekvens av moderniseringens sterkeste strømninger.

Muller dokumenterer hvordan de mest stabile periodene i det tjuende århundret var preget av etnisk homogenitet oppnådd gjennom det han kaller «etnisk adskillelse». Freden i Europa etter 1945 skyldtes ikke nasjonalismens nederlag, men dens suksess: Hver nasjon hadde sin egen stat uten minoritetsdominerte områder.

Som jeg skrev i min bok «Fortællingen om fredens Europa», sikrer den homogene nasjonalstaten indre fred ved å skape samhørighet mellom innbyggerne, og ytre fred ved å løse grensekonflikter og problemet med løsrivelsesbevegelser.

Dette perspektivet kaster nytt lys over de engelske demonstrasjonene.

Deltagerne viser ikke hat mot andre folkeslag, men krever retten til å bevare sitt eget samfunns kultur. De reagerer på masseinnvandringen som en tektonisk kulturell forskyvning som truer med å splitte opp fundamentet som kulturen deres er bygget på.

Som Muller påpeker, er forsøket på å undertrykke etniske identiteter ikke bare urealistisk. Det er farlig, for det skaper eksplosive spenninger som til slutt risikerer å bryte ut i voldelige opprør.

Folkestyre krever et folk

Demokrati krever et demos – et folk med felles identitet som aksepterer flertallsbeslutninger og påtar seg gjensidige forpliktelser. Uten en slik sammenhengskraft degenererer demokratiet til ren rivalisering mellom separate grupper.

Den multietniske fragmenteringen som det åpne samfunnet har fremmet, undergraver derfor selve grunnlaget for demokratisk styring.

Når innbyggerne ikke lenger ser seg selv som en del av det samme folket, forsvinner motivasjonen til å bidra til fellesgoder som velferdsstat, utdanning og nasjonalt forsvar. I stedet oppstår det statsviteren Robert Putnam har kalt «hunker down»-effekten: Hver gruppe trekker seg tilbake til sine egne og møter andre med mistillit.

Demonstrantene i London krevde i bunn og grunn retten til å være et folk, ikke bare en samling individer som tilfeldigvis bor på samme territorium, men en nasjon med en felles historie og fremtid. Det er denne grunnleggende retten det åpne samfunnets ideologi nekter å anerkjenne.

Integrasjon eller separasjon

Spørsmålet er nå hvordan Storbritannia og andre europeiske land skal forholde seg til denne virkeligheten. Mullers historiske analyser viser at når etniske spenninger først har nådd et visst nivå, finnes det i bunn og grunn bare to løsninger: integrasjon eller separasjon.

Integrasjon krever at innvandrere og deres etterkommere tilegner seg vertslandets kultur og identitet så fullstendig at de etniske skillelinjene forsvinner over tid. Ingen tenker over at Peter Schmeichel har polske røtter. Tiden vil vise om denne modellen for kulturell assimilering fungerer for de store ikke-vestlige gruppene. Man kan tvile på det. I så fall vil hjemsendelser for alvor bli et politisk tema.

Separasjon er den realiteten vi har levd med de siste 30–40 årene. La meg bare si i all stillhet at det ikke er bærekraftig.

De sterke guders gjenkomst

Demonstrasjonen i London markerte ikke slutten på det åpne samfunnet, men begynnelsen på dets forvandling, dets omkalfatring. De sterke guder – nasjonalisme, tro, tradisjon, tilhørighet – vender tilbake fordi folk har bruk for dem.

Det trenger ikke føre til hat eller væpnet konflikt, men det krever at man erkjenner noen grunnleggende sannheter: at mennesker naturlig organiserer seg i etniske og kulturelle grupper, og at stabile samfunn krever en viss grad av homogenitet for å fungere.

Det åpne samfunnets grunnleggende selvmotsigelse er at det bare kan opprettholdes ved å være lukket for kritikk av seg selv. Jo mer åpent det hevder å være, desto hardere må det slå ned på alle som påpeker dets lukkede natur. Massearrestasjoner av nasjonalsinnede og innvandringskritikere er et epidemisk fenomen i det britiske systemet. Det er også en av årsakene til det omfattende opprøret vi så i helgen.