Antall klimasøksmål inter­nasjonalt har økt betydelig de senere år. Staten har så langt blitt saksøkt i to saker i forbindelse med tildeling av lete- og produksjons­tillatelser på sokkelen. Den siste saken er foreløpig ikke endelig avgjort.

Domstolene kan få en viktig rolle i gjennom­føring av klima­politiske tiltak fremover, hvilket innebærer vurderinger av komplekse spørsmål hvor jus, politikk og natur­viten­skap møtes, og hvor grensene er uklare.

Domstolene har en rolle som kontroll­organ i forhold til forvaltningen og kan tilside­sette vedtak der forvaltningens saks­behandling er lovstridig eller uforsvarlig. Men er domstolene rette instans for å avgjøre spørsmål som egentlig har en sterkere politisk og natur­viten­skapelig forankring?

Hvem er saksøkerne

Det er i hovedsak miljø­bevegelsen som bringer inn saker for domstolene i klima­søks­målene både i Norge og inter­nasjonalt. Miljø­bevegelsen har som mål å stoppe eller fase ut bruken av fossil energi. Målsettingen er å nå null­utslipp innen 2050, og dette krever radikale og raske utslipps­kutt. Miljø­bevegelsen får god drahjelp av media og de politiske partier som ønsker å gå lengst i gjennom­føring av tiltak. Støtte får man også fra deler av det juridiske miljø, hvor flere ledende universitets­jurister har engasjert seg i klima­debatten. Den faglige juridiske diskusjonen farge­legges langt på vei av klima­politisk ståsted.

Professor i rettsvitenskap Knut Bergo anbefalte i Dagens Næringsliv 27. august at Norge bør starte utfasing av petroleums­virksomheten for å unngå folke­retts­brudd og erstatnings­ansvar. Han viste til hoved­punktene i dommen fra FNs domstol for folkerett av 23. juli, hvor det legges til grunn at statene skal ha høye målsettinger for å begrense utslipp, og ta hensyn til utslipp både på eget territorium og fra import og eksport. Dette er også tema i saken reist av Greenpeace og Natur og Ungdom mot staten, hvor Høyesterett i dommen fra 22. desember 2020 har lagt til grunn at det også er relevant å ta hensyn til forbrenning av olje og gass som Norge eksporterer til utlandet. Det samme er lagt til grunn av domstolene i siste sak.

Bergo bruker dommen som bakgrunn for sin anbefaling om å utfase olje- og gass­produksjon, og viser til at Norge kan risikere ytterligere søksmål. Det følger naturlig av dette at han er enig i grunnlaget for dommen.

Domstolenes rolle

I saken for folkeretts­domstolen ble det trukket inn mange temaer, inkludert menneske­rettighets­krenkelser. I pågående sak for Borgarting lagmanns­rett ble det ført vitner som hadde status som sakkyndige, til å forklare hvordan forbrenning av produksjon fra oljefeltene vil påvirke klima, natur og barn. En påstand fra saksøkerne var at forbrenning av produksjonen fra norske felt vil forårsake over 103.000 dødsfall, basert på sakkyndig vitne­forklaring.

Domstolene kan bidra til gjennom­gang og synlig­gjøring av svakheter i myndig­hetenes og industriens praksis, forutsatt at domstolene får et best mulig beslutnings­grunnlag, hvor vesentlig kunnskap – også der uenighet råder – og fakta blir presentert. Dette har ikke vært tilfelle i de to saker som så langt er behandlet. Partene har i stor utstrekning sammen­fallende syn på de grunn­leggende klima­politiske spørsmål, og dette preger bevis­førselen og valg av sakkyndige, slik at viktige under­liggende spørsmål vedrørende bakgrunn og konsekvenser av klima­endringer ikke blir berørt.

Det er ikke domstolenes oppgave, men partenes, å presentere full­stendige og relevante data kombinert med viten­skapelige vurderinger. Når partene i utgangs­punktet har samme syn på det viten­skapelige grunnlaget, blir domstolen presentert for et ensidig og snevert grunnlag. Derfor må man kunne stille spørsmål om flere stemmer bør få adgang til å påvirke retts­prosessen ut over den mulighet som lovverket gir i dag, jf. Grunnlovens § 112. Ikke minst gjelder dette behovet for å stille motekspertise til de håndplukkede sakkyndige. Adgang til å delta i muntlige forhandlinger med rett til å stille faglige spørsmål til håndplukkede sakkyndige vitner.

Hvordan man kan si noe meningsfylt om den globale netto­effekten på klima ved salg av produksjonen i utlandet? Det er ingen forståelig grunn til at norsk eksport av gass til Europa skal medføre en relevant skade­mulighet som lovverket skulle gi anledning til å forby med hjemmel i Grunnlovens § 112.

Hvordan krenkes menneske­rettig­heter eller hvordan utgjør forbruk av olje og gass en trussel mot liv og helse? Hvordan kan skade for fremtidige generasjoner påvises? Skade­vurdering må uansett balanseres mot fordeler ved tiltaket. For eksempel: Uten kunst­gjødsel, som Yara produserer, vil verdens mat­­produksjon kunne halveres, og det vil medføre omfattende sult. Kunst­gjødsel­produksjon krever bruk av mengder av gass. Hvordan kan vi prioritere sult fremfor utslipp? Sri Lanka eksperimenterte med fjerning av kunst­gjødsel og opplevde en enorm svikt i mat­tilgangen for noen år tilbake, som resulterte i et opprør mot den sittende president.

Alternativet, å fjerne utslipp fra kunst­gjødsel­produksjon, er mulig, men svært kostnads­krevende, og vil fordyre mat­produksjon enormt.

Manglende innhenting av bredt faglig grunnlag kan føre til at viktige perspektiver uteblir og at avgjørelsene får et snevrere utgangs­punkt enn det saken egentlig fortjener. Det er derfor viktig at domstolene ikke bare ser på de umiddelbare miljø­messige følgene, men også vurderer de lang­siktige konsekvensene for samfunn, næringsliv og fremtidige generasjoner, og da må man ikke hånd­plukke spekulative scenarioer.

Klima og juss

Det stilles lave krav for å akseptere rettsbrudd og skade som tilfreds­stilt som grunnlag for imøtekomme søksmål.

På den andre side foretas det ingen avveining mot de fordeler som et tiltak skaper. Det er ganske fjernt å påberope krenkelse av noens menneske­rettig­heter ved forbrenning av olje/gass utenlands, og det handler ikke om noen fysisk eller psykisk påviselig skade. Man kan ikke stoppe ny leting/produksjon på bakgrunn av krav om å imøtekomme utslipps­målene. Vi vet allerede at utslipps­målene er fullstendig uoppnåelige, selv om det motsatte gjentas fra klima­industrien og grønne politikere.

Spørsmål er om rettigheter for innspill bør forsterkes i lovverket. Sentrale faglige problem­stillinger er ikke berørt i de saker som domstolene så langt har behandlet. Det er ikke mulig å dokumentere at økende temperatur automatisk gir skade, ettersom endringer kan være både positive og negative. Det er ikke dokumentert at global temperatur­økning i det vesentlige skyldes utslipp, eller at utslipp faktisk fører til temperatur­endring.

IPCCs egne vitenskapelige utredninger har ingen referanse til at vi er i en klimakrise, mens politikere som forkorter budskapet i «Summary for policymakers», påstår det motsatte. Klima er usikker vitenskap, og klima­endringer er kaotiske. Vi kan ikke forutsi klima­tilstanden i 2050 eller i 2100.

Tor Engeness er jurist og deltok nylig i paneldebatten som åpnet Klima­realistenes siste konferanse på Gardermoen.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.