Hvis vi tar et skritt tilbake fra enkelthendelsene, ser vi at konflikten mellom høyre og venstre ikke egentlig handler om politikk. Den handler om menneskesinn. Vi har lært å omtale det som ideologier, men det er mer presist å beskrive det som to forskjellige temperamenter, to grunnformer for hvordan mennesker forstår seg selv og verden.

På den ene siden finnes den kollektivistiske psyken – den som søker trygghet i fellesskapet, som vil at alle skal gå i takt, og som ikke tåler det uforutsigbare ved individet. Den typen sjel graviterer uvegerlig mot venstresiden, fordi venstresiden tilbyr språk og strukturer som kan gi form til denne lengselen. På den andre siden står individet som nekter å la seg innordne, som opplever frihet som en eksistensiell nødvendighet, og som ser autoritet – også den som kamuflerer seg som omsorg – som en trussel.

Det er denne grunnleggende psykologiske motsetningen som gjør at høyre og venstre aldri kan møtes i noe varig kompromiss. Det er ikke bare uenighet om skattesatser eller miljøpolitikk. Det er en uenighet om mennesket selv. Historien viser oss at når disse to psyketypene støter sammen, er det alltid den kollektivistiske som vil forsøke å utslette den andre. For den kan ikke leve side om side med en fri ånd som ikke bøyer seg.

Slik islam ikke godtar.

Rustad peker på venstresidens manglende syndsbevissthet. Det er et avgjørende poeng. For syndsbevissthet er ikke bare et teologisk begrep, men et psykologisk kompass. Den som vet at han er feilbarlig, bærer også en evne til selvkritikk og anger. Det gir en begrensning, en bremse mot fanatisme.

Når denne bevisstheten mangler, blir alt tillatt i kampens hete. Revolusjonære bevegelser fra jakobinerne til dagens woke-aktivister har det samme kjennetegnet: De kan ikke forestille seg at de tar feil. Derfor finnes det heller ingen indre sperre mot vold, mot sensur, mot utrenskninger.

Slik islam ikke har.

Det som i dag utspiller seg på amerikanske universiteter og i europeiske medier, er bare en repetisjon av gamle mønstre. Vi har sett det i Sovjetunionen, vi har sett det i Maos Kina, vi har sett det i Pol Pots Kambodsja. Alltid begynner det med ord. Språket vrenges, begreper snus, moral inverteres. Så følger sosial utstøting, latterliggjøring, tap av status. Deretter sensur, forbud, rettsprosesser. Til slutt fysisk vold.

Det avgjørende er at veien dit er brolagt med gode intensjoner. «Rettferdighet», «inkludering», «toleranse» – alt sammen honnørord som dekker over det motsatte. Når du ikke tror på synd, kan du heller ikke erkjenne at du gjør urett. Dermed blir volden alltid «nødvendig», «forsvar», «beskyttelse».

Mange tror fortsatt at vi kan finne tilbake til en felles offentlighet der venstre og høyre møtes i ordskiftet. Det er en illusjon. For når de dypeste drivkreftene er så fundamentalt ulike, finnes det ingen syntese. «Like barn leker best», heter det. Når ulikheten blir for stor, blir skilsmisse den eneste logiske utvei.

USA står allerede på terskelen til en slik splittelse. Europa nærmer seg, selv om kontinentet fremdeles klynger seg til sine gamle institusjoner som om de kunne holde historien tilbake. Men virkeligheten banker på døren: migrasjon, demografi, identitetspolitikk og den stadig mer aggressive ideologiske venstresiden vil rokke ved de gamle søylene.

Slik islam gjør.

Midt i dette skjer noe annet som ofte overses: en religiøs gjenfødelse. Ikke i form av kirkelig makt, men i form av personlig tro. I USA har det kristne oppsvinget vært nært knyttet til politikere og aktivister som Charlie Kirk. Men under overflaten er det en langt dypere bevegelse: et rop etter sannhet, etter faste holdepunkter, etter en autoritet som står over mennesket.

For uten en slik autoritet blir alt flytende. Mennesket uten syndsbevissthet er mennesket som tror at det selv kan definere virkeligheten. Dét ender alltid i kaos. Vi ser det i kjønnsdebatten, i oppløsningen av familiebegrepet, i den selvrettferdige fornektelsen av historie og tradisjon.

Det kan være fristende å tro at vi lever i en ny tid, at alt dette er unikt for vår epoke. Sannheten er at det bare er gamle mønstre i ny forkledning. Når venstresiden i dag legitimerer vold eller demoniserer sine motstandere, står de i en ubrutt linje tilbake til revolusjonens terrorregimer. Når mediene fungerer som forsterkere for hat mot «fienden til høyre», er det den samme mekanismen som alltid har vært brukt for å rettferdiggjøre maktbruk.

Forskjellen er at Vesten i dag har glemt sin egen arv. Syndsbevisstheten som kristendommen gav oss, har visnet. Og med den har også begrensningene forsvunnet. Det vi står igjen med, er en kamp mellom to psykologiske mennesketyper som ikke lenger deler samme grunnspråk.

Det er derfor en tragedie, men også en nøktern sannhet: Vi vil ikke forsones. De som elsker kollektivets tvang og de som elsker individets frihet, kan ikke bo under samme tak uten å rive hverandre i stykker. Historien forteller oss at en av sidene alltid vil vinne – og vinne brutalt.

Slik islam har gjort.

Vi liker å tro at demokratiet kan megle. Men demokratiet er bare fernisset som dekker over de rå kreftene. Når de først bryter frem, viser det seg at demokratiet var en illusjon – en midlertidig fredspakt, ikke en varig løsning.

Den som tror noe annet, undervurderer menneskets psyke. Og den som undervurderer psyken, undervurderer historien.