Europa vakler mellom gjeld og glemsel. Når tredje generasjon ikke lenger husker hva den første bygget, melder kaoset seg. Er vi dømt til å gjenta historiens tragedie?

Frankrike i fritt fall er ikke et isolert fenomen, men et varselrop. Når en nasjon mister styring over økonomien, når parlamentet reduseres til en arena for blokkering og taktiske spill, da er det ikke bare politikkens svakhet vi ser – men en gjentakelse av historiens gamle mønster.

Sivilisasjoner bryter ikke sammen på én dag. De går i oppløsning i etapper, gjerne i takt med generasjonenes svekkede hukommelse. Første generasjon bygger, den andre forvalter, den tredje glemmer. Hvor mange ganger har ikke historien vist oss dette? Den første kjenner offeret, blodet og prisen for orden. Den andre arver velstanden og forsøker å bevare den. Den tredje vokser opp i en verden der velstand tas for gitt – og søker utopier som river ned selve fundamentet.

Er vi der nå? Er vi i den tredje generasjonen etter krigen, der forståelsen for hva det koster å holde et samfunn oppe, er borte?

Krigens gjenkomst

Det sies ofte at kriger aldri gjentas på samme måte. Likevel følger de et mønster. Etter Napoleonskrigene kom revolusjonsbølgene. Etter første verdenskrig fulgte den andre. Mellomkrigstiden var fylt av økonomisk kollaps, inflasjon, eliter uten løsninger – og unge som drømte om å sprenge det bestående.

Hvor mange generasjoner må gå før et samfunn mister motstandskraften og vender tilbake til kaos? Om vi teller: 1945 var slutten på Europas siste store katastrofe. De som opplevde det, bar minnet om ruinene. Deres barn vokste opp i gjenreisningens skygge, men med respekt for hva foreldrene hadde båret. Deres barnebarn – dagens unge voksne – kjenner ingen av delene. De kjenner bare krav, rettigheter, løfter om en fremtid som stadig uteblir.

Er det da rart at de går ut i gatene, ikke for å forsvare nasjonen, men for å kreve mer av et system som allerede er tomt?

Elitenes selvbedrag

Lars Hedegaard peker på en elite som klamrer seg til makten uten evne til selvkritikk. Det er korrekt. Men enda verre er at disse elitene ikke bare nekter å se virkeligheten – de skaper parallelle narrativer for å slippe å konfrontere den. De snakker om klima, rettferdig fordeling og Europas «verdier», som om retorikk kan dekke over et økonomisk sammenbrudd.

Vi ser en politisk klasse som spiller guder, men som ikke engang behersker sine egne budsjetter. Når underskuddet øker, når gjelden spiser seg inn i fremtiden, da ropes det etter «mer Europa», flere lån, nye institusjoner – men aldri etter ansvar.

Det er et system bygget på fortrengning. Og når realitetene til slutt presser seg frem, gjenstår bare den eldgamle utveien: krisen, unntakstilstanden, krigen som kan gi et nytt nullpunkt.

Hva er galt med folk?

Det er fristende å skylde alt på elitene, men vi må også stille spørsmålet: Hva er galt med folk? Hvordan kan befolkninger som nyter godt av en frihet og velstand uten sidestykke, frivillig marsjere mot sin egen oppløsning?

Kanskje er svaret enkelt: Mennesket tåler ikke for mye fred. Vi drives av en underlig trang til å utfordre grensene, rive ned det som er bygd opp, teste hvor langt vi kan gå før alt faller. Og vi ser det ikke før ruinene står der.

Det finnes en sosiologisk lovmessighet her. Historikere som Polybios beskrev allerede i antikken hvordan samfunn går i sykluser: fra monarki til tyranni, fra aristokrati til oligarki, fra demokrati til anarki – og så tilbake til tyranni. Kanskje er dette ikke bare teori, men et mønster vi lever midt oppi.

Europa som pasient

Frankrike er bare ett symptom. Tyskland kveles under egen demografi og energipolitikk. Storbritannia bygger fengsler for ytringer. Italia balanserer på randen mellom reform og stagnasjon. Overalt ser vi det samme: nasjoner uten selvtillit, borgere uten minne, eliter uten ansvar.

Europa opptrer som en pasient som nekter å ta medisinen. Hver ny krise – finans, migrasjon, sikkerhet – behandles med smertestillende, aldri med kirurgi. Men pasienten svekkes likevel. Og i kulissene vet alle at det til slutt må en dramatisk hendelse til.

Skjebnens hjul

Så hvor ender dette? Historien antyder at vi står foran en ny fase. Ikke nødvendigvis en verdenskrig, men en epoke med vold, uro og oppløsning – en nullstilling der det gamle Europa må betale prisen for å ha glemt seg selv.

Vi kan kalle det skjebnens hjul. Ingen generasjon kan arve frihet og velstand uten å lære kostnaden. Når den lærdommen er glemt, vender hjulet tilbake. Det er tredje generasjonens tragedie – og Europas nåtid.

Spørsmålet er ikke lenger om det kommer en ny krise, men hvordan den vil ta form. Og i det store perspektivet: Har vi i det hele tatt vilje til å bryte mønsteret, eller er vi dømt til å gjenta det samme, gang på gang?

For det er noe i oss som trekker mot undergangen, som om mennesket aldri kan stå stille. Vi må enten bygge eller ødelegge. Og når vi har glemt å bygge, da gjenstår bare det andre.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!