Amerikanske observatører har lenge undret seg over den økende radikalismen i det Demokratiske partiet. Hva er det som får ledende Demokrater til å støtte ekstreme standpunkter som kanskje ville fått støtte fra 20 prosent av befolkningen hvis de fikk lov til å si sin mening?

Det dreier seg om saker som fri innvandring av illegale innvandrere, menns rett til å delta i kvinneidrett, motstand mot deportasjon av kriminelle innvandrere, hat mot lov og orden og politiet, forsvar av kriminelle og forakt for deres ofre, klimahysteri, økende statlig inngripen og regulering av vanlige borgeres hverdag, og ikke minst misbruk av statsmakten og rettsvesenet til å undertrykke politiske motstandere.

I disse dager har Trumps justisdepartement offentliggjort en rekke tidligere hemmeligstemplede dokumenter som viser at Trump og hans medarbeidere har vært utsatt for regelrett forfølgelse. Det blir stadig tydeligere at president Obama, hans utenriksminister Hillary Clinton og sjefene for justisdepartementet, FBI og CIA i årevis kynisk har forsøkt å tøye lov og orden for å knuse en ubeleilig politisk motstander som de hater og frykter fordi han representerer et folkelig opprør mot deres maktfullkommenhet.

Ikke bare ønsket de å underminere hans presidentskap og hans mulighet til å stille til valg igjen. Planen var å ruinere ham og sette ham i fengsel for resten av livet på grunn av anklager om oppdiktede forbrytelser.

Vi ser det samme fenomenet i Europa. Det er påfallende at enhver politiker som våger å utfordre den dype staten, uunngåelig blir rettsforfulgt. I Danmark er det Morten Messerschmidt, i Nederland Geert Wilders, i Frankrike Marine Le Pen, i England arbeiderklasselederen Tommy Robinson – for ikke å snakke om den rumenske presidentkandidaten Calin Georgescu, hvis valgseier ble annullert fordi det øverste sovjet i Brussel ikke ville finne seg i ham. I Tyskland romsterer tilhengerne av den bestående orden med planer om å forby Alternative für Deutschland (AfD). I England forsøker statsminister Keir Starmer febrilsk å bruke politistatsmetoder for å undertrykke den voksende folkelige motstanden mot den muslimske befolkningsutskiftningen.

I flere tiår har de europeiske og nasjonale byråkratiene vært bemannet av lojale tilhengere av venstresiden. Dette har skjedd nøyaktig slik den italienske kommunisten Antonio Gramsci anbefalte: Siden de revolusjonære ikke kunne få arbeiderklassen til å reise seg i væpnet opprør, burde de i stedet fokusere på å erobre statens institusjoner i form av en langsom overtakelse som ingen la merke til. Samtidig skulle de infiltrere kulturinstitusjonene og mediene, og operasjonen lyktes.

Vi er nå i en situasjon der få politikere og kommentatorer våger å utfordre eller stille spørsmål ved venstresidens ideologi eller hegemoni. For venstresiden handler det ikke om politikk eller løsninger på samfunnsproblemer, det handler om makt. De hater ikke «høyresiden» fordi de er imot dens politikk, men fordi den antaster deres makt.

Tradisjonelt moderate venstrepartier som Demokratene i USA og britiske Labour kan gjøre lite for å motvirke radikalisering. Hvis de skulle forsvare lov og orden, ytringsfriheten og gå inn for å deportere illegale innvandrere som ikke har rett til å være i landet, ville de bli angrepet av mediene og overkjørt av det venstreinfiserte rettsvesenet.

Samtidig må de erkjenne at deres mest aktive tilhengere tilhører den ytterste venstresiden, som de ikke våger å opponere mot eller sågar kritisere, av frykt for at media og eksperter skal komme etter dem. Ingen av dem har mot eller intellektuell beredskap til å forsvare sine gamle standpunkter. Når man først har gitt djevelen en lillefinger, tar han hele hånden, og hvis man ikke tar seg sammen og husker hva man en gang sto for, er det ikke annet å gjøre enn å følge hans ordre.

Derfor har de tradisjonelle arbeiderpartiene, som bare arbeidet for sosial rettferdighet, frihet, likhet og brorskap, blitt Antonio Gramscis deprimerende ofre.