Har du noen gang følt at politikerne ikke tar folkets høyeste ønsker alvorlig? Har du lurt på hvorfor innvandringen fortsetter, selv om det aldri har vært flertall for den?

Det har du sikkert, og her kommer svaret: Politikerne representerer ikke de europeiske befolkningene i det hele tatt. Du fornemmet det nok allerede, men nå er det massivt dokumentert i ny forskning.

Det store demokratiske problemet

Den tyske statsviteren Laurenz Guenthers banebrytende studie «Political Representation Gaps and Populism» dokumenterer den avgrunnsdype kløften mellom parlamentarikere og velgere i europeiske demokratier i kulturelle spørsmål.

Europeiske parlamentarikere svever i sin egen politiske atmosfære, langt fra jordens tyngdekraft. I gjennomsnitt er de mer kulturelt liberale enn den gjennomsnittlige velger. Det er ikke marginale forskjeller vi snakker om, men fundamentale holdningsforskjeller som går på tvers av nesten alle land og partier.

De voldsomme tallene

Tallene fra undersøkelsen tegner et bilde som burde få de fleste politikere til å revurdere sitt kall som «folkets tjener». Her åpenbares en politisk Grand Canyon mellom folkevalgte og folk.

Når det gjelder innvandring, ønsker flertallet av innbyggerne i de europeiske landene betydelig strengere regler, mens nesten alle parlamentarikerne er på den liberale siden og går inn for en mer åpen tilgang.

Det samme mønsteret gjentar seg med kriminalitet og straff: Mens borgerne ønsker strengere straffer, ønsker parlamentarikerne mildere dommer. Innbyggerne er langt mer tilbøyelige til å støtte utsagn som «Folk som bryter loven, bør få mye strengere straffer enn i dag», mens parlamentarikerne foretrekker mildere, rehabiliterende tilnærminger.

På spørsmål om kjønnsroller og nasjonal identitet er forskjellen like stor. Velgerne bygger hegn, politikerne river dem ned.

Mens en større andel av innbyggerne støtter tradisjonelle kjønnsroller eller mener at «innvandrere bør tilpasse seg den nasjonale kulturen fullt ut», er parlamentarikere overveiende mer progressive og multikulturelt orienterte. Folket roper «stopp», elitene svarer «mer» – mer innvandring, flere båter med illegale fremmede, mer mangfold.

Det kanskje mest slående er at selv de borgerlige partiene ligger til venstre for velgerflertallet i kulturspørsmål. Alle de etablerte partiene – både til høyre og venstre – er mer liberale enn gjennomsnittsborgeren når det gjelder verdipolitikk. Vi ser her konturene av et demokratisk oligarki.

Alle borgere er mer konservative enn sine representanter

Undersøkelsen punkterer også myten om at skillelinjene bare handler om bestemte grupper. Parlamentarikerne svever i sin kulturliberale varmluftsballong, mens velgerne har beina godt plantet i konservativ jord – og det gjelder alle demografiske segmenter.

Unge og gamle, menn og kvinner, rike og fattige, utdannede og uutdannede – ja, selv innvandrere er mer kulturkonservative enn sine parlamentarikere.

Selv sammenlignet med høyt utdannede og politisk velinformerte borgere er parlamentarikerne fortsatt betydelig mer liberale.

Forskjeller i utdanning, kjønn eller sosial bakgrunn kan bare forklare omtrent en tredjedel av forskjellene. Det er altså tale om et grunnleggende skille mellom den politiske eliten og befolkningen som helhet.

Metodens overbevisende kraft

Guenthers studie er basert på spesielt designede, identiske spørreundersøkelser blant både velgere og parlamentarikere i 27 europeiske land. I Tyskland følges utviklingen fra 2009 til 2021, noe som gir et godt innblikk i dynamikken over tid.

Resultatene er validert gjennom konkrete data fra valgkampen og analyser av partienes offisielle programmer.

Interessant nok viser studien at representasjonskløften er mye mindre i økonomiske spørsmål. Det er særlig på de kulturelle, verdipolitiske områdene at kløften er systematisk og markant.

Populismens logiske fremvekst

Studien kaster nytt lys over høyrepopulistiske partiers fremgang. Deres suksess handler ikke primært om ekstremistisk retorikk eller manipulering av «dumme» velgere. I stedet utfyller de et politisk Bermuda-triangel der velgernes ønsker forsvinner sporløst.

Tyskland illustrerer dynamikken. AfD plantet sitt flagg i det øde territoriet som de etablerte partiene hadde forlatt som ingenmannsland. Resultatet ble partiets gjennombrudd i det tyske parlamentet.

Som Guenther påpeker, endrer ikke befolkningens holdninger seg dramatisk over tid. Det som skjer, er at når saker med store representasjonsgap – som innvandring – får økt politisk betydning, aktiveres kløften mellom elite og befolkning. Populistiske partier høster da gevinsten.

Hva det betyr for demokratiet

Studien reiser grunnleggende spørsmål om hvordan demokratiet fungerer.

Skal de politiske elitene lede befolkningen mot «klokere» beslutninger, eller skal de følge velgernes ønsker? Dette avslører en form for autoritær liberalisme, der de politiske elitene mener at de vet bedre enn velgerne hva som er bra for dem.

Det tradisjonelle tilsvaret – at politikerne er bedre informert og derfor tar smartere beslutninger – holder ikke, for selv høyt utdannede velgere har markant annerledes holdninger enn sine representanter.

Argumentet om å beskytte minoriteter faller også til jorden når selv minoritetsgrupper som innvandrere ofte ønsker en mer konservativ politikk enn eliten.

Resultatet er en uthuling av den demokratiske legitimiteten. Når velgerne gjennomgående føler seg dårlig representert på vesentlige områder, undergraves tilliten til det demokratiske systemet. Studien viser da også at misnøyen med demokratiet forklares bedre med graden av manglende representasjon enn av tradisjonelle holdningsundersøkelser.

Guenthers forskning gir trolig det hittil sterkeste empiriske grunnlaget for å hevde at det finnes en svært dyp representasjonskløft i verdipolitiske spørsmål.

Jo da, eliten mot folket er en realitet.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.