– Det er ingen forskjell på jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Det palestinske folket eksisterer ikke. Når vi snakker om eksistensen av et palestinsk folk, er det av politiske og taktiske grunner, for det er i vår nasjonale arabiske interesse å hevde eksistensen av et eget «palestinsk folk» som en motvekt til sionismen.

Denne uttalelsen ble i 1977 gitt til den nederlandske avisen Trouw av ingen ringere enn Zuheir Mohsen, en av topplederne i PLO (Palestine Liberation Organization). Når Frankrike, Canada og Storbritannia og 143 av FNs medlemsorganisasjoner har bekreftet at de akter å anerkjenne Palestina som en uavhengig stat, var de naturligvis godt klar over at Zuheir Mohsen har rett, men erklæringen skal ses som en protest mot Israels angivelige sultkrig mot sivilbefolkningen i Gaza.

De Palestina-støttende landene har imidlertid ikke sagt noe om hvordan den nye staten skal kunne forvalte sin suverenitet. Gaza ligger i ruiner, Hamas er nesten utslettet, og de få overlevende lederne klamrer seg til sine israelske gisler i mørke tunneler og kjellere. Hvilke palestinske ministre skal delta på FN-møter, klimatoppmøter og internasjonale konferanser? Hvor er det diplomatiske korpset og embetsverket i den nye staten som ikke skal regne med at Israel forlater Gaza så lenge det finnes Hamas-terrorister i befolkningen? Hvordan skal det nye Palestina forvalte Vestbredden, som er gjennomhullet som en sveitserost av israelske bosetninger og styrt av Fatah-bevegelsen, som har anerkjent staten Israel, noe Hamas absolutt ikke har?

Nå er ikke Hamas’ førsteprioritet å danne en palestinsk stat, men å knuse Israel. Dette krever at Hamas beholder makten og kontrollen i Gaza, og det klarer ikke bevegelsen ved egen hjelp. Hamas ble i mange år finansiert, trent og kontrollert av Iran, som også er bundet av en hellig ed om å utslette Israel fra kartet. Nå er Iran satt ut av spillet, og den arabiske verden har mange gode grunner til å ønske Hamas død og forsvunnet, men så kan jo de demokratiske vestmaktene mobiliseres for saken. Hamas har derfor erklært krig mot sitt eget folk og regner med å vinne kampen, for vi andre kan ikke holde ut å se på grusomhetene. Israel har alltid vært hatet av den internasjonale venstresiden på grunn av sin tette allianse med USA, og fordi vennene i Sovjetunionen solidariserte seg med den arabiske saken. I Gaza-konflikten har antijødiske aktivister lyktes i å vinne mediene over på sin side, på samme måte som en rekke islam-elskende politikere har overgitt seg til Hamas’ fortelling om lidelse, folkemord og hungersnød som Israel bruker som våpen i sin krig – angivelig ikke mot Hamas, men mot det palestinske folket.

Hamas og deres utallige nyttige idioter i Vesten kan glede seg over sin suksess i det døgnåpne medieuniverset, hvor seere og lesere mates med bilder av skjelettbarn og desperate mødre, som hulkende strekker sine tomme matskåler mot hjelpen som aldri kom. I det lange løp skal Hamas imidlertid ikke regne med støtte fra de arabiske nasjonene, som faktisk kan være nøkkelfaktoren i dannelsen av en palestinsk stat. Sannheten er imidlertid at palestinerne i den arabiske verden blir sett på som late tiggere, aggressive utpressere og forrædere mot sine arabiske velgjørere og brødre. Og med god grunn, da palestinske migranter i 1971 forsøkte å styrte den jordanske regjeringen og ta makten i landet. Dette kostet 15.000 palestinere livet, og resten slo seg ned i Libanon under PLOs ledelse, der de under den libanesiske borgerkrigen bidro til en omfattende ødeleggelse av Libanon, som aldri har reist seg igjen. Palestinere i Libanon i dag har forbud mot å utdanne seg til leger, tannleger, advokater og 35 andre yrker.

I 1991 erklærte PLO sin støtte til Saddam Husseins invasjon av Kuwait, i forventning om at de 300.000 palestinerne som bodde i Kuwait, kunne bli en del av det nye irakiske regimet og få tilgang til de mange deilige oljemilliardene. Dette åpenlyse forræderiet mot det kuwaitiske folket ble hevnet da Kuwait ble frigjort gjennom Operation Desert Storm. Alle palestinere ble utvist fra Kuwait med 24 timers varsel som takk for sist.

Som en følge av dette har de arabiske landene stengt sine grenser for palestinske flyktninger. Det gjelder nabolandet Egypt, som frykter at Hamas-terrorister vil destabilisere landet i samarbeid med Det muslimske brorskap, som stiftet Hamas. Og det gjelder Jordan, der kong Abdullah har slått fast at ingen palestinske flyktninger vil komme inn i landet. Av samme grunn har den arabiske verden i mange tiår finansiert de permanente palestinske flyktningleirene og den endeløse strømmen av nødhjelp til Gaza, som siden 2006 har fungert som en oppsamlingsleir for dem som ingen vil leke med. Et enormt bistandskompleks uten industri, uten arbeidsplasser. En silo for de fortapte.

Dr. Charles Chartouni er en ledende samfunnsdebattant i Libanon. Han bekler professorater ved både University of Lebanon og University of Beirut, og er seniorkonsulent i det globale rådgivningsfirmaet FTI. Den 5. august avfyrte Chartouni følgende bredside på libanesisk TV: «Hamas har tatt palestinerne som gisler. Israel er ikke ansvarlig for hungersnøden i Gaza. Det er Hamas som utnytter Gaza for å fremme sine politiske mål, som de deler med Iran og Qatar. Vi må forlate fordommene, antisemittismen og jødehatet som har forgiftet våre sinn så lenge.»

Er det noen som hører på dr. Chartouni? Neppe i Danmark.