(med hilsen til «Myk manns sang»)

Nedtegnet av Yan Friis på vegne av en venn

Gråt er et ord i det norske språk. Relativt flittig brukt. Men helst om barn og kvinner. Særlig barn, selvfølgelig, som gråter bare de nektes is i kassakøen på Meny. Kvinner tar også bemerkelsesverdig lett til tårene, selv om de sutrer mer enn de gråter. De kaller det å vise følelser.

Hva er nå det for noe?

Å kunne vise følelser, utgjør visst hele forskjellen. På å være helt og halvt menneske. Menn beskyldes for å lukke dem inne. Følelsene, altså. Det gjør dem til mindreverdige og upålitelige vesener. Fordi kvinner gråter ofte, må det for enhver pris være dem som er normale. De er jo over halve menneskeheten (ikke minst fordi de lever lenger) og dermed alltid i flertall.

Kvinner er ustabile, derfor gråter de. Alle vet hvordan de sliter med hormoner og mensen og overgangsalder og alt det der. Plutselig kan en hverdagslig situasjon, et uskyldig ord, en bagatellmessig forglemmelse, utløse Romerrikets fall, invasjonen av Polen og Pearl Harbor på én gang. Det er altså helt normalt.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Menn gråter ikke. Det fremlegges som en bitter anklage. Menn gråter ikke. Det burde de gjøre. De burde oppsøke psykolog. Psykologen er tårenes herre. Hans magiske evner, kamuflert som omsorgsfullt blikk, kulepenn over notisbok og helt uskyldige spørsmål om din mor, får over tid mannens panser til å smelte som skøyteis i mars. Jeg er usikker på om kvinnelige psykologer oppnår det sammen da jeg bare har kjent én, og det var hun og ikke jeg som begynte å gråte.

Det nye og bedre mennesket tar ofte til tårene og greier seg ikke lenger alene i verden. Det kostet ham noen tusen kroner i konsultasjoner, et ekteskap, bilen, huset, barna og bunken med single-plater fra 60-og 70-årene, før det begynte å løsne. Men så løsnet det også.

Han ble et bælmende monster på barer for godt voksne, og ikke en kvinne i mils omkrets vil ta i ham med en tang engang, hvis hun da ikke er urimelig full og desperat, og det er sånn ca. én time over stengetid og hun fortsatt bruker sykkelbuksene hun hadde på seg da hun kom på 117. plass i Grete Waitz-løpet 2003.

Der har du det. Kvinnene anklager menn for ikke å gråte. Men kommer de over én som gjør det, synes de han er stakkarslig, litt ekkel, liksom, og aldeles ikke en kar å satse på. De føler seg brydd.

De vil ikke se store menn bryte sammen over en forfalt strømregning. De vil ikke høre menn komme sutrende hjem fra fotballtreningen med skrubbsår på kneet og fæle sladrehistorier om hvor slemme alle de andre mennene var mot ham.

De himler med øynene om han tar til tårene for et hardt, lite ord. Og de legger bena på nakken hvis han kaster seg om halsen på dem og trygler dem om å bli. Direkte katastrofe utløses om han gir seg til å sitere strofer fra «Myk manns sang».

Tenk om han fikk mensen også. Kvinnene ville rømt opp i fjellene og forskanset seg i fort og festninger. Menneskeheten ville dødd ut.

Illustrasjonsbilde.
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

Følelser er sånt som du har inne i deg. De er dine. Til å kjenne på og smake på. De får deg til å være glad eller trist, sint eller oppglødd. Og ikke minst forelsket. Når vi føler noe av dette, vel, så oppfører vi oss på bestemte måter.

Vi deler på sett og vis følelsene våre med omgivelsene. Ved å gi dem en iskrem, et kyss eller en trøkk seksten. Når vi gjør dette, vet omgivelsene sånn omtrent hvordan vi har det – og hvor de har oss. Vi har delt følelsene våre med dem.

Det er altså ikke nok for kvinnene. De vil ha mer. Mye mer. De vil ha alt. De vil helt inn. De er besatte. De vil snakke om det hele kvelden og hele natten, gjerne uker i strekk. De vil se på følelsene dine, hale dem ut og se på dem (hvilket jo egentlig er helt umulig), lyse på dem med LED-lommelykt. Kvinnene er kikkere. Det kaller de altså normalt.

Samtidig skal de på død og liv vise frem følelsene sine til oss, enda vi aldri har bedt om det og heller ikke ønsker det. Ergo er de også blottere. Det kaller de også normalt.

Hva har vi her? Et vesen som griner for det minste, får irrasjonelle raserianfall avbrutt av brå behov for nærhet, sliter med hormonell ubalanse og som ligger under for sine mørke blotter- og kikkerdrifter og en underlig dragning mot kjøpesentre. Hvor er psykologien når man trenger den?

Mange menn forsøker å gjøre kvinnene til lags. Det er noe heroisk over det, men også noe veldig trist. Man ser det tydeligst i bybildet når nybakte fedre er ute og går med barnevogn og kone. Han triller. Litt dukknakket, med blikket senket idet han passerer uteserveringsstedene hvor menn sitter sammen.

Han har et smalt smil om munnen, et blekt og gledesløst, men tappert smil. Han veksler ord med sin kone. Ikke lange setninger. Mest ord, lavmælte ord, avbrutt av taushet.

Og hun. Legg merke til holdningen hennes. Hun formelig kneiser med nakken. Ganglaget er sikkert, målrettet, triumferende. Hun har ham nå. Hun har ham nå. Hun vet det. Han vet det. Alle som ser dem, vet det.

Likevel forsøker han å bille seg inn at han er fremme. At han har funnet meningen med livet. I en alder av … skal vi si 25? Det er et trist syn.

De som sitter der med halvliterne og snakker med hverandre med høye, opprømte herrestemmer, stilner også. De vet så utmerket godt hva som venter ham.

Og akkurat da, helt uten at noen har bedt dem om det, viser menn følelser. De feller tårer i glasset.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.