Two men play piggyback in the surf. Sept. 27, 1942. Watson+Lyon. Camp Murphy, West Palm Beach, Florida. Photo: simpleinsomnia / Wikimedia Commons (cc by 2.0).

Menn lever som kjent kortere enn kvinner. Det virker som om myndighetene vil ha oss til å tro at dette er en naturlov, «vi kan ikke gjøre noe». Derfor er tiltakene for å forbedre menns helse halvhjertede eller helt fraværende.

Jeg har i en tidligere artikkel forklart hvordan det overhodet ikke er en naturlov at menn mister leveår sammenlignet med kvinner. For hundre år siden var den forventede levealderen for menn og kvinner i Vesten omtrent like lang. Men en massiv satsing på kvinnehelse har gjort at kvinner har løpt fra mennene i levealder.

Man kan med rette klandre myndighetene for vanskjøtsel av menns psykiske og fysiske helse. Men mye kan man også gjøre selv.

Psykisk trivsel og vekst er svært viktig for å oppnå maksimal levealder. Man trenger venner. Man trenger stimulerende samvær med andre. Man trenger fellesskap og likesinnede. Man trenger realisering av drømmer og ambisjoner. Man trenger at personlige egenskaper og talenter blir brukt og anerkjent. Motsatsen er ensomhet og isolasjon, som fører til negative tanker, dårlig selvbilde og en usunn livsstil hvor man mister interessen for fysisk aktivitet og kosthold, og ikke minst troen på at man har betydning i det store bildet.

Det sies at kvinner dør én gang, mens menn dør flere ganger. Mannen må først ta livet av barnet i seg. Deretter må han ta livet av gutten i seg. Deretter må han ta livet av den unge mannen, for å bli en voksen mann. Samfunnet tolererer ikke barnlige menn. Det er en forventning til at menn tar ansvar og, om nødvendig, ofrer seg for samfunnet. En «barnlig» mann som lever for sin egen del og realiserer seg selv, er en trussel mot denne forventningen. Derfor former man gutter og menn til å tro at deres viktigste misjon er å hjelpe og redde andre.

Vi ser det i reportasjer fra krisesituasjoner, hvordan menn bryter sammen og gråter fordi de ikke klarte å «redde alle», især kvinner og barn. Senest i går så jeg en voksen mann gråte på tv fordi han for flere år siden ikke klarte å redde sin egen mor fra å dø av kreft. Sin mor! Altså en forelder. Man skulle tro at det er foreldrenes oppgave å redde barna, og ikke omvendt. Men menn betrakter det som en uoverkommelig svikt fra deres egen side hvis en kvinne dør «på deres vakt», selv av uhelbredelig sykdom. Dette forklarer kanskje det enorme fokuset på kvinners helse. Menn (og kvinner) synes å ha som mål at kvinner skal leve evig, ellers har menn forsømt sin oppgave som beskyttere og forsørgere.

Mange vil påstå at behovet for å beskytte er biologisk, et urinstinkt som ligger i alle menn. Jeg? Jeg påstår at det langt på vei er programmering. Samfunnet former mennene slik det tjener samfunnet. Og det starter ved fødselen. Det mest brukte virkemiddelet er skam. Trusselen om utskamming av menn ligger like under overflaten, nærmest uansett hvor man snur seg. Dette gir menn et personlig handlingsrom på størrelse med en skoeske. Det er svært trangt. Bare se på mote for menn. Den er nærmest ikke-eksisterende. Menn har valget mellom å kle seg i bukse og skjorte eller bukse og skjorte. Selv i sivil er menn uniformerte. For kvinner er boltringsplassen langt større og friere.

La meg si noen få ord om meg selv. Jeg er, som mange vet, homoseksuell. Beklager hvis det blir repetitivt, men det påvirker mye av hva jeg skriver om, og er derfor relevant. Jeg har motstått den evige metamorfosen som de fleste menn går gjennom, kanskje som følge av svak kjønnsdysfori, som mange homoseksuelle menn opplever. Kanskje som følge av en bevisst protest mot samfunnets forventning til menn. Enkelte høflige sjeler vil kanskje kalle meg et «naturbarn». Men mange betrakter meg på nedlatende vis som umandig, og det har sin pris.

Jeg har aldri hatt den autoriteten som følger en maskulin mann. Jeg blir ofte oversett i forsamlinger. Mine meninger ignoreres. Jeg får ofte stygge blikk på gaten for min femininitet (jeg er ikke transseksuell eller transvestitt, bare for å utelukke det).

Dette er homofobi i hverdagen. Jeg vet at de fleste av Documents lesere er konservative. Jeg er selv konservativ. Jeg er heller ingen tilhenger av Pride i sin nåværende form. Men homofobi eksisterer. Det må vi erkjenne. Å betvile eller sågar benekte homofobi blir å stikke hodet i sanden. Kampen mot homofobi er berettiget. Det er hvordan den kjempes, som er av betydning.

Ingen grunn til å synes synd på meg! Jeg tvinger min stemme gjennom, uansett. Og sender noen meg stygge blikk, så får de stygge blikk tilbake. Mitt poeng er at homofobi eksisterer, også i 2025. Og også blant etniske nordmenn.

Men hva har dette med menns helse å gjøre? spør du kanskje, og kanskje litt sarkastisk. Må menn nå ligge med andre menn for å leve lenger? Nei. Selvsagt ikke. Faktisk, for ikke lenge siden levde menn kortere av å ligge med andre menn. Menn som har sex med menn, har nettopp lagt aids-epidemien bak seg. Som en kuriositet kan jeg nevne at det i dag lever flere homoseksuelle 75-åringer enn homoseksuelle 60-åringer. Denne demografien mangler rett og slett. Aids gjorde et så dypt innhogg i den.

Men homofobi har langt bredere konsekvenser enn å vegre seg for å ligge med mennesker av samme kjønn som en selv.

Homofobi hindrer alle menn i å oppnå meningsfulle og dype relasjoner med andre menn. Frykten for å bli oppfattet som homofil, fungerer som et skjold mot psykisk og sosial intimitet med andre menn.

Homofili er, i et historisk samfunnsperspektiv, kontraproduktivt. Behovet for forøkelse er selvfølgelig en av grunnene. Stammen dør ut uten reproduksjon.

En annen grunn er at menn som har utviklet sympati og empati for andre menn, kanskje vil vegre seg for å drepe hverandre i en krigssituasjon. Dette truer også stammens overlevelse, fordi de da kan tape krigen.

Den tredje grunnen er frykten for at menn som interesserer seg for andre menn, vil vise mindre interesse for å beskytte og forsørge kvinner. Det handler altså om å ivareta kvinner, på bekostning av menns egne behov for sosiale nettverk med andre menn.

Derfor er det så viktig å holde menn adskilt fra andre menn. Dype vennskap mellom menn truer stammens (les: samfunnets) eksistens. I postmoderne tid truer det også kvinners tilgang til makt. Derfor skal «mannlige bastioner» inntas og splittes. Mannlige nettverk, uten kvinner, er fy-fy og kalles «gutteklubber» eller «glasstak».

Dette sitter dypt i oss. Og menn håndhever moralkodeksen like hardt som kvinner, om ikke mer. Her er grunnen: Alle menn er klar over forventingene til dem som menn. Byrden ligger blytung over dem til enhver tid. De går hele tiden rundt som ubetalte livvakter for svakere grupper. Menn er imidlertid ikke til enhver tid bevisst dette. Men de får en påminnelse hver gang de observerer en «feig» mann som går sin egen vei, eller en feminin mann. De to har ingen sammenheng, men opptrer likevel som synonymer. Ordet «sissy» blir brukt om menn som er feminine, og dermed implisitt at de også er feige. Menn har vist en nesten imponerende evne til å mobbe og trakassere andre menn som våger å skille seg ut, som for å tvinge dem tilbake i rekkene.

Menns aversjon mot menn som skiller seg ut, handler om byrden som alle menn kollektivt bærer. Det handler om at den kollektive byrden kan tolereres så lenge man er mange om å dele på den. Hvis noen menn bryter ut, blir byrden for de resterende mennene tyngre. Disse mennene blir «slått tilbake på plass» av andre menn, i form av utskamming, utstøting, fysisk avstraffelse og andre sanksjoner, faktisk også fengselsstraff. Derfor er toleransen for homofile menn ofte lavere blant menn enn blant kvinner, fordi kvinner ikke er bevisst byrden som menn bærer. Tvert imot, kvinner tror menn er privilegerte og ikke har en byrde for solen!

Men det er viktig å huske at dette er programmering. Og mer enn noen gang tidligere så bør menn motstå denne programmeringen, fordi menns offer ikke lenger blir verdsatt eller respektert, men tatt som en selvfølge. Menn må forstå at forventningene de pålegges, skader dem. De blir ganske enkelt slitt ut, og lever kortere.

Vi ser at menn ofte mister sitt nettverk så snart de blir gift. De felles nettverkene ivaretas ofte av kvinnene, og nå handler det om par. Vennene treffes som par. Ironisk nok beholder kvinnene ofte sine tidligere venninner, selv om venninnene er enslige eller skilte. Men mannens single kompiser forsvinner langsomt akterut. Og mannen lar det skje.

Og hva skjer da? Kona blir mannens eneste støtte og venn. Dette gjør mannen svært sårbar i en konfliktsituasjon. Ingen offentlige tjenester står klare til å fange ham opp, og han har mistet sin sosiale kompetanse. Hvordan var det egentlig man tilnærmet seg kompisene igjen? Hvordan snakker menn med hverandre når kvinner ikke er til stede? Hvordan får man nye venner? Hvordan inviterer man?

Det er i dag veldig mange single husholdninger i Norge. Men hvor ofte hører du om to voksne heterofile menn som bor sammen? Hva er egentlig i veien med å bo sammen med sin beste venn? Man får fellesskap og kan dele på utgiftene. I mine ører lyder det som vinn-vinn. Men vi ser det likevel svært sjelden.

Kan det være fordi vi fnyser av tanken? Kan det være at menn er så redde for å oppfattes som homofile, at de heller bor alene, ensomme og ulykkelige, enn å bo sammen med sin beste kompis?

Kanskje bør menn bli mer tolerante overfor andre menn. Kanskje bør de vise fingeren til samfunnets forventninger og dyrke vennskap med andre menn. Rett og slett stå mer sammen.

Homofobi tar liv. Av og til er ofrene homofile. Men homofobi tar langt oftere livet av den homofobe.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!