Storbritannas statsminister Keir Starmer og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen smiler etter et toppmøte mellom Storbritannia og EU i London den 19. mai 2025. Foto: Carl Court / Pool via AP / NTB.

Når Stalin uttalte et ord feil, var alle som talte etter ham, svært nøye med å gjøre den samme feilen.

Til og med humoren hans luktet av tyranni. Han forvandlet sine kolleger til skremte smigrere og moret seg deretter med å gjøre narr av deres iver etter å behage ham. Og under den store terroren på slutten av 1930-tallet syntes han det var morsomt at folk under tortur ofte tilsto forbrytelser de ikke kunne ha begått.

Den britiske historikeren Simon Sebag Montefiore forteller en anti-Stalin-vits: Lederen mister sin karakteristiske pipe, klager over at han har mistet den, og finner den så under en sofa. Lavrentij Berija, politisjef og leder for likvideringskommandoen, sier: «Det er umulig! Tre personer har allerede tilstått denne forbrytelsen!». Det som gjør vitsen til mer enn bare en vits, er at Stalin elsket å fortelle den.

Det ser ut til at det ikke lenger undervises i historie i skolen, noe som har ført til at folk blir forledet til å tro hva som helst. Derfor har enhetsmediene – Berlingske, Politiken og DR – gode dager. Det gjelder også samarbeidspolitikerne, som drar fordel av at ingen vet hvor vi kommer fra, og derfor heller ikke er i stand til å forstå hvor vi er på vei. Bare de gamle kan huske hvordan det var å leve i et Danmark befolket av dansker som, til tross for politiske forskjeller og alskens ballade, i bunn og grunn var homogene og bærere av en nasjonal kultur.

I dag har de unge ingen historisk bevissthet, det vil si en erkjennelse av at vi kommer fra et sted og er på vei bort derfra. Men de fleste vet i det minste at det en gang fantes noe som het vikingtiden, og at det i Tyskland fantes en ond mann som het Hitler, og at han var nazist, som er en spesiell variant av samlebetegnelsen fascisme. Bevisstheten om dette historiske rudimentet gjør at mange finner det naturlig å stemple alt det de ikke kan like, som nazistisk eller fascistisk.

I disse dager ser vi Donald Trumps motstandere sorgløst slenge om seg med beskyldninger om fascisme, og for noen dager siden kunne en tidligere godt betalt journalist sitte på DR2 og underholde den uforberedte offentligheten med lignende påstander. Oppskriften lyder: Hvis jeg ikke liker deg, er du fascist!

Men hva går/gikk egentlig fascismen ut på? Ingen spør, og hvis det blir spurt, er det få som kan gi et svar.

La oss prøve likevel – nå som vi skal høre om fascismen i tide og utide.

De fascistiske statene, Italia og Tyskland, var diktaturer, men diktaturer av en spesiell type. Vi kjenner til mange diktaturer i Latin-Amerika og andre steder, men med delvis unntak av Juan Perons styre i Argentina, kan ingen av dem kalles fascistiske.

Det finnes mange typer diktaturer, inkludert politistater, militærdiktaturer, oligarkier og kleptokratier, men fascismen er fundamentalt annerledes:

Det er et diktatur som bæres frem av en bølge av bred folkelig støtte. Hitler og Mussolini nøt diktatorisk makt fordi tyskere og italienere flest ville ha det sånn. Som den tyske sosialpsykologen Erich Fromm forklarte i sin bok «Flukten fra friheten» fra 1941, blir friheten på et tidspunkt for tung å bære, og det føles som en befrielse å overlate alle beslutninger til en «leder». Som det ble sagt i Nazi-Tyskland: Führer, befiel, wir folgen.

Tyskerne marsjerte entusiastisk mot sin egen undergang, noe de først innså da nazismen rammet dem selv.

Et annet grunnleggende kjennetegn ved særlig den tyske nazismen var regimets bestrebelser på å trenge inn i alle hjørner av samfunnet, til og med i den private sfære.

Nazistenes ideal var at ingenting skulle være privat og dermed unnslippe regimets kontroll. Barneoppdragelsen ble nasjonalisert, rettsvesenet ble nazifisert og ensrettet, mediene skrev det de fikk beskjed om, kulturlivet ble kontrollert av propagandaministeriet, og Hitlers håndlangere forsøkte, delvis med hell, å undertrykke enhver religiøs forkynnelse – til og med å fabrikkere en ny og fortegnet tolkning av det kristne budskapet. Plutselig viste det seg at Jesus hadde vært «arier» og ikke jøde, og at han var en tidlig forkynner av den ariske rasens rett til å herske.

Hvem som helst kan vurdere hvor godt nazismens kjennetegn passer på regjeringene til Donald Trump, Mette Frederiksen og Ursula von der Leyen.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.