Caravaggio, Narcissus (1599)

Den sosiale medieplattformen OnlyFans tjener milliarder på å selge intimitet som en handelsvare. Unge kvinner som engelske Bonnie Blue filmer seg selv i seksuelle situasjoner og selger tilgangen til betalende kunder. Bonnie Blue er blitt berømt – eller hva man skal kalle det – for å ha slått en verdensrekord ved å ha sex med 1057 menn på 12 timer.

Når kritikerne kommer med innvendinger, blir de møtt med et velkjent argument: «Det er mitt valg» og «det skader ingen andre». Spørsmålet «hvorfor ikke?» henger i luften – og ingen kan svare overbevisende på det.

Denne maktesløsheten overfor det tilsynelatende selvinnlysende ble forutsett av den amerikanske sosiologen Philip Rieff på 1960-tallet. Rieff advarte mot at Vesten var i ferd med å miste evnen til å skille mellom det tillatte og det forbudte. Spørsmålet «Hvorfor ikke?» var blitt vanskelig, om ikke umulig, å svare på.

Men kanskje finnes det svar likevel. La oss se nærmere på Rieffs dypt originale kulturkritikk og hvordan den kan anvendes i dag.

Terapeutisk kultur som kulturelt forfall

Rieff identifiserer kilden til moralsk maktesløshet i det han kaller den terapeutiske kulturen.

Der hvor tidligere kulturer var bygget på forbud og grenser – «du skal ikke» –, er den moderne vestlige kulturen bygget på tillatelse og frigjøring. Den er flinkere til å unnskylde enn til å forklare hva man ikke skal gjøre.

Denne snuoperasjonen begynte med Freud, som satte Vestens verdier og forståelse av skyld på hodet. Mens den kristne tradisjonen hadde lært oss at dårlig samvittighet kom av at vi undertrykte vår høyere moral, hevdet Freud at skyldfølelse var et resultat av at vi undertrykte våre lavere drifter.

Med Freud ble foreldrenes kjærlighet til sine barn til «narsissisme» – de elsket ikke barnet, men seg selv i barnet. Barns respekt for foreldre ble til et «undertrykt ødipuskompleks» – skjult seksuelt begjær. Og religion ble til en «massenevrose» – kollektiv sinnssykdom som rasjonelle mennesker burde frigjøre seg fra.

I dag ser vi den freudianske reverseringen fullbyrdet overalt.

Utroskap omdefineres til «sexavhengighet» – en sykdom som krever behandling, ikke moralsk fordømmelse. Tyveri blir «kleptomani» – en impulssykdom snarere enn en forbrytelse. Aggressiv atferd diagnostiseres som en kjemisk ubalanse i hjernen snarere enn som manglende selvkontroll.

I den terapeutiske kulturen flyttes ansvaret systematisk fra moralsk handling til psykisk lidelse.

Det helliges kollaps i praksis

Vi opplever altså et kulturelt forfall. Dette gjelder moralsk, men også institusjonelt.

Universitetene, som skal være kulturens voktere, er blitt dekonstruksjonens festninger. Litteratur som omhandler kjønn, rase og klasse – skrevet av, om og for minoriteter – dominerer pensum på mange universiteter, mens Shakespeare blir redusert eller fjernet. Ikke på grunn av litterær kvalitet, men fordi Shakespeare tilhører vår kanon av «gamle, hvite, heteroseksuelle menn».

Resultatet av alt dette er at det hellige fordrives fra vår kultur.

Det finnes ikke noe opphøyd. Alt er tillatt, ingenting er hellig. Lastene er blitt til dyder. Det som tidligere var forbudt, er blitt mainstream. Drag queen-show, selv for barn, feires som «inkludering», og polyamori presenteres som en «alternativ livsstil». Skamløshet er blitt den idealiserte tilstanden.

Også forpliktelser mellom mennesker forvitrer.

Datingapp-kulturen produserer det Rieff kaller «psychological man» – mennesker som er trent opp til å se på parforhold som forbruksvarer med innebygde utgangsklausuler. Vi ser fenomener som «ghosting», det å forlate partneren uten forklaring, fremfor å ta den vanskelige samtalen, og en tendens til stadig å holde flere dører åpne i stedet for å velge og forplikte seg. Enhver ansvarsfølelse kan avfeies med «jeg må passe på meg selv».

Kanselleringskulturen illustrerer det helliges kollaps: Vi vet nøyaktig hva vi er imot – rasisme, nasjonalisme, sexisme, homofobi – men har vanskelig for å artikulere hva vi står for. Negativ identitet har erstattet positiv lojalitet.

Det helliges motgift

Bent Meier Sørensen er en dansk forfatter som er inspirert av Philip Rieff. I sin aktuelle bok «De grænseløse» tilbyr Sørensen et mottiltak mot kulturell erosjon.

Han kaller det hellige en «førkulturell orden». Med andre ord en grunnleggende struktur som ikke er oppfunnet av mennesker, men som kulturen må oversette og formidle for å overleve. Det hellige kommer til uttrykk i konkrete praksiser:

Måltidet – Sørensen kaller det en «fredhellig begivenhet» – der familie og venner samles uten forstyrrelser fra skjermer. Morgensangen som binder generasjoner sammen. Kirkegården, hvor forbindelsen til fortiden og de døde opprettholder en åndelig dimensjon. Løgstrups «suverene livsytringer» – tillit, medfølelse, åpenhet i språket – som uttrykker en forpliktende orden hinsides individuelle preferanser.

Sørensen peker på hvordan tech-gigantene har invadert vår indre verden og fortrengt de rommene hvor det hellige, det ukrenkelige, kan aktualiseres. Skjermene hindrer fordypelse, nærvær og samvittighetens stemme. Når vi mister evnen til kontemplasjon, mister vi også forbindelsen til det som er større enn oss selv.

Hva vi vil dø for

Det helliges ultimate betydning finnes i det enkle spørsmålet: Hva er det verdt å ofre livet for?

Da feltprest Thomas Aallmann forkynte for de danske soldatene i Afghanistan og snakket med dem om det å kjempe og om nødvendig dø for hjemlandet Danmark, appellerte han til noe større enn dem selv – fedrelandet, familien.

Kristendommen har gitt Europa en fortelling som ikke bare kunne dempe hevn og hat, klansamfunnenes og den hedenske verdens voldsspiral og brutale behandling av de svake og lidende, men også foredle soldaten fra å være en vikingkriger i sin egen selvforståelse til et menneske som forsvarer sitt hjem. Dette er ikke svakhet, men styrke.

Fra Bibelens nestekjærlighetsbud til Tolkiens heltefortellinger finner vi idealer om tro, håp, mot og oppofrelse som løfter mennesket ut av sin selvopptatthet.

Uten det hellige har vi ingen motstand mot grenseløsheten. Når ingen fortellinger binder oss sammen, når alle autoriteter er delegitimerte, er vi forsvarsløse mot OnlyFans-argumentet: «Hvorfor ikke?»

Vi trenger ritualer, vertikal autoritet og store fortellinger som kan bære fellesskapet. Til syvende og sist handler det hellige om å ha noe som er viktigere enn oss selv. Noe som det er verdt å leve for, og om nødvendig dø for.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.