KLP går foran i boikotten av våpen til Israel

KLP og KLP-fondene trekker seg ut av Oshkosh Corporation og ThyssenKrupp fordi de leverer våpen til den israelske hæren. Det er igjen senioranalytiker Kiran Aziz som fronter boikotten. Aziz har gjennom mange år vist et personlig engasjement i Palestina-saken. Hun har også sans for den kinesiske modellen og forakter Trump.

– I juni 2024 ble KLP kjent med informasjon fra FN om flere navngitte selskaper som leverer våpen eller utstyr til det israelske militæret IDF og at disse våpnene brukes i krigen i Gaza. På bakgrunn av denne informasjonen har KLP gjort grundige vurderinger av selskapene, og vært i dialog med dem. Vår konklusjon er at selskapene Oshkosh og ThyssenKrupp bryter med våre retningslinjer som ansvarlig investor, og at vi derfor utelukker dem fra vårt investeringsunivers, sier leder for ansvarlige investeringer Kiran Aziz i KLP Kapitalforvaltning i en pressemelding.

Det er ikke de helt store investeringene det er snakk om.

KLP og KLP-fondene eide aksjer for rundt 19 millioner kroner i Oshkosh og rundt 10 millioner kroner i ThyssenKrupp inntil 16. juni i år.

Men det er det politiske signalet KLP sender som er betydningsfullt.

Den samme senioranalytiker har et helt annet forhold til Kina. I en kronikk i E24.no roser Kiran Kina og rakker ned på Trump. Kiran kjøper at Kinas C02-utslipp gikk ned 1, 6 prosent i 2024 og synes det er et bevis på at den kinesiske modellen virker.

Det er resultatet av en stat som evner å tenke langsiktig, prioritere strategisk og gjennomføre i stor skala. Det er også resultatet av et politisk system som ikke trenger å vente på valg eller kompromisser. Man kan si mye om kinesisk diktatur, men de har vilje og evne til å legge planer for håndtering av vesentlig samfunnsutfordringer og gjennomføre dem.

Kontrasten mellom boikotten av Israel og hyllesten av Kina er stor. Kiran beundrer Kinas gjennomføringsevne. Dette er toner vi kjenner godt fra beundringen for industrialiseringen av Sovjet under Stalin. Stalin innrømmet også «feil», slik Aziz gjør, og rettferdiggjorde det med at «når man høvler, faller det spon».

Aziz stiller et interessant spørsmål: Kina har hatt en årlig avkastning på 9 prosent siden 1992, men avkastningen på indeksen er på lusne 1,3 prosent. Hvor er det blitt av pengene? De har gått til globale subsidier for å gjøre Kina til vinneren på verdensmarkedet. Men dette later ikke til å bekymre Aziz. Hun ser ingen strategi bak. Hun nevner politisk undertrykkelse, men det er «omkostninger». Suksess er det eneste kriteriet som gjelder, og da vinner Kina.

Legitimeringen er hensynet til klima. Kina gjør så mye for å energieffektivisere industrien at seieren er fortjent, selv om det skjer til prisen av subsidier og tap av arbeidsplasser for Europa.

Aziz finner opp hjulet og tror det er originale tanker.

Kina har vist at økonomisk vekst ikke nødvendigvis går hånd i hånd med markedsøkonomi eller rettssikkerhet. Det er en vekstmodell som utfordrer våre forestillinger om hvordan kapitalisme og demokrati henger sammen.

Aziz nevner ikke at Kina kjøper seg innflytelse og kontroll over hele verden. Det er ikke bare på hjemmebane det drives politisk undertrykkelse.

Europeisk bilindustri går dukken, men Kina redder miljøet. Det er dén dealen Aziz kjøper.

Kinas statssubsidierte industripolitikk er ikke bare en utfordring for globale investorer, men også en direkte trussel mot europeisk industri. Tyske bilprodusenter sliter i konkurransen med kinesiske elbiler, og solcelleindustrien i Europa er nærmest utradert. Og mens vi diskuterer hvorvidt subsidier er «rettferdige», bygger Kina globale markedsandeler med statlig støtte. (…..)

Imens kan vi glede oss over at stadig billigere kinesiske solceller og elbiler bidrar til et teknologiskifte og utslippsreduksjoner verden over.

Det er kun én vestlig politiker som har tatt kampen opp med Kina. Trump vil hente arbeidsplassene tilbake til USA og bygge nye. Så langt har politikken fungert. Trump er det demokratiske alternativet til Kina som Aziz etterlyser. Men hun ser det ikke, og man må spørre om hun virkelig mener det eller om det er et røykteppe for å støtte Kina.

Der Trump gjør hva han kan for å gjøre USA mindre og mindre betydningsfull i verden, skapes et vakuum Kina gladelig fyller. Det gjelder særlig i land der amerikanske midler i lang tid har støttet utviklingsprosjekter, som de nå har trukket seg fra. Kina har også lovet å øke innbetalingen til Verdens helseorganisasjon (WHO) med en halv milliard dollar, for å dekke inn tapet etter at USA kansellerte sitt medlemskap i organisasjonen. Denne imperialistiske filantropien sikrer Kina langsiktig global innflytelse og befester trolig landets posisjon som stormakt for mange tiår. Godt spilt, Trump.

Kronikken har den megetsigende tittelen:

Et diktatur til etterfølgelse
De mest oppløftende nyhetene i årets første kvartalsrapporter kom fra Beijing.