Ved tidligere brystsvømmer Yan Friis

En gang for mange år siden var jeg, om enn forbigående, en friskus. Året var 1969, stedet var Mærdø utenfor Arendal, og det var sommer og stekende varmt. Alle som har vært på Sørlandet, vet at akkurat det med heten ikke betyr noe som helst. Sol eller ikke, sjøtemperaturen er alltid –3,4. Og likevel. Akkurat denne dagen sent i juli valgte jeg å bade. Helt frivillig.

Og vi snakker ikke en sånn lynrask løping ut i vannet mens man skriker «Uææææææææ!», bråvender og løper tilbake igjen. Nei, dette var skikkelig bading. Eller snarere dypvassing gjennom glassklart, asurblått vann over hvit sand. Ikke så mye som et vindpust, bare solen, måkene og meg. Vannet rakk meg til haken, det var sitrende kaldt, men likevel, likevel. Jeg var høy på sommer denne formiddagen, jeg hadde superkrefter.

Jeg spaserte i slow motion på sandbunnen, jeg dykket, jeg svømte, jeg ga ikke fra meg så mye som en ørliten damelyd. Noen lokale viktigperer målte vannet til 16 grader, og virket ikke det spor imponert, men jeg visste at det var –3,4, og jeg tålte det – ja, ikke bare tålte, jeg nøt det.

Jeg ble alltid stupforelsket i svømmelærerinnene mine, men lærte ikke så mye som et halvt svømmetak av dem. Jeg likte meg på grunnen, særlig med belte. Katten badestrand, 1957. (Foto: Sigrid Tholander)

Det var mitt kvarter som friskus. Jeg fikk det aldri til igjen. Lenge før Mærdø-tildragelsen visste jeg at Norge ikke egnet seg for bading. Jeg hadde solid bakgrunn for å kunne fastslå det, for jeg var av dem som ikke lærte å svømme uten videre. Som oftest oppnådde jeg ikke annet på alle svømmekursene jeg frekventerte fra jeg var 5 til 12 enn å forelske meg i svømmelærerinnen, hvilket jo innebærer fullstendig tap av fornuft og læreevne. Jeg hadde oppdrift som en synkemine. Til overmål en synkemine med bedende øyne. Jeg må ha vært utrolig irriterende.

Men jeg fikk i hvert fall testet en del badetemperaturer i Oslo-området, på Sørlandet og i Skåne. Det var nådeløse greier. Foreldrene mine ble til slutt så irritert at de bandt tau rundt meg og hev meg ut på dypet fra en høy brygge på Nordstrand, men det eneste de hadde igjen for det, var å se en liten gutt bryte alle naturlover ved ikke bare å sprette opp av vannet, men nærmest løpe bortover det og hive seg opp i en av båtene som lå og duppet i fortøyningene der ute. Så måtte de få tak i noen med båt som kunne hente meg.

Fortsatt ikke svømmedyktig, men ganske god på vassing i frostvann. Her sammen med lillebror Jakob i Tronvik på Jeløy i 1961. (Foto: Karin Friis)

Svømmekursene begynner ofte tidlig på dagen. Da er det aldri over 18 grader i sjøen. Det husker jeg fra Ulvøya, for der skrev de målingene på en tavle. Og jeg vet, akkurat som de fleste andre, at 18 grader hverken er varmt eller forfriskende, det er bare hylende KALDT! De som sier noe annet, juger og prøver å tøffe seg. Mennesket er et tropisk dyr. 18 grader har aldri vært en tropisk temperatur. Tropiske mennesker lurer på om det er meldt sne hvis det er 18 grader. Men i Norge tvinges altså barn til å bade i det. Svikefulle foreldre, særlig mødre, ligger ofte og trår vannet på dypet mens de lokker med lyvestemmene sine: – Kom da, gutten min, vannet er deilig!

I perioder, særlig i mine yngre år, aksepterte jeg 24 grader (og over) som en akseptabel badetemperatur. I hvert fall hvis man hoppet i det på dypt vann (da varte sjokket bare to svømmetak). Vassing frarådes da livet-passerer-revy-og-tiden-står-stille-øyeblikket (da vannet når nedre snabelregion og så kryper den endeløse veien opp til navlen, hvis man greier og ikke later som om man kommer på noe og skynder seg inn på trygg grunn igjen, angivelig for å ta en telefon) er like sjokkartet lammende ved 24 som ved 18 grader. Det er faktisk forbausende liten forskjell på ubehaget.

En stund innbilte jeg meg at 29 grader var det absolutte minimum for behagelig bading. Men dette viste seg å være teori uten basis i virkeligheten, hvilket jeg erfarte med et sjokk da jeg kom i skade for å prøve svømmebassenget til noen venner i Spania.

Jeg kommer aldri til å prøve meg som friskus igjen. Norge og bading er et lukket kapittel for meg. Da jeg for et par år siden mistet solbrillene mine i vannet ved Hagefjord brygge utenfor Tvedestrand, fikk jeg en kamerat, la oss kalle ham Jan Olav, til å hive klærne og hoppe uti. Man så brillene godt i det klare vannet, og jeg bidro med peking og senere forsøk på å dytte ham ned til brillene med en åre, noe han ikke likte noe særlig. Så begynte det å regne. Og vi ga opp.

Endelig i mitt rette element, utenfor Pattaya. Klar for commandosnorkling i 34+, med fare for kråkebolleangrep. Man hører ikke så ofte om aggressive kråkeboller som opererer i flokk, men det er mørketall … (Privat)

Brillene lå der neste dag. Da hoppet en venninne av min datter uti og hentet dem på 1,3 sekunder. Hun syntes ikke det var kaldt engang. Alle vet at sjøvann i regn på Sørlandet holder en temperatur som får commandosoldater til å tyste på sine egne mødre. Den dagen amerikanerne oppdager det, flytter de Guantanamo til Sandøya.

Korrekt badetemperatur for eks-friskuser fra 1969 finner man i Thailand og er herved offisielt 32 grader. Man skal kunne vasse ut i vannet uten følbare temperaturoverganger, særlig midtskips. Det skal også være såpass langgrunt at man oppnår høy fart tilbake mot land ved minste glimt av noe i vannet som man ikke har sett før.

Snorkling kan være veldig fint, men anbefales ikke, da man setter til livs relativt store mengder sjøvann når man plutselig får øye på en svart klump med lange pigger og blinkende blå øyne rett der nede, så nær at froskeføttene kommer borti den når man forsøker å bråsnu (på 20 centimeters dyp, viser det seg, da dykkermasker er lumske og forbigående kan virke som omvendte kikkerter), og kaveplasker i vill panikk, kråkeboller overalt, ut på dypere vann og tilbake til følgebåten mens man gir fra seg umiskjennelige damelyder.

32 grader på grunt vann. Der har du meg. Da er det ingen som lurer på om du kan crawle heller.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!