Syrisk Ap-politiker får kjørt seg som Iran-ekspert

– Iran er ikke et perfekt land, men heller ikke en irrasjonell fiende. Det er en stat med historie, ideologi, allianser og et samfunn preget av både lojalitet og opposisjon, skriver bystyrepolitiker Karim Tahir (Ap) i Trondheim på Facebook, og ber om at folk «må forstå Iran». Det vekker oppstandelse blant eksil-iranere, som kaller innlegget for falsk informasjon, propaganda for regimet og villedende.

– Én ting forstår jeg ikke helt: Hvordan kan et medlem av Arbeiderpartiet skrive en slik tekst, så uhemmet og uten kritisk vurdering – en tekst som i stor grad fremstår som propaganda, og som enten skjuler eller unnlater å fortelle hele sannheten? spør fotojournalisten Javad Montazeri i kommentarfeltet til Karim Tahir. Montazeri er i likhet med Tahir bosatt i Trondheim, og er, i motsetning til Tahir, iraner. Mens Tahir er iraker, født i Kuwait og har fått asyl i Norge som syrer.

Montazeri har for øvrig fått publisert et innlegg han skrev på egen Facebook-side i Adresseavisen. Der nevner han ikke feiden med Tahir, men skriver at «det islamske diktaturet som styrer mitt land, er et terrorregime basert på en sjia-religiøs ideologi.» Før han i neste setning antyder at Israel ligner på det islamske diktaturet, selv om Iran altså er verre.

Karim Tahir er omtalt flere ganger i Document, blant annet da han som muslim ble valgt som rådgiver for Norges største kristne festival, det vil si Olavsfestdagene ved Nidarosdomen i Trondheim, og da han politianmeldte Document fordi vi skrev om det. Da han samarbeidet med en imam med valgkamp på arabisk, og da han like før han skulle trå til som 17. mai-taler i Trondheim i mai, skrev på Facebook at han var imot at utlendinger skal blande seg inn i andre lands affærer:

– Jeg anser blodet til alle syrere som hellig. La oss si med én stemme: Nei til utenlandsk innblanding i syriske affærer. Landets fremtid ligger i hendene på dets egne borgere.

Noe som kunne fremstå som noe dobbeltmoralsk av en som reiste forbi et utall trygge land for å få asyl og å bli politiker i Norge.

Karim Tahir la nettopp ut dette bildet av seg selv som båtflyktning. Han reiste via Tyrkia og søkte asyl i Norge i august 2016. På Facebook skriver han blant annet: «Å være flyktning er ikke et valg. Det er en tvungen reise – over farlige hav, gjennom mørke skoger, brennende ørkener og på veier fulle av menneskesmuglere og kriminelle nettverk som handler med mennesker og organer. Mange overlever ikke reisen. Men noen gjør det – og jeg var en av dem.» Skjermdump.

– Iran har en religiøs plikt til å svare Israel

Det er et langt innlegg om Iran og konflikten med Israel, som Karim Tahir har lagt ut på Facebook. Noe som sannsynligvis farges av at han selv er shia-muslim, i likhet med ayatollah-regimet.

Det unike teokratisk-politiske systemet i Iran gir landets øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, både politisk og religiøs myndighet. Når han sier at «å svare Israel er en religiøs plikt», er det ikke bare en politisk uttalelse, men et dypt forankret religiøst påbud (taklif).
Dette gjelder ikke bare Iran, men over 30 millioner tilhengere av sjiaislam verden over – fra Midtøsten til Asia, Afrika og Europa. Denne religiøse dimensjonen forklarer hvorfor støtten for konflikten strekker seg langt utenfor Irans grenser, skriver Tahir.

Hamas, Hizbollah og Houthiene er motstandens akse

I 2014, da IS stod ved portene til Bagdad, utstedte Iraks øverste sjia-myndighet, Ayatollah Ali Sistani, en religiøs oppfordring til kollektivt forsvar, kjent som «jihad al-kifāyah». Hundretusener svarte, og dannet militser som spilte en avgjørende rolle i kampen mot IS. Dette illustrerer hvordan religiøse ledere kan mobilisere enorme ressurser når eksistensen trues. Iran benytter i dag samme prinsipp. Iran er ikke en tilfeldig aktør. Siden revolusjonen i 1979 har landet utviklet avanserte militære kapasiteter – fra presise missiler og droner til cyberkrigføring – støttet av et solid nettverk av allierte og erfarne styrker i Syria, Irak, Jemen og Libanon. Dette er nøye planlagte forberedelser for en konflikt som den vi ser nå.
Iran har lenge støttet «motstandens akse» – som Hizbollah, Hamas og Houthi-opprørerne – som indirekte metoder for å konfrontere Israel. I 2024 ser vi et dramatisk skifte: Iran selv står nå i frontlinjen. For mange iranere og deres allierte er dette en eksistensiell kamp, ikke bare et spørsmål om geografi eller politikk.

Psykologisk drivkraft: Ære, offer og martyrdom i lys av Karbala og Ashura

De militære aksjonene i Gaza, Sør-Libanon, Syria og Irak har satt dype sår i minnet og identiteten til Irans støttespillere, skriver Tahir videre. Han mener at i shia-ideologiens kjerne ligger konseptet martyrdom og offer, inspirert av slaget ved Karbala og minnet om Ashura – hvor Imam Hussein og hans følgesvenner falt i kamp for rettferdighet og sannhet:

Denne historiske hendelsen er mer enn en fortelling; den er et levende symbol som gir åndelig styrke og oppmuntrer til motstand mot urett, uansett pris. Derfor blir ledere og soldater som faller i denne konflikten, sett på som bærere av denne arven, noe som forsterker den religiøse og nasjonale drivkraften til å fortsette kampen.

Atomtrusselen – en svak unnskyldning

Israel og USA hevder at Irans atomprogram utgjør en eksistensiell trussel. Iran har imidlertid gjentatte ganger understreket at de ikke søker atomvåpen, et standpunkt som er religiøst forankret og forbudt av landets lederskap. Programmet er under internasjonal overvåking, og Iran var åpent for dialog på forhandlingsbordet med USA da de israelske angrepene startet. Disse påstandene minner sterkt om påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak i 2003, en løgn som førte til en ødeleggende krig. Har verden virkelig lært?

Irans regime er ikke perfekt

Karim Tahir synes ikke at Iran har et perfekt regime, og han nevner så vidt at det forekommer menneskerettighetsbrudd. Men skriver også at det er «viktig å skille legitim kritikk av regimet fra en forståelse av dets eksistensielle behov for å forsvare seg mot ytre trusler».

Å forenkle Iran til en «atomtrussel» eller «ekstremt regime», uten å forstå ideologien, motivasjonene, institusjonene og de indre splittelsene, er en katastrofal vei som vil gjenta fortidens feil, skriver han, og oppfordrer heller til en diplomatisk tilnærming. Der står Tahir kanskje ikke så langt fra statsminister Støre, som nylig inviterte Irans utenriksminister på et 5-stjerners opphold i Norge. På samme måte som Arbeiderpartiet tidligere spanderte privatfly og luksushotell på Taliban i Oslo, og på samme måte som de har hatt dialog med Hamas. Uten at vi vet om det kom noe ut av de millionene slikt kostet. Men de kaller det i hvert fall «dialog», og er ikke shia-islamask propaganda, som noen i kommentarfeltet til Tahir mener.

Iraner oppgitt over Tahirs forsvar av det islamske diktaturet

Eksil-iranere i Karim Tahirs kommentarfelt synes lite opptatt av hva dialog med ekstreme organisasjoner og regimer koster norske skattebetalere, men er oppgitt av at en med politiske verv i Norge synes å være så forståelsesfull overfor regimet de har flyktet fra. Blant annet skriver før nevnte Javad Montazeri:

Når jeg leser denne teksten, slår én ting meg umiddelbart: – Denne teksten er skrevet med en religiøs vinkling, spesielt med fokus på sjia-islam. Det er nettopp denne ideologien som det islamske diktaturet i mitt hjemland og Revolusjonsgarden har brukt til å undertrykke, henrette og drepe folket mitt gjennom de siste 46 årene, fra nord til sør og fra øst til vest. Fra Balutsjistan til Kurdistan, og fra Bandar Abbas til Det kaspiske hav, med hjelp av akkurat islamsk fanatisme.
Selv om dette ikke er en sannferdig eller ærlig tekst, kan jeg forstå at noen med religiøs overbevisning kan uttrykke sine holdninger i slike tekster. Tross alt har vi ytringsfrihet her i Norge, og alle har rett til å uttrykke sine meninger og interesser. Men i mitt hjemland finnes ikke ytringsfrihet nettopp på grunn av denne sjiaideologien, og i det islamske diktaturet er mennesker blitt arrestert og fengslet og henrettet for sine meninger.

Påstanden om at han skriver uten kritikk, eller at han bedriver propaganda, er en grov forenkling og urimelig, svarer Tahir blant annet:

Jeg er et fritt menneske, medlem av Arbeiderpartiet i Norge, og jeg står for ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter. Jeg tar avstand fra all form for sekterisk og religiøst basert vold, enten det kommer fra det iranske regimet eller andre aktører. Å knytte meg til terrororganisasjoner eller å rettferdiggjøre vold er et forsøk på å stanse dialog og diskreditere meg som forfatter, i stedet for å diskutere sak. I min artikkel har jeg ikke forsøkt å pynte på regimet eller forsvare det. Tvert imot har jeg analysert ideologien og virkemidlene til systemet for å forstå hvordan det opererer regionalt, og hvordan det bruker religiøse og strategiske begreper for å legitimere sin politikk.

– Ikke spre falsk informasjon

Vennligst ikke spre falsk informasjon, skriver Marjan til Karim Tahirs Iran-forståelse:

Det du sier, stemmer ikke i det hele tatt. Som en fra Iran kan jeg trygt si at minst 80 % av folket faktisk er håpefulle og til og med glade for det som skjer, til tross for bombene og missilene som faller rundt dem. De ser dette nå som et potensielt vendepunkt, som en sjanse til endelig å bli fri fra det undertrykkende regimet som har styrt over dem i 45 år. Ingen liker krig, og ingen feirer ødeleggelse. Men mange iranere tror at denne konflikten kan være den smertefulle veien til etterlengtet frihet. Så ja, de er håpefulle. Det jeg ikke forstår, er hvorfor du snakker på vegne av mennesker hvis virkelighet du tydeligvis ikke har levd eller opplevd. Vær så snill, slutt å gi en feilaktig fremstilling av stemmen deres.

Ayatollaer som helter?

Alireza mener mulla-regimet er en syntese av islamisme, nazisme og kommunisme, og viser også bilde av kvinner som har blitt vansiret med syre. Mens Farzaneh skriver at Tahir kommer med totalt misforstått informasjon:

Dessverre vil mange fredselskende mennesker med gode intensjoner kjøpe disse feilaktige argumentene. Vær så snill å stoppe. Du gjør ikke iranere eller fri tenkning noe godt ved å spre denne typen feilinformasjon. Ayatollaer er ikke moralske ledere i Iran. Tvert imot. Iranerne har fått nok av teokrati. De ønsker seg et sekulært demokrati.
Kanskje ayatollaer er helter i dine øyne, Karim. I så fall bør du snakke på dine vegne og ikke late som om du sier hva vi mener.

Og sånn fortsetter det i Tahirs kommentarfelt. Seif mener Tahirs sympatier med det islamstiske regimet kommer tydelig fram i teksten, og at det er overraskende hvor mye han overser med vilje:

Du bodde i Syria og kjenner godt til Khamenei sitt hellige overgrep mot den syriske befolkningen. Først Hassan Nassurlah og erklæringen at «Zainab skal ikke tas som krigsutbytte igjen». Noe syrere ikke hadde noen planer om … Litt senere kom det afghanske, pakistanske og irakiske Shia sekterisk militser. Hva var målet til Khamenei? Å erstatte befolkningen i Syria? Å forhindre at Syria åpner opp mot Vesten og heller bli en imperialistisk eiendom til «Vokterskapet til den rettslærde»? Det er helt utrolig å se et prestestyre som dyrker Hizbollah for å spise opp den libanesiske staten fra innsiden, og har stor inntekt gjennom internasjonal narkotikahandel som finansierer de hellige krigene deres.

Det finnes også et par som forsvarer Tahirs «analyse» av Iran. Blant annet Milad, som til daglig jobber i den amerikanske teknologibedriften Cognizant, med avdeling i Norge, og som oppfordret til å delta i anti-vestlig demonstrasjon FOR det iranske mullah-regimet i Oslo sist lørdag. Milad vil ikke ha noe av at USA og «zionistene» skal bombe frem regimebytte i Iran, og svarer ei som ønsker å bli kvitt mullaenes diktatur:

Hvis din agenda er å fortsette å trygle utenlandske makter om å «frigjøre» Iran med makt, er det ditt valg. Men vær så snill å forstå at for noen av oss betyr det å beskytte Irans verdighet og unngå krig langt mer enn å gjøre opp historien fra 1979. (Milad skriver dels på farsi, dels engelsk, så det er autooversatt.)

Høyre-politiker bekymret for Tahirs holdninger

Bare én av Tahirs kollegaer fra Trondheim bystyre deltar i diskusjonen. Radino Dizza Mahendra representerer Høyre, og ledet komiteen som valgte Karim Tahir som en av årets 17. mai-talere. Når det gjelder Iran, er Mahendra mer bekymret for hans ståsted:

Jeg forstår at det er viktig å søke nyanser, men når du som folkevalgt i Norge begynner å gjenta narrativer som speiler verdensbildet til ayatollaene, synes jeg at det er svært bekymrende.

Kjære Radino, svarer Tahir i det første av to svært lange svar-kommentarer, der han blant annet skriver:

Jeg respekterer følelsene dine, og forstår dypt den bitterheten mange iranere bærer etter tiår med undertrykkelse og vold. Jeg skriver ikke i uvitenhet om dette – tvert imot. Jeg skriver fra et fritt og uavhengig ståsted, med ønske om å analysere – ikke forsvare.

Det jeg har skrevet, er verken et forsvar for det iranske regimet, dets ideologi eller dets handlinger. Det er et forsøk på å analysere den ideologiske og strategiske tenkningen som ligger bak regimets politikk – for å forstå hvordan det opererer regionalt, og hvordan det bruker religion, frykt og ytre fiender for å rettferdiggjøre maktbruk og kontroll.

Å tolke slik analyse som propaganda er en farlig sammenblanding av forståelse og lojalitet. Er den som analyserer sionismen automatisk en støttespiller for Israel? Er den som forklarer Putins verdensbilde en Kreml-agent? Selvsagt ikke. Da bør heller ikke den som forsøker å forklare logikken bak Irans handlinger, mistenkeliggjøres for å støtte dem.

Jeg er et fritt menneske, og folkevalgt medlem av Arbeiderpartiet – et demokratisk, norsk parti som står for menneskerettigheter, ytringsfrihet og rettsstat. Jeg har i flere sammenhenger støttet mine iranske venner i Trondheim i deres protester mot regimet – i offentlighet og med overbevisning.

Men jeg nekter å la folks lidelse bli brukt som brekkstang for å legitimere en ny krig. Tror vi virkelig at israelske bombefly vil gi frihet til det iranske folket? Lærte vi ingenting av Irak-krigen? Av Libya? Syria? Å erstatte et undertrykkende regime med utenlandsk bombing er ikke frigjøring – det er destruksjon med nye navn og nye flagg. Og la oss være ærlige: Israels bombing av Iran handler ikke om frihet. Det handler om regional dominans og maktpolitikk.

Og jeg taler ikke bare for meg selv – dette er Norges offisielle holdning.

Karim Tahir tar altså Norges regjering, med statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide i spissen, som sannhetsvitner på at det er statsautoritert, norsk politikk å «forstå» Irans islamske diktatur. Det er kanskje ikke langt fra sannheten?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!