Fra en muslimsk massebønn på Rommensletta i Oslo tidligere i år. Stillbilde: Islam Net / Facebook.

Fredagsbønn er en religiøs plikt for muslimer. Den utøves verden over – i moskeer, på arbeidsplasser, i private hjem.

Men når ti tusen menn fredag skal samles til bønn midt på Youngstorget i Oslo, etter initiativ fra organisasjoner som Islam Net og Rabita, er det ikke bare bønn som utøves. Det er politikk. Det er en maktdemonstrasjon. Og det er et budskap til det norske samfunnet: Vi er mange. Vi har krav. Vi mobiliserer – og vi stemmer.

En symbolsk okkupasjon

Det sies at rommet for bønn helliggjør seg selv. Men når man bevisst velger å legge fredagsbønnen til Oslos politiske og historiske sentrum, og gjør det til en demonstrasjon for «muslimsk innflytelse» i Norge, er det ikke lenger primært et åndelig anliggende. Da er det offentlig rom som inntas – og det med klare politiske mål.

Å samles på Youngstorget, stedet hvor arbeiderbevegelsen historisk har mobilisert, er i seg selv en iscenesettelse. Det kommuniserer ikke bare solidaritet med Gaza – det kommuniserer også dominans i det norske samfunnet.

I promoteringen av arrangementet brukes ord som «vise vår styrke», «samle vår makt» og «kreve». Bønnen brukes ikke her som en stille, kontemplativ handling, men som en kollektiv, visuell demonstrasjon. Det er islam som politisk kraft, ikke islam som åndelig fellesskap, som står i sentrum.

Politisk islam i praksis

Fahad Qureshi og hans nettverk er ikke naive. Islam Net har lenge stått for en eksplisitt forståelse av islam som et totalpolitisk system. Ifølge denne forståelsen – godt dokumentert i islamske kilder – finnes det ingen adskillelse mellom religion og politikk. Koran, hadith og sira danner et sammenhengende normverk som regulerer både personlig moral og samfunnets lover. Dette er ikke konspirasjonsteori – det er islams egen rettstradisjon, der sharia er både åndelig kompass og juridisk kode.

Å be offentlig er derfor ikke bare en rett, det er også et krav om anerkjennelse av islams plass i offentligheten. Det som for mange nordmenn fremstår som en fredelig religionsutøvelse, er i realiteten – og helt uttalt – en maktmarkering. Ikke ulikt hvordan trafikken i Londons gater flere ganger er blitt stoppet av gatebønner, som ifølge shariafortolkninger regnes som «politisk-religiøse handlinger».

Det demokratiske dilemma

Qureshi peker på valget som kommer, og sier rett ut: Våre stemmer går kun til dem som støtter våre krav. Dette er ikke ulikt hvordan interessegrupper i ethvert demokrati forsøker å påvirke beslutningstakere. Men i dette tilfellet er kravene knyttet til religiøs identitet, ikke allmennpolitiske prinsipper. Det gjelder for eksempel krav om økonomisk politikk (oljefondet ut av Israel), utenrikspolitikk (fordømmelse av Israel), og etter alt å dømme også innenrikspolitikk – fra skolepensum til helsesystem.

Vi står dermed overfor et demokratisk paradoks: En voksende gruppe bruker demokratiets rettigheter til å fremme en ideologi som i sin kjerne avviser de samme verdiene. Det er ikke et nytt fenomen – det er den historiske virkemåten til politisk islam.

Poenget er at islam – i sin politiske form – tillater religionsfrihet, dialog og sameksistens når muslimer er i mindretall eller uten makt. Dette samsvarer med den såkalte Mekka-fasen i profeten Muhammeds liv, der han søkte støtte og viste overbærenhet.

Men når muslimer får majoritet eller maktposisjon, endres tilnærmingen. Medina-fasen – den senere delen av Muhammeds liv – preges av maktbruk, krig og etablering av et islamsk samfunn med sharia som styrende lov. I denne fasen opphører toleransen overfor ikke-muslimer og avvikende praksiser.

Dette følger mønsteret fra profeten Muhammeds liv – fredelig i Mekka, dominerende og militant i Medina. Slik er islams iboende dualisme: Den tilpasser seg maktbalansen, men alltid med ett mål for øye: å etablere islamsk overhøyhet.

Fra bønn til pressmiddel

Dette arrangementet bør derfor ikke forstås som en religiøs hendelse med politiske undertoner, men som en politisk aksjon med religiøs forankring. Det er ingen motsigelse i dette – tvert imot er det i tråd med islams dobbelthet, eller dualisme, hvor samme praksis kan være både fredelig og krigersk, avhengig av konteksten og styrkeforholdet.

I Vesten tolker vi religion som noe privat. For islam er religion hele systemet. Å knele på et torg er ikke bare tilbedelse. Det er også en erklæring: Dette rommet, denne byen, dette landet – vi er her, vi er mange, og vi gir oss ikke.

Motstand er nødvendig

Det er fullt mulig å respektere retten til religionsutøvelse samtidig som man avviser forsøk på å bruke religion som politisk brekkstang. Når bønn blir en strategi for å presse frem politiske krav, er det ikke lenger bare bønn. Det er maktbruk.

Og da er spørsmålet vi må stille: Hvem eier torget? Hvem eier byen? Hvem setter premissene? Det handler ikke om islam som tro. Det handler om islam som politikk. Og da bør vi møte det som politikk – med kritisk analyse, prinsipiell motstand og et forsvar for det åpne, sekulære samfunnet.

Kjøp «Islams forfalne hus» av Ruud Koopmans her!