Jonas Gahr Støre og Høyre-leder Erna Solberg deltar i parti­leder­debatten på Arendals­uka den 15. august 2024. Foto: Heiko Junge / NTB.

På bare et års tid har Arbeider­partiet gått fra en oppslutning på bare det halve av Høyre, til å være dobbelt så stort på meningsmålingene. Det vil si at Ap på bare få måneder har doblet sin oppslutning, mens Høyres er halvert – i dag, bare tre måneder før valget. Dette til tross for at partiene har endret lite og ingenting i sin strategi for å vinne frem.

Høyre har faktisk hatt som strategi å «sitte stille i båten», og får nå et svar fra velgerne på hvordan flertallet av deres potensielle tilhengere likte det – å sitte og se på og vente til Ap-regjeringen gjør seg bort.

Følelser avgjør

Ja, det har den da gjort opptil flere ganger, og det så unektelig stygt ut fra for omtrent to år siden frem til de siste måneders voldsomme oppsving … etter at Jens Stoltenberg kom tilbake i norsk politikk som finansminister i en regjering som var i knestående.

Hva skal man si? Ærlig talt vet jeg ikke, men det må være klinkende klart at følelser må spille en viktig rolle i dreiningen her, som ellers synes mildt sagt umotivert. Ja, følelser – et begrep Erna for ikke lenge siden underkjente som basis og plattform for å ta avgjørelser. En skulle visstnok bygge på rasjonell tanke og logikk.

Jeg FØLER meg fristet til å si at dersom norske velgere hadde vært drevet først og fremst av rasjonelle argumenter, ville nok Høyre med Erna Solberg og hennes pengepuger av en mann blitt kastet ut av sjefskontorene for lenge siden. Og når dét er sagt, på 13–14 prosent av stemmene ligger vel Høyre, bortsett fra deres topp- og bunnoteringer, omtrent der partiet skal være når en ser saken over tid.

Det er her det store spørsmålet ligger – og det må stilles ved Ap’s enorme fremgang: Er den noe i nærheten av fortjent? Og er den forståelig sett med noe noenlunde nøytrale øyne?

Neppe. At Stoltenberg kom hjem, ser ut til å ha vært nok til å snu maktkampen på hodet. Slik er Norge og nordmenn. Trygghetsfølelsen, rimelig irrasjonell etter mitt skjønn, var gjeninntrådt i folkets bevissthet.

Politisk lapskaus

Resten av kobbelet ligger nå omtrent der de skal ligge, rent statistisk, like før et stortingsvalg. Sp mellom fem og seks, KrF klart over sperregrensen og Rødt på lett nedadgående, men også de godt over sperregrensen. FrP får fire prosentpoeng større oppslutning enn Høyre, og dét er ikke det spor overraskende.

Men det blir neppe Høyre/FrP-seier av slikt, vel å merke hvis ikke Konservativt dukker opp som troll av eske og lager god gammeldags kjøttlapskaus av hele valget, noe det norske folk alt i alt har gjort seg fortjent til, all den tid «det store vi» har godtatt senile, fastfrosne og folkefiendtlige ikke-partier som Høyre og Ap i altfor lang tid. Partier som i det store og hele er kliss like og mest opptatt av EU, «verden» og alt annet enn Norge.

Nordmenn flest burde ha sett dette for lenge siden og vært kvitt dem. Men nei. Vel, da får vi ta det som kommer. Jeg for min del går for lapskaus denne gangen, som ønsket konklusjon.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.