Nikolai Bodarevsky (1850–1921), «Apostelen Paulus’ rettssak». Det transkarpatiske fylkes kunstmuseum, Uzjhorod, Ukraina.

¹⁰ Landshøvdingen ga da tegn til Paulus, som grep ordet og sa:

«Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet. ¹¹ Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. ¹² Og ingen så meg diskutere med noen eller oppvigle folk, verken i tempelet, i synagogene eller ute i byen. ¹³ De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for. ¹⁴ Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, ¹⁵ og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. ¹⁶ Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker. ¹⁷ Etter mange år kom jeg for å overbringe gaver til de fattige i mitt folk og for å ofre. ¹⁸ Da fant de meg på tempelplassen. Jeg hadde latt meg rense, og det var ingen sammenstimling eller uro. ¹⁹ Men noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg med sine anklager mot meg, om de hadde hatt noen. ²⁰ Eller så får disse som er her, si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Rådet. ²¹ For det kan da vel ikke være den ene setningen jeg ropte da jeg sto foran dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.’»

Apostlenes gjerninger 24, 10–21

I forkant av Kristi himmelfartsdag spurte en journalist i Stavanger Aftenblad sine kolleger om hvorfor vi feiret dagen. Bare én kunne gi en fullgod forklaring.

Om en uke feirer vi pinse, og det er ingen grunn til å tro at det er flere som kan forklare hvorfor vi feirer den høytiden, men for vår sivilisasjon har det vi feirer betydd mer enn de fleste forstår, også for journalister.

Disse hendelsene er nemlig en del av ramme­verket for vår felles virkelighets­­forståelse. Gjennom påsken, Kristi himmel­farts­dag og pinsen blir vi kjent med en Gud som inviterer oss inn i en virkelighet som ikke ligner noe annet. Fra et politisk ståsted var inkarnasjonen, Guds forsoning og menneskets gud­dommelige oppdrag med på å reise oss opp til en posisjon vi aldri tidligere hadde hatt, eller ville få. Det ga oss grunn til å bygge katedraler som strakte seg mot himmelen og sykehus som trakk den samme himmelen ned til mennesket.

– Jeg er ikke religiøs, skyndte en velutdannet mann seg å si da vi snakket sammen, som om troen på Gud begrenser vårt intellekt. Han forstod ikke at vår samtale ville vært meningsløs uten troen på en hellig skaper. Men det var ingen vilje til å forstå, som om kristendommen er for vanskelig, at troen på de kristne dogmene blir for kompliserte og avvises fordi vi ikke har funnet på det selv. Men hvorfor krever vi at skaperen skal være mindre komplisert enn skaperverket?

På Kristi himmel­farts­dag fikk mennesket et oppdrag fra Gud selv. For det første ga Gud disiplene et oppdrag: De skulle gjøre alle folkeslag til hans disipler, døpe dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Mennesket skulle spille på lag med sin skaper. Det er vanskelig å tenke seg en større tillits­erklæring enn dette.

Men for at budskapet om frelse skulle nå oss alle, var Gud avhengig av at disiplene, og dem som senere kom til tro, som Paulus, forkynte og gjorde stadig nye mennesker til hans disipler. Det var på den måten menneskene skulle få vite om det som hadde skjedd. Gud hadde gitt mennesket fri vilje, og han var avhengig av at vi brukte den i hans tjeneste.

Vi skulle fortelle hele verden at den Jesus som fór tilbake til sin Far som sann Gud og sant menneske, en gang skal komme tilbake. Vi snakker for mye om Jesus Kristus som sann Gud da han var på jord, og for lite om ham som sant menneske da han returnerte til sin Far, påpekte C.S. Lewis, og jeg tror han har rett. Jesus som sann Gud og sant menneske også etter oppstandelsen ga begrepet menneske­verd en dimensjon ingen kunne se rekke­vidden av, og Jesu ord om at det vi har gjort mot en av våre minste, har vi gjort mot ham, fikk en ny dimensjon.

Samtidig fikk vår fornuft bok­stavelig talt en ny himmel over seg. En Gud som også var sant menneske, og som ba oss om å elske ham, måtte kunne forstås. Hans hellige natur var til­gjengelig for oss. Forhenget til det aller helligste var revnet, Gud selv hadde invitert oss inn til seg. Den fornuften som Gud hadde gitt oss, skulle ikke bare brukes til å forstå verden, legge grunn­laget for viten­skap og fram­skritt, men også til å forstå hans vilje med våre liv. Den som elsker ham, holder hans bud, og i lys av kjærlig­heten var de selvsagte.

Det var i lys av en slik virkelighet at pressen oppstod og moralske diskusjoner blir meningsfulle, og det bør også journalister forstå.

Vissheten om at vi tilhørte en Gud som elsket oss, tilgav oss og lovet oss evig liv, ga mennesket et motiv ingen før hadde hatt: Vi skulle elske våre med­mennesker slik Gud hadde elsket oss først. Men ikke bare dét: Uten Gud er det ingen kjærlighet tilbake, uten Ham er vi bare støv uten mening.

God søndag!