Roger Scruton. Stillbilde: Oxford Union / YouTube.

Roger Scrutons (1944–2020) beste politiske bok, «How to Be a Conservative», foreligger nå omsider på dansk. Scruton var en av de viktigste konservative filosofene i vår tid, om ikke den viktigste. Dessverre møtte jeg ham bare én gang, men jeg kommer aldri til å glemme inntrykket: En utrolig kunnskapsrik, svært høflig og vittig person. En legemliggjøring av den konservative filosofien.

Scrutons analyse av modernitetens selvdestruktive tendenser, hans forsvar for det nasjonale og hans innsikt i familiens, skjønnhetens og troens betydning, er ikke bare akademiske refleksjoner. De er diagnoser av en sivilisasjon i krise – og oppbyggelige ord å leve etter.

Verdien av nasjonalt samhold og fri tenkning

Scrutons mest grunnleggende erkjennelse i «Hvordan man er konservativ», som hans politiske hovedverk er blitt hetende på dansk, er enkel: Et demokrati kan ikke eksistere uten et folk som deler en sterk «vi»-følelse.

Nasjonalstaten er ikke en levning fra fortiden, men det eneste grunnlaget for politisk legitimitet og kulturell sammenhengskraft som har vist seg levedyktig gjennom historien. Så når politikerne overlater suvereniteten til Brussel, undergraver de ikke bare den nasjonale selvbestemmelsesretten. De river bort selve fundamentet for demokratiet.

Ifølge Scruton var Brexit også et uttrykk for det britiske folkets insistering på å være et folk med egne lover, tradisjoner og identitet. At dette ble møtt med forakt fra EU-eliten, bekreftet bare Scrutons poeng om internasjonalismens grunnleggende fiendtlighet mot demokratiet.

I mesteparten av sitt liv opplevde Scruton akademisk forfølgelse for disse synspunktene. Å være en konservativ tenker, var ikke populært i den lærde republikken. Slik er det faktisk fortsatt. Universitetene har blitt progressive institusjoner der sannhetssøken må vike for ideologisk konformitet.

Derfor er det mer enn noen gang behov for frie ånder som Roger Scruton.

«Ned med oss»

Scruton forstod at liberalismen hadde gjennomgått en fundamental forvandling. Fra å være et forsvar for negative rettigheter – retten til å få være i fred – var den blitt en doktrine om positive rettigheter som krevde stadig mer statsmakt for å bli realisert. Som en svulst som krever konstant næring for å vokse.

Den moderne liberalismen fremmer ikke frihet, men skaper nye former for tyranni under frihetens fane. Det er her multikulturalismen avslører seg som liberalismens mest selvdestruktive produkt.

Under påskudd av toleranse overfor andre kulturer har Vesten gitt opp troen på verdien av sin egen kultur. Resultatet er ikke harmonisk sameksistens, men kulturell kapitulasjon. «Forkastelsens kultur» eller «ned med oss»-holdningen, som Scruton så treffende kaller det. En toleranse som er så blindt sjenerøs at den tolererer sin egen utslettelse.

Eksemplene florerer hver eneste dag. Som når en leder for en islamsk organisasjon som propaganderer for sharia og steining, er i ferd med å få dansk statsborgerskap, eller når den franske innenriksministeren advarer mot muslimsk mobilisering i kommunevalget med utsikter til omfattende innføring av sharia, eller når etterretningsrapporter peker på en organisert islamsk bevegelse med forbindelser på tvers av europeiske grenser.

Når kristendommen forsvinner fra det offentlige rom, mens islam vinner terreng, er det ikke et uttrykk for nøytral sekularisering, men for sivilisatorisk selvoppgivelse. Vi forkaster vår egen kultur for å omfavne andres; de andre omfavner sin kultur ved å forkaste vår.

Kritikk av internasjonalisme

Scrutons bok kritiserer også internasjonalismen. EU representerer noen av internasjonalismens verste tendenser. I stedet for samarbeid mellom suverene nasjoner har vi fått et byråkratisk imperium som undergraver de nasjonale kulturene, som alene kan gi mening til det politiske fellesskapet.

Når befolkningene i Øst-Europa – som Scruton aktivt hjalp under kommunismens undertrykkelse – protesterer mot EUs migrasjonspolitikk, er det ikke fremmedfrykt de forsvarer, men sivilisasjonens overlevelse. Mens de kjemper for årtuseners kultur, diskuterer Vest-Europa kjønnsnøytrale toaletter.

Forsvar for familien, skjønnheten og troen

Avslutningen på «How to Be a Conservative» handler om de spesielle områdene av tilværelsen som gir livet en dypere åndelig mening.

Mennesket er ikke et atomisert individ, men et vesen som lever i og gjennom relasjoner. Familien er ikke bare en praktisk institusjon, men stedet der moral og kultur overføres fra generasjon til generasjon. Velferdsstatens overtakelse av familiens funksjoner har derfor ikke frigjort individet, men skapt en nasjon av umodne, avhengige individer. Voksne barn i statens barnehage.

Ekteskapet er heller ikke en kontrakt mellom likestilte parter, men et løfte som binder mennesker sammen på tvers av tid og omstendigheter. Når staten reduserer ekteskapet til en juridisk kontrakt som uhyre enkelt kan oppheves med et klikk på en skjerm, undergraver den ikke bare familiens stabilitet, men selve ideen om varige forpliktelser og oppofrelse.

På samme måte er skjønnhet ikke et spørsmål om subjektiv smak, men en objektiv realitet.

Scrutons forsvar for klassisk arkitektur og tradisjonell kunst er basert på erkjennelsen av at skjønnhet forbinder oss med det transcendente. Når moderne kunst og arkitektur systematisk avviser skjønnhetsidealet, gjenspeiler det en kultur som har forlatt troen på at livet har en mening hinsides det materielle.

Scruton forstod til slutt at det hellige ikke kan elimineres fra menneskenes liv uten katastrofale konsekvenser. Fordrivelsen av religionen har ikke skapt et rasjonelt samfunn, men etterlatt et åndelig tomrom fylt av erstatningsreligioner fra politisk fanatisme til fattigslig konsum. Vi ville redde sjelen, men mistet den. Vi ville være moderne, men ble tomme.

Scrutons arbeider viser en annen vei.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!