Som gammel historiestudent så er det enkelte bøker man bare beholder, som oppslagsverk og inspirasjon. Dette er en av disse bøkene.

By seeing London, I have seen as much of life as the world can show.
– Samuel Johnson

Peter Ackroyd mesterverk om London er både et historisk oppslagsverk og et dypdykk i menneskelighet. Hans kjærlighet til byen forhindrer ham ikke fra å beskrive grusomheter i detalj, om det så er Svartedauden eller henrettelser, horehus eller slum.

Men med et nesten umenneskelig intellektuelt nivå, kombinert med en fortellerevne som gjør de mest avanserte ting enkelt, så er det en ren fest. Boken ble utgitt i år 2000. Jeg kjøpte boken i London i år 2001 (da den kom ut som pocket) og har nå lest mursteinen for fjerde gang.

Han forklarer cockney-dialektens historie, og har kapitler som tar for seg de mange teatrene.  Han beskriver bear fights og prostitusjon med den samme gløden.

Ackroyd legger ikke skjul på den brutale historien som preger storbyen. Han legger heller ikke skjul på snobberiet, den overdrevne selvtilliten og mangelen på omsorg for de mest sårbare.

Men han omtaler alle med en ufattelig medfølelse, han lever seg inn i de andres historie. Det er, for en nokså kjølig person som meg selv, rett og slett rørende.

Vi får lese om både pubenes og elvenes historie. Vi får lese om horer og herremenn. Hele tiden med henvisninger til kilder fra tidene da hendelsene faktisk skjedde.

Han beskriver i detalj hvordan London ønsker Henry V velkommen hjem til byen etter slaget ved Agincourt i 1415. Han beskriver lidelsene i fangehullene på Tower.

Det er lidelse, offer, smerte, kampen for å overleve – men også britisk humor, pågangsmot og veien mot å bli verdens mektige nasjon, i en periode.

For oss som elsker (særlig) England, så er boken som en ren Bibel. Det er rampete gutter og frekke jenter. Det er folk som ikke sier nei til en slåsskamp, men som heller ikke sier nei til å bli venner over en pint eller tre.

Det er et britisk miljø som er i ferd med å dø ut. Så man blir også litt vedmodig av å lese denne boken, som feirer 25 års jubileum i år. For det London Ackroyd beskriver er faktisk så å si død.

Men det lever noe i byen fortsatt. Du kan møte det gamle London hvis du beveger deg ut av turiststrøkene, uten å havne i områdene muslimene har tatt over.

Londons ordfører Sadiq Khan vil helst stenge disse britiske London-borgerne ute av sentrum, og setter opp bomringer som gjør det dyrt for engelske arbeidere å komme seg på jobb. Men engelskmenn protesterer ved å ødelegge teknologien som straffer dem.

Samtidig innfører Labour-regjeringen stadig nye regler som truer pubenes eksistens, noe også muslimsk masseinnvandring bidrar til. En del av historien forsvinner, sakte men sikkert.

Ye Olde Mitre i Holborn, en av de gamle og klassiske pubene i London. Foto: Ye Olde Mitre

London har overvunnet så mange katastrofer tidligere. En ting er pest. En annen ting er bybrann.

The Great Fire of London, som varte fra 2. til 5. september 1666,  ødela en betydelig del av London, etterlot hundretusener hjemløse og satte varige spor i byens arkitektur. Brannen startet i et bakeri i Pudding Lane og spredte seg raskt på grunn av sterk vind og de brennbare trebygningene.

Nesten 300 år senere kom The Battle of Britain, som for evig tid gjorde Spitfire-pilotene til britiske helter.

Spitfire-pilotene reddet London under The Battle of Britain. Foto: Airwolfhound/ CC BY-SA 2.0/ Wikimedia

Om London kan overleve en kombinasjon av ubrukelige politikere og masseinnvandring, det er et helt annet spørsmål.

Noen ganger blir boken litt for forvirrende, noe som også ble påpekt av Andrew Holgate i Sunday Times.

«Den enorme mengden av tilfeldige detaljer kan også være overveldende, og opptil fem forskjellige århundrer kan noen ganger glide sammen i ett enkelt avsnitt når han forsøker å gjenskape, for eksempel, de sataniske forholdene som Londons fanger opplevde… Dette er historie skrevet av en romanforfatter, lidenskapelig, unøyaktig og impresjonistisk, noen ganger inspirert, andre ganger irriterende vag og overdrevet.»

Men Holgates endelige dom falt i Ackroyds favør, og jeg er helt enig.

«De siste årene har det kommet en strøm av bøker om Londons historie; mange av dem vil bestå, men du kan være sikker på at ingen av dem vil kunne måle seg med den rene virtuositeten og ånden som kommer til uttrykk i denne ufullkomne, men fengslende boken.»

En stor fordel for en såpass intellektuell bok – noe som kan være både slitsomt og utfordrende for oss alle – er at boken består av hele 79 kapitler, med ulike temaer, som bindes sammen på ulike elegante måter. Det er den perfekte boka å lese et par kapitler av på en busstur, en pause eller på et fly (som jeg gjorde i går).

Det er dessuten fritt fram å hoppe over kapitler som man finner uinteressante, som hvis man f.eks. ikke finner Hollars fabelaktige illustrasjoner av London på 1600-tallet fengende. Denne illustrasjonen var ferdig 19 år før London brant til grunnen.

Hollars panorama over London. Kunstverk fra 1600-tallet som utgjør fem tolvtedeler av panoramaet over London, tegnet av den bøhmiske kunstneren Wenceslaus Hollar (1607–1677).

Roy Porter skrev noe om boken i The Times, som var så klokt at anmelderen i The Guardian selvsagt ikke forsto det.

«Som Ackroyd bemerker, er dette ikke en biografi som skal leses i ett strekk fra perm til perm. Legg den ved sengen og slå den opp på en tilfeldig side. Det er som å stikke en nål i A til Å og dra på en mystisk reise, en øvelse som vil ha både kjedelige øyeblikk og gledelige opplevelser. Men på den måten speiler denne særegne boken bare den unike byen selv.»

Dette kunne ikke en skribent i The Guardian forstå, for som alle vet: Venstresiden har jo fasiten. Det er faktisk nesten trist å lese Stephen Moss ‘ konklusjon;

En bok som er best å åpne på en tilfeldig side, høres ikke ut som en særlig god bok.

Hvis man ikke forstår at livet består av noen få prestasjoner og en rekke tilfeldigheter, så har man ikke forstått noe som helst.

Personlig har jeg hatt mange opplevelser i London. Jeg ble med min far på jobb, og fikk se Tottenham mot Arsenal på 80-tallet. Ren flaks gjorde at jeg fikk se Michael Owen debutere for landslaget på Wembley, mot Chile i 1998.

Min 50-årsdag ble feiret med familien i London, på restauranten til superkokken Heston Blumenthal på et hotell ved Hyde Park som brant ned til grunnen et par måneder senere.

De fantastiske bokhandlerne var fast stopp i timesvis. Man bør alltid ha med seg en tom koffert når man besøker London! Når bokhandlere har syv etasjer, så forstår lesehester som meg at man er i himmelen.

The Tower er et minne for livet, merkelig nok har jeg kun vært der to ganger: En gang som unggutt, og en gang som far til unggutter.

The Tower of London. Foto: Historic Palaces

De lange spaserturene med sutrende unger på slep er også minner. Man finner alltid en is for å fikse problemene. Min fars triks funket på meg, og også på mine barn noen tiår senere.

Jeg kunne valgt ut tusenvis av sitater fra boken, men det er rett og slett for mye å velge fra. Så jeg velger å heller anbefale dere å lese boken selv.

Ingen (som jeg kjenner til) forteller historien om London bedre enn Peter Ackroyd. Dessverre er det han beskriver historie, fremtiden ser absolutt ikke lys ut.

Nå er det masseinnvandring og Hamas-tilhengere som forstyrrer London, kort tid etter at Black Lives Matter-mobben lagde kaos. Britene virker nesten å ha gitt opp. De har en regjering som ser på britene som problemet, hvis de protesterer mot massevoldtekt, terror og økonomisk ruin.

Men London har snudd seg tidligere, gjentatte ganger? Kan det skje igjen?

Man kan ikke skrive om London uten å nevne musikk. Jeg legger en liten playlist nedenfor. Jeg innleder med to låter om Brixton. Eddy Grant synger om opptøyene i 1981, The Clash synger om forspillet noen år tidligere.

Eddy Grant:                   Electric Avenue
The Clash:                      Guns of Brixton
Lily Allen;                       LDN
The Jam:                        Strange Town
Pet Shop Boys:              West End Girls
The Kinks:                     Waterloo Sunset
Ian Dury:                       Peter the Painter
Warren Zevon:             Werewolves of London

Kjøp «Europas underlige død»!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.