Daniel Sundkvist 
En såret ukrainsk soldat får behandling av en militærlege på et feltsykehus i nærheten av Pokrovsk i den ukrainske oblasten Donetsk. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.
Krigen i Ukraina raser på fjerde året. Krigen er langt på vei normalisert. Forsøk på fred har vært halvhjertede og de har feilet. Heller ikke Trump har klart å skape en våpenhvile av betydning. Hvor mange som så langt er drept i krigen, er rene gjetninger, for det er tvilsomt at man kan stole på verken ukrainske eller russiske tall. Begge vil søke å underdrive egne tapstall, og overdrive motpartens.
Det vil si, bortsett fra sivile tapstall. Der skjer det omvendte. Russerne vil underdrive tallet for å fremstå i et sterkere moralsk lys. Ukrainske myndigheter vil derimot overdrive tallene, for å holde sympatien vedlike i en tid der verden er i ferd med å bli lei av krigen, og i stedet stiller spørsmålstegn ved alle midlene som pøses inn i krigen for å forlenge den, på bekostning av velferden i egne land.
Imidlertid kan dronebilder gi en pekepinn på tapstallene og de indikerer at flere tusen mister livet, hver uke. Krigen har nå blitt en stillstandskrig, lik den på vestfronten under første verdenskrig. Fronten flytter seg knapt, hvilket betyr at de sivile tapstallene nå er minimale, fordi fronten ikke lenger «ruller over» sivile installasjoner. Vi merker det i nyhetene, det går lang tid mellom hver sensasjonelle historie om bombede sivile. Selv små luftangrep mot byer får nå oppmerksomhet, selv om ingen sivile ble drept.
Det betyr at det ikke lenger er «kvinner og barn» som er ofrene i krigen, men unge menn. Dette har imidlertid ikke samme appell for folkeopinionen. Derfor mister folk interesse for krigen. Zelenskiy har ikke lenger den samme appell som «helt».
For meg var han aldri en helt. Det startet den dagen jeg fikk vite at han nektet ukrainske menn å forlate landet. Jeg ble umiddelbart skeptisk til presidenten. Og det var jeg, på det tidspunktet, ganske alene om.
Jeg leser med gru hvordan ukrainske menn er fanger i eget land, hvordan de må gjemme seg i leiligheter og kjellere for å unngå å bli tvangsinnrullert i hæren. Mange forsøker å flykte fra landet, med livet som innsats. Minst 30 har omkommet under fluktforsøk. Noen tar sine egne liv for å unnslippe militærtjeneste.
Men deres redsel og lidelse blir ikke møtt med sympati og forståelse. Overalt synes holdningen å være at disse er feige desertører. Det eksisterer et aldri så lite hat mot en liten andel på tyve prosent av ukrainske flyktninger i Norge, som er menn i såkalt «krigsdyktig alder». Den samme andelen ses i andre europeiske land, og også den samme misnøyen med deres tilstedeværelse.
Det plager oss altså at noen unge menn skal få sjansen til å overleve krigen. For de er jo ment å fungere som menneskelige skjold, ikke sant? Som en hjelpeløst naiv kvinne svarte meg i et kommentarfelt: «Ukraina trenger soldater».
Nei, svarte jeg, «Ukraina trenger fred».
Det er ekstra provoserende når kvinner er krigshissere, enten det er kvinner på toppen som Ursula von der Leyen, eller kvinner i allmuen, som hun i kommentarfeltet. Det virker svært enkelt for dem å kreve at menn skal stille opp med livet som innsats, når de selv slipper.
«Men kvinner bidrar også ved fronten» kommenterte en annen kvinne, like hjelpeløst.
Ja, men det er frivillig. Kvinner slipper å gjemme seg i frykt for å bli stoppet på gaten og dratt inn i militærpolitiets kjøretøy, mens de er ute og forsøker å skaffe matvarer til seg selv, sitt barn, eller sin hund. Bare det å oppsøke legehjelp kan medføre at du blir bortført på veien.
Hvorfor reagerer ingen på dette, som må være moderne tids største brudd på menneskerettighetene? Hvor er Amnesty? Er det slik, at menns rettigheter kun er pro forma, og kun i fredstid? Hvor ble det av «min kropp, min rett»? Det gjelder visst kun for kvinner.
Etter mitt syn er det først og fremst menn vi burde slippe inn i landet. De er i reell livsfare. Kvinner og barn kan flykte til tryggere steder av Ukraina. Ingen jakter på dem.
Vi kan ikke fortsette å pøse på med menn i denne krigsmaskinen. Krigen stopper når ingen møter opp! Så vidt jeg vet, så pågår den samme deserteringen i Russland. Det er lite trolig at russiske menn har et høyere dødsønske enn deres ukrainske brødre. I begge land bør menn oppmuntres til å flykte, og verden har en plikt til å ta dem imot.
Men det skjer ikke. I stedet presses det på for å kutte velferdsytelser til ukrainske menn som befinner seg i landflyktighet, for å tvinge dem hjem igjen. Det pågår med andre ord enn heksejakt på ukrainske menn, både i Ukraina og i land de har klart å flykte til. Det finnes ingen trygge steder for dem.
Dere som skriker opp om at mennene må returnere for å forsvare sitt land; dere har faktisk ikke noe med det! Hva ukrainske myndigheter pålegger sin mannlige befolkning, er ille nok. Men faktum er at det må være opp til hver enkelt mann om han ønsker å dø for landet sitt. Det er ikke oss i publikum som bestemmer dette.
Sett i lys av hva vi vet om ukrainsk korrupsjon og vanstyre, så er det kanskje logisk at mange ukrainske menn heller vil flykte enn å forsvare sitt skakkjørte fedreland.
Med risiko for russisk invasjon, kanskje de heller vil leve under russisk styre, enn å være døde under ukrainsk? Er det så utenkelig? Som alle andre har de kun ett liv.
Debatten pågår også i Norge, hvorvidt norske menn er parate til å kjempe for Norges grenser, i en tid der politikerne ønsker å utviske dem. Og hvilket folk forsvarer vi, når andelen innvandrere nærmer seg tyve prosent, og andelen muslimer ti prosent? Og hvilken politikk, når den stadig mer omfattende statsfeminismen konsekvent nedprioriterer menns velvære og status? Mange menn svarer i dag «nei takk».
Er det da så vanskelig å ha forståelse og sympati for ukrainske menn og deres skjebne?
Hadde en ukrainsk mann banket på min dør i morgen og bedt meg om å skjule ham i mitt hjem, så hadde jeg gjort det uten å blunke.
