Fra Furuseth solkraftverk i Stor-Elvdal. Stillbilde: Solgrid AB / YouTube.

Solkraft i snødekte og solfattige Vinter-Norge, som alltid har hatt kraftoverskudd fra vannkrafta, fremstår rent intuitivt som en dårlig spøk. Det burde ikke vært mulig at solpanelselgere klarer å overbevise politikere eller forbrukere om at disse industriproduktene fra Kina er noe vi må kjøpe for å redde både kloden og energifremtiden. Men jo da. Til tross for kollaps i både etterspørsel og inntekter, piskes vanviddet videre – i jakten på klimasubsidier.

Sist ut er Energeia Veldre AS, som ønsker å bygge ut et gigantisk agrivoltaisk solkraftverk i naturområdet Tranmyra i Ringsaker kommune – og hvis du ikke vet hvor det er på kartet, så er det litt nord for Brumunddal ved Mjøsa.

Mer enn 2000 mål natur skal etter planen dekkes med solcellepaneler i et naturområde i Ringsaker kommune. Kart: NVE.

Hvis du heller ikke vet hva i huleste et «agrivoltaisk solkraftverk» er for noe, så er ikke det så rart: Det er nemlig et fremmedord for gullegrønne solkraftverk hvor det drives jordbruk og gårdsbruk mellom panelene for å sukre pillen. Energeia AS (som eier 51 % av selskapet) holder nemlig på å selge inn dette blant annet i Nederland – ifølge solkraft-selgernes reklame-nettsider. Kjøp-kjøp!

Folk er ikke fullt så godtroende som politikere

Selv om politikere oppfører seg som kåte kaniner foran klimaindustriens mange lobbyister og mektige salgskorps, er ikke menneskene som bor rundt planlagte solkraftverk, like lettlurt. Nå samler innbyggerne seg til protester. Nordmenn flest er fortsatt overbevist om klimakrisen og nødvendigheten av «grønt skifte» – men møter seg selv i døra når de oppdager hva det faktisk innebærer for nærmiljøet deres:

Der forsvant både naturen og det grønne turområdet til fordel for historiens sleipeste tungindustri – som frekt nok kaller seg «fornybart», selv om produktene deres i form av langreiste og kortlivede vindmøller og solpaneler er noe av det minst resirkulerbare og fornybare som finnes, og raseringen av store naturområder er veldokumentert. Hvordan klarte private profitører å få til noe sånt i Norge, hvor naturen er nær hellig? Vel, det er jo et provinsfenomen som ikke rammer fiffen i hovedstaden, så pytt.

Lang vei frem til solkraftverk, hvis noensinne?

Nå er ikke saken om solkraftverket på Tranmyra avgjort ennå, for klimakorrupsjonen har ikke samme makt som før vindkraftkollapsen i 2019. Her blir det forundersøkelser, protester og høringsrunder, konsekvensbeskrivelser, utredningsprogrammer, arealplan, omregulering og hele byråkratisirkuset. Og selv om konsesjonen går igjennom, og myndighetene sier «go», så er det heller ikke sikkert at det blir noen solpark.

Det aller viktigste for klimaparasittene er nemlig å utløse støtteordninger, klimasubsidier og millionbonanza som gjerne følger med slike konsesjoner. Og når de pengene er i boks, så kan styret i et AS når som helst finne ut at det foreligger «endrede rammeforhold», og kansellere hele klimatiltaket – uten krav om å levere de offentlige pengene tilbake. Sånt skjer påfallende ofte i det norske «grønne skiftet», hvor FREYR i Mo i Rana er det mest kjente eksemplet.

Investorer har gjort «mer av alt, raskere» umulig.

Da den famøse «energikommisjonen» fra 2023 leverte sin tomsete bestillingsrapport «Mer av alt, Raskere», gikk det frem at millioner av kvadratmeter av Norges areal må dekkes med solcellepaneler i ekspressfart. Energikommisjonen anbefalte faktisk å 33-doble solkraft i Norge på syv år (!) fordi solkraftselgerne sa det var lurt. Nå skulle det bli solkraft overalt!! Den eneste logiske forklaringen på dette knefallet er at «noen» ble smurt med grønn Swix i prosessen for å få idiotien på gli.

Nå har imidlertid dette korrupte og ukontrollerte «offentlig-private samarbeidet» for å «redde klimaet» surnet betraktelig. Selv om politikere elsker å sløse bort andres skattepenger på å virkeliggjøre egne tvangstanker og «klimamål», så er ikke private investorer like glad i å kaste bort penger. De pengene tilhører nemlig noen, og de lever ikke av å tape penger. Business er fortsatt business.

Man kan naturligvis bli rikere av subsidier og støtteordninger på kort sikt – men det forplikter jo ikke til å ødelegge aksjeselskapets økonomi for å oppfylle politikernes luftslott. Det har Kjell Inge Røkke endelig erkjent offentlig, om han ikke visste det hele tiden? Den nye Statkraft-sjefen har også fått nok av tapsprosjektene, som du kan lese om her fra 2024 og her fra 2025. Også bankene rømmer fra klimakollapsen.

Ingen massive solkraftverk i Norge

Helt siden Paris-avtalen i 2015 har regjeringen Solberg/Støre ropt «hvem vil ha penger?», og da har naturligvis private profitører smilt bredt og rukket opp hånden. Det samme har rene Ponzi-svindlere. Nå har imidlertid dette liksomvennskapet kjølnet kraftig, til klimapolitikernes store forvirring. (Mange av dem må ha betalt for få venner på barneskolen, uten å lære noe av det heller.)

Investorer er av et annet kaliber. De snakker sammen, og de fleste har fått nok. Fasiten er nemlig klar: Grønn industri og omstilling er en økonomisk dødsspiral for hele samfunnet, ettersom dette aldri var basert på ekte markedsfunksjoner, og alltid vil være avhengig av offentlige subsidier og talltriksing. Best å hoppe av før boblen sprekker. Derfor blir solkrafteventyret like fiktivt som havvindeventyret. Derfor betyr ikke en godkjent konsesjon at solkraftverket faktisk blir bygget.

Per januar 2024 forelå det planer om å bygge minst 46 slike gigantiske anlegg i norsk natur. De fleste på Østlandet, og hele 18 i det som skulle bli Norges nye solparkfylke, Innlandet. Men til tross for massivt politisk mas, aktivisme og subsidiering av dette åpenbare tøvet, finnes det fortsatt ingen ferdig utbygde, bakkemonterte solkraftverk av noen størrelse i snøkledte, vintermørke og overskyede Norge.

Fordi subsidier er gull, men røde tall er fortsatt gråstein.