Anna Ancher, «Kveldsbønn». Skagens Museum

En ny undersøkelse i Kristeligt Dagblad viser at 78 prosent av danskene anser Danmark for å være et kristent land. Dette er en betydelig økning fra 2016, da bare 65 prosent delte denne oppfatningen. På mindre enn ti år har det skjedd et skifte i danskenes selvforståelse. Denne utviklingen er ingen tilfeldighet, men gjenspeiler et økt behov for åndelig forankring.

Nå skal jeg vel la være å gjette hvorfor denne økningen skjer. En slik gjetning risikerer jo bare å bli min egen projeksjon. Men jeg vil gjerne forklare hvorfor kristendommen er viktig for vår eksistens og kultur.

Kriser skaper behov for åndelig trygghet

Danskenes økende erkjennelse av våre kristne røtter kommer ikke ut av ingenting. Vi har opplevd sekularisering, kulturell selvfornektelse, masseinnvandring, en pandemi, krig i Europa, økende kriminalitet og økonomiske utfordringer.

I slike krisetider er det naturlig at mennesker søker etter faste holdepunkter. I århundrer har kristendommen tilbudt nettopp det: et fast fotfeste i turbulente tider. Nasjonens motstandskraft er forankret i noe åndelig og transcendentalt.

Et fundament for dansk identitet

At Danmark er et kristent land, er tydelig for alle som ser på våre nasjonale symboler. Det hvite korset på Dannebrog minner oss om Jesu korsfestelse, monarken er grunnlovsbundet til den evangelisk-lutherske kirke, og staten støtter den danske folkekirken.

Men enda dypere er kristendommens innflytelse på våre lover, kunst, litteratur og etikk. Nestekjærlighet, tilgivelse, personlig ansvar, barmhjertighet og troen på menneskets ukrenkelige verdi er verdier som har formet det danske samfunnet i generasjoner. De er så innvevd i vår kultur at vi ofte tar dem for gitt, men de har sin opprinnelse i kristendommen. Som sukker oppløst i vann.

Eksistensiell forankring

Til tross for flere tiår med sekularisering viser studien at danskene fortsatt søker mening og tilknytning. I en tid da mange tradisjonelle fellesskap går i oppløsning, tilbyr kristendommen et språk for livets store overganger: fødsel, ekteskap, død. Den høyeste glede og den dypeste sorg. Dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse er ritualer som forankrer den enkelte i noe større enn seg selv.

Kristne høytider samler fortsatt familier og gir året rytme og mening. Påsken, julen og pinsens fortellinger binder oss sammen på tvers av generasjoner og sosiale skillelinjer.

Et vern mot maktkonsentrasjon

Kristendommens gjennomslag i Danmark har historisk satt grenser for hva staten kan og bør regulere. Det gjelder både nasjonalstaten og overnasjonale maktkonsentrasjoner.

Jesu ord om å «gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds» etablerte et prinsipp om skille mellom det verdslige og det åndelige som har beskyttet oss mot totalitære tendenser. Troen på at mennesket er skapt i Guds bilde, har lagt grunnlaget for våre friheter og ideen om at staten skal tjene sine borgere. Ikke omvendt. Kristendommen minner oss om at det er noe staten verken kan eller skal regulere.

Selvbevissthet i møtet med det fremmede

Det er neppe tilfeldig at danskenes bevissthet om landets kristne identitet har vokst parallelt med innvandringen fra muslimske land. Det har skjerpet bevisstheten om våre egne røtter.

Kristendommen fungerer som et forsvarsverk mot kulturrelativisme og utvanning. Uten kunnskap om vår egen kristne arv risikerer vi å stå forsvarsløse overfor andre trossystemer, ateistiske så vel som religiøse, kan man legge til. Å verne om sin egen tro og kulturelle identitet er ikke et uttrykk for intoleranse.

Åndelig dannelse

Resultatene av undersøkelsen bør få konsekvenser for hvordan vi organiserer samfunnet vårt.

Det er behov for en åndelig oppdragelse der barn og unge lærer om kristne tradisjoner, bibelske fortellinger og den kulturarven som er formet av kristendommen. Uten denne kunnskapen blir det vanskelig å forstå vår litteratur, kunst og musikk – fra Grundtvig til Kierkegaard, fra gamle kirker til moderne film. Familien og kirken må sammen ta ansvar for å videreføre denne arven, men også utdanningssystemet og kulturlivet har et ansvar.

Er danskene så blitt mer religiøse? Det sier faktisk ikke undersøkelsen noe om. Den handler mer om kristendom som en kulturell faktor. Men troen må være med, ellers blir tro bare et beregnende overlegg – en instrumentalisering av kristendommen: Vi tror på Kristus for å skape alle mulige andre goder, ikke fordi troen er god i seg selv.

Kulturkristendom er imidlertid ikke noe dårlig utgangspunkt. Den åpner opp for kristen misjon og sann tro.

God påske!

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.