Kaosmaleri i Galleri K: Kunstneren skjønner ikke hva han maler, og kritikeren forstår ikke hva han skriver

De utstilte bildene til Christian Tony Norum nå i Galler K er ikke akkurat de mest profesjonelle jeg har sett i et kunstgalleri. Utstillingens tittel er «Serenade», som trolig skal hinte i retning av noe ærerikt. En slags hyllest til et eller annet kunstnerisk, hva nå dét skulle være. Det umiddelbare inntrykket av Norums malerier innbyr ikke akkurat til estetisk innlevelse og visuell dialog. Etter hvert slår det meg at det fremstår som om kunstneren har en slags malerisk agenda, nemlig å negere alle kreative tradisjoner.

For å gi Christian Tony Norums utstilling litt perspektiver og en historisk kontekst, har man fått en kunstkritiker til å skrive et forord. Teksten er skrevet av Tommy Olsson, som ikke akkurat er kjent for sin kunsthistoriske og kunstteoretiske kompetanse. Med et slikt utgangspunkt er kritikeren helt på linje med kunstneren selv, som synes å mangle både maleriske evner og historisk forankring. Kritikeren drodler i vei og mikser sammen brokker herfra og derfra i det kunsthistoriske landskapet. Kunstner og kritiker virker her nokså samstemte. Kunstneren skjønner ikke hva han maler, og kritikeren forstår ikke hva han skriver.

Ifølge titlene på bildene handler motivet om steder, situasjoner, aktiviteter etc. Enkelte av motivene kan man gjenkjenne i bildene, som «Paris in Summertime», med Eiffel-tårn og det franske flagget på toppen, mens «Girl Power I» består av visuelle brokker uten samlet identitet. Nettopp fraværet av slike visuelt/maleriske identiteter er det som preger de fleste av Norums malerier. I bildet «National Theatre of Politics» kunne det kanskje ha gitt en viss mening, men her er helheten så visuelt kaotisk at selv politikken er blitt usynlig.

Hadde det vært noen visuell konsekvens i Norums malerier, kunne han kanskje ha havnet i den ekspresjonistiske tradisjonen fra mellomkrigstiden. Men på det punkt glipper det ustanselig for Norum. Han har ikke vist evnen til å fortette et motiv, slik ekspresjonistene gjorde i 1930-årene. Tvert imot viser bildene hans en oppløsning av enhver motivisk og malerisk identitet. Vi ser det tydelig i hans fargebruk og penselføring, som gjennom hele kunsthistorien var de viktigste virkemidlene kunstnerne brukte for å skape enhet og identitet i et malerisk uttrykk. «Serenade» minner mer om et musisk sammenbrudd.