Anna Ancher, «To gamle mennesker plukker måker» (1883)

Når jeg blir rammet av depresjon – og det blir jeg titt og ofte i disse dager –, tenker jeg på foreldrene mine, som var sosialdemokrater av den gamle skolen. Alt det der med gjør din plikt, og krev din rett. Og jeg husker mine besteforeldre og deres foreldre, alle sammen arbeidsfolk som hadde gått fire år på skolen og arbeidet siden de var sju år.

Jeg har et beger med inskripsjonen «Fra Socialdemokratisk Forening i Brædstrup 12.-1.-1924». Det fikk bestefaren min som en påskjønnelse for at han hadde vært med på å starte Socialdemokratiet i den østjyske byen.

Der var folk som alle våre foreldre, besteforeldre og deres formødre og forfedre, som hadde arbeidet hardt for å løfte Danmark fra fattigdom til velstand, og som med hell hadde beseiret overklassen som ville holde dem nede.

Den sosialistiske innstillingen deres betydde ikke at de hatet sitt fedreland. De var tvert imot rede til å forsvare det, slik vi så i 1848 og 1864. De kjempet for et Danmark med likhet, sosial rettferdighet og anstendighet.

Sånn var sosialdemokratiet inntil partiet på 1970-tallet ble overtatt av intellektuelle ideologer som ikke bare mente at vi skulle kjempe for forbedringer, men at hele fundamentet for landet var råttent, og at vi burde erstatte den gamle sosialdemokratiske befolkningen med en annen som kunne knuse gammeldanskene. Derfor åpnet de grensene for en masseinvasjon av muhammedanere som de antok ville bli overklassens stemmekveg.

Nesten 200 år med folkelig kamp for demokrati, selvbestemmelse og sosial rettferdighet er i ferd med å viskes ut av den historiske erindringen med et pennestrøk, mens sosialdemokratiske ledere mesker seg med lunsj fra globalistenes bord.

Vi lever i en postdemokratisk tid, og mine forfedre og formødre ville ha korset seg – de var nemlig kristne også, ut over å være danske.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!