Njåls saga, Den Arnamagnæanske Samling av håndskrifter fra middelalderen, Københavns Universitet. Foto: Bo Amstrup / Ritzau Scanpix / NTB.

Skal en ung forsker publisere sine forskningsresultater om islam og muslimer? Om den høye prisen for frafall? Om polygami? Om islamister som infiltrerer kjerneinstitusjoner? Skal hun motsi instituttets vedtatte sannhet om kjønn, seksualitet og rase?

Det er et vanskelig valg, for hvis hun gjør det, vil hun sannsynligvis ødelegge karrieren sin, miste forskningsmidler eller bli stemplet som persona non grata av sine kolleger. Som da Sofie Danneskiold-Samsøe, en innvandringskritisk lektor, ble angrepet av 188 kolleger ved Københavns Professionshøjskole.

Derfor velger en ung forsker å sensurere seg selv.

Hun tilpasser seg den uskrevne regelen i akademia: Tenk fritt, men bare innenfor de snevre rammene av hva som er tillatt. Originalitet feires – så lenge det bekrefter konsensus.

Hun bringer med andre ord et intellektuelt offer på venstreorienteringens og islamofiliens alter, som de vestlige universitetene er blitt. Universitetene er blitt ideologisk konforme tankepolitibastioner, mens universitetslederne snakker varmt om mangfold. Bak de blomstrende moteordene skjuler det seg et budskap om bannlysing.

Den akademiske fangeleiren

Mitt eksempel med den unge forskeren er oppdiktet. Men jeg opplevde lignende ting selv da jeg gikk på universitetet, og krisen i den lærde republikk er ikke blitt mindre de siste ti årene, hverken i Danmark eller i resten av Vesten. Det viser daglige nyheter og spørreundersøkelser.

Data fra Eric Kaufmann viser en 7:1-dominans på venstresiden blant amerikanske akademikere. Det er en tredobling siden 1960-tallet. På eliteuniversiteter som Harvard er forholdet enda mer grotesk: 82 % identifiserer seg som liberale, mens bare 1,5 % våger å kalle seg konservative.

Det er et ideologisk monopol som kveler den akademiske ånden.

Studenter og forskere holder kjeft. 80 % av høyreorienterte studenter sensurerer seg selv. Det er dobbelt så mange som deres venstreorienterte jevnaldrende. Fire ganger så mange fakultetsmedlemmer sensurerer seg selv i dag som under McCarthy-tiden. Så mye for den akademiske friheten som universitetene skryter av.

Bak fine ord som «mangfold», «inkludering» og «antirasisme» skjuler det seg en brutal fornektelse av virkeligheten. DEI-programmer er ikke verktøy for å sikre like muligheter for alle, men ideologiske køller som brukes til å slå dissidenter i hodet.

Bare spør Harvard-professoren Roland Fryer, som brukte omfattende data for å problematisere progressive dogmer om politibrutalitet, og som ble utsatt for trusler og sosial utstøting i retur.

Trumps nødvendige bulldoser

Kan universitetene reformere seg selv? Svaret er et rungende nei.

De aktivistiske akademikerne og administrative håndlangerne har for lengst forskanset seg bak politisk korrekte dogmer som brukes som følelsesmessig utpressing mot ansatte og studenter. «Du er vel ikke konservativ?» Denne typen intellektuell gisseltaking har gjort interne reformer praktisk talt umulige.

Trump er utvilsomt en dundrende provokasjon. Men han er også den eneste vestlige lederen som har hatt mot til å konfrontere akademia direkte. Og det virker. Flere universiteter avvikler våken etter press utenfra, og Hamas-tilhengerne får det vanskeligere.

Trumps avvisning av lukkede universiteter er derfor noe både Kaufmann og James Orr applauderer.

Nye institusjoner – nye horisonter

Men en bulldoser er ikke nok. Vi må bygge alternativer.

Det er derfor nye institusjoner som University of Austin, Buckingham University og Peterson Academy er så viktige. De representerer begynnelsen på en intellektuell motreaksjon mot venstresidens ortodoksi.

Disse nye institusjonene våger å undervise i woke-ideologi som et fenomen som kan studeres kritisk. Mens de gamle universitetene bruker enorme ressurser på å studere og diskreditere konservative bevegelser, skaper de nye utdanningsinstitusjonene rom for pluralisme og ekte kritisk tenkning.

Et sunt svar kommer derfor fra to fronter:

For det første gjennom politisk kamp ved å innføre strenge krav til pluralisme og håndheve dem like strengt, eventuelt ved å fjerne finansieringen av instituttene. Det må være slutt på å mate det ideologiske monsteret som spiser universitetene våre innenfra.

For det andre ved å bygge opp nye institusjoner og støtte de kreftene som arbeider for å gjenopprette den akademiske friheten.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.