Avgangsstudenter holder palestinske flagg og synger mens de går ut i protest mot de 13 studentene som har blitt utestengt fra å ta eksamen på grunn av protestaktiviteter, under avgangsfesten i Harvard Yard ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts, den 23. mai 2024. Foto: Ben Curtis / AP / NTB.

I skyggen av John Harvard-statuen, som er drapert i et palestinsk flagg, roper en gruppe studenter iført Hamas-skjerf slagord mot USA. Scenen kunne ha utspilt seg i Gaza, men vi befinner oss på verdens mest prestisjefylte universitet.

I kampen mot denne surrealistiske virkeligheten har Trump-administrasjonen nå trukket i nødbremsen: Enten reformerer Harvard sin praksis, ellers mister universitetet 2,2 milliarder dollar i føderal finansiering. Det har fått Harvard til å utgi en ny rapport om den utbredte antisemittismen ved universitetet.

Presset på Harvard møter ellers hard motstand overalt, selv blant konservative politikere som Marcus Knuth. At de er sure på venstresiden, er som ventet. Men konservative bør droppe sin dype frykt for det politisk korrekte, og erkjenne at det er massive problemer med Harvard, at noe bør gjøres, at det er bra at noe blir gjort, og at i hvert fall mye av det som gjøres, er bra.

Hva er galt med Harvard?

Harvards undergang begynte lenge før Hamas’ blodtørstige angrep på uskyldige israelere den 7. oktober 2023.

Som den mangeårige Harvard-professor Ruth Wisse beskriver det, har universitetet i flere tiår dyrket en hatefull venstreorientert kultur hvor antiamerikanismen og antisemittismen har spiret frem. Dagen etter terrorangrepet sendte universitetets Undergraduate Palestine Solidarity Committee ut en erklæring som utelukkende la skylden for volden på «det israelske regimet». En makaber omskriving av virkeligheten som ble støttet av over 30 studentgrupper.

Problemet er imidlertid ikke begrenset til enkeltgrupper.

Harvard har blitt det Wisse treffende kaller «en islamistisk utpost» – et brohode for ideologier som er grunnleggende fiendtlig innstilt til vestlige verdier. Universitetet, som har mottatt over 100 millioner dollar fra De forente arabiske emirater, Egypt, Saudi-Arabia, Qatar og Bangladesh mellom januar 2020 og oktober 2024, har solgt mye av sin akademiske integritet for utenlandsk valuta.

Den ideologiske ensrettingen er også slående.

Som Historiker James Hankins, en av de få konservative Harvard-professorene, påpeker, identifiserer høyst tre prosent av Harvards ansatte seg som konservative. 90 prosent av de politiske donasjonene går til det Demokratiske partiet.

Selv om ikke alle undervisere er aktivister, har de passivt tillatt at universitetet er blitt kapret av en venstreradikal agenda, som har uthulet den intellektuelle pluralismen.

Regjeringens krav til Harvard

Trump-administrasjonens krav til Harvard er blitt fremstilt som så vederstyggelige at Harvard bare gjør rett i å avvise dem. Men de aller fleste av kravene som ble fremsatt i et brev den 11. april, er tvert imot så rimelige at det virker ufattelig at de ikke ble fremsatt for lenge siden.

La meg nevne noen av dem:

For det første må universitetet avvikle alle DEI-programmer (diversity, equity, inclusion), som regjeringen mener forpester åndsfriheten og vitenskapelige standarder. Harvard må derfor innføre merittbaserte systemer med rase- og kjønnsnøytrale opptaks- og ansettelsesregler.

Harvard må også håndheve et maskeringsforbud med klare sanksjoner som utestenging og disiplinærtiltak mot tidligere protestdeltakere. Studentgrupper må på samme måte underlegges strengere kontroll med fakultetstilsyn og overvåking av finansiering.

I tillegg kreves det en grundig akademisk revisjon, hvor forskningsprogrammene skal gjennomgå en skjevhetsvurdering innen august 2025. Dette vil bidra til å sikre pluralisme og ytringsfrihet.

Åpenhet om utenlandsk finansiering er et annet krav fra regjeringen, og det er altså ikke et angrep på den akademiske friheten, men et forsøk på å gjenopprette den. Som Christopher Rufo skriver, er argumentet enkelt: «Rasediskriminering er galt enten den rammer hvite, asiater og jøder eller svarte og latinamerikanere.»

Ved å bruke finansiering som brekkstang gjør regjeringen akkurat det samme som venstresiden alltid har gjort – den bruker borgerrettighetslovgivningen strategisk for å fremme sine verdier. Den eneste forskjellen er at målet nå er fargeblind likestilling, ikke rasemessig forskjellsbehandling.

Press er nødvendig

Kritikere vil hevde at statlig innblanding i universitetenes anliggender er et farlig skritt.

Men når Harvard ikke lenger er i stand til å håndheve sine egne disiplinære regler, når de har tillatt terroristsympatisører å trakassere jødiske studenter, og når de har omgjort de humanistiske fagene til ideologiske omskoleringsleirer, har de gitt avkall på sin egen rett til autonomi.

Professorer som Eric Kauffman og Russel Berman har derfor argumentert for nødvendigheten av press på universiteter som Harvard.

Konflikten handler imidlertid ikke bare om Harvard, men om den fremtidige retningen for våre universiteter i Vesten. Skal universitetene være sentre for kritisk tenkning og kunnskapsutvikling på høyeste nivå? Eller bør de forbli aktivistiske høyborger der konformitet verdsettes høyere enn pluralisme?

Kanskje har James Hankins rett når han foreslår at Harvard bør redusere sin avhengighet av føderal finansiering og i stedet styrke båndene til sine lojale alumni. Men inntil en slik gjennomgripende endring finner sted, er Trump-administrasjonens hardhendte tilnærming ikke bare berettiget – den er nødvendig.

«Den amerikanske regjeringen er ikke forpliktet til å gi studentvisum til personer som krever ‘død over Amerika’», skriver Berman, og siterer den berømte høyesterettsdommeren Robert Jackson: «Grunnloven er ikke en selvmordspakt.»

Det samme gjelder våre utdanningsinstitusjoner.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.