Lommetørklær som symboliserer mødrene på Plaza de Mayo, henger i snorer ved siden av et skilt med teksten «Aldri [Elon] Musk» på spansk, i en marsj til minne om årsdagen for Argentinas statskupp i 1976, i Buenos Aires 24. mars 2025. Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB

Men så – uten at jeg helt kan forklare hvorfor – begynte jeg å skrelle av bakpapiret og sette klistremerkene på ting: matboksen, skolesekken, den lille kofferten min, på soveromsdøren. Da klistremerkene kom i bruk, ble samlingen min mindre og mindre.

Med årene mistet jeg interessen for klistremerker. Inntil nylig, da jeg så et bestemt klistremerke bak på biler, elbiler, dvs. bak på Tesla-er. På klistremerket sto det ELON SUCKS.

Du vet det, selvfølgelig. Det har vært omtalt i det vide og det brede. Jeg ser biler som kjører rundt i trafikken med klistremerket, spesielt i pene områder og nabolag. For eksempel den kjente tegneren, filmskaperen og klimaaktivisten Anders Morgenthaler, som er sint på Elon Musk og selger klistremerker til danske Tesla-eiere via nettstedet elonsucks.dk.

Anders Morgenthaler gjør det ikke for moro skyld. Han mener alvor. Han elsker Tesla-en sin, men hater den amerikanske oppfinneren. Derfor oppfordrer han brukerne til å gjøre opprør. Ved å sette klistremerket på sin egen bil.

Jeg må innrømme at jeg umiddelbart syntes ideen var komisk. Men det ligger en mening bak som det er verdt å undersøke. Ikke for å polemisere mot tegneren; jeg er ikke interessert i ham. Min hensikt er å beskrive en moderne mennesketype.

En mennesketype som liker å kritisere den materielle sivilisasjonen, men som likevel elsker bilen sin og velger å uttrykke sin politiske identitet gjennom den. Først ved å kjøpe den politisk korrekte bilen. Deretter ved å utstyre den med et tegn på protest.

Hva sier denne atferden om mennesker?

Den sier noe sentralt om en mennesketype som har sjelen rettet mot det kollektivt gode – slik tidsånden oppfatter det, inkludert klima, bærekraft og en tilhørende kritikk av økonomisk vekst. Det var i denne ånden Tesla-en ble solgt i Europa, og det er en av grunnene til at merket ble en stor kommersiell suksess i Skandinavia – som en form for selvundertrykkelse, tilpasning og konformitet. Det er min tese.

Nå kommer antitesen: klistremerket.

Klistremerket er det motsatte av selvundertrykkelse; det er selvutfoldelse og ambisjoner. Franskmennene har et begrep for det: amour-propre. Vi finner det hos Rousseau, som beskrev seg selv som en kjenner av menneskets hjerte, og som på midten av 1700-tallet advarte mot fordervelsen av det sosiale livet og fremmedgjøringen av det naturlige i mennesket med inntoget av eiendom, komfort, penger, handel, banker, kafeer, filosofer og påvirkere på hvert gatehjørne.

Rousseau mente at forfengeligheten – og ulikheten – øker med graden av sivilisasjon. Penger kan ikke kjøpe moral, og de gjør heller ikke menn og kvinner til borgere. Jo flere ting vi kjøper og omgir oss med, desto mer avhengige blir vi av sosial anerkjennelse og applaus. Moderniteten gjør oss til motedyr og værhaner; noen millimeter under vår antatte anstendighet, koselighet og progressivitet lurer sjalusi, mistenksomhet, frykt, kulde, hat og bedrag.

Urbanitet, kunst og vitenskap er et slør for virkeligheten, se bare på Frankrike. Paris er vakker, men den franske offentligheten dirigeres av salonger, sekter, lukkede samfunn og eliter, mens landbruket er forhatt og militær disiplin, og patriotisme svekkes. Frankrike har en overflod av astronomer, geologer, kjemikere, leger, poeter, musikere og malere. Men det finnes ingen borgere slik Rousseau definerer dem. Derfor så han med vemod tilbake på tapet av den mandige krigerstaten i antikkens Sparta og en fjern gullalder med isolerte kjernefamilier i små, selvforsynte landsbyer i de sveitsiske alpene, vel vitende om at begge deler var tapt for alltid. Historien hadde slukt alle utopier og rullet videre.

Her kommer syntesen. Møtet mellom tese og antitese bringer oss et skritt nærmere en forståelse av hvorfor mennesketypen skissert ovenfor ser det som heroisk å klistre ELON SUCKS bak på sin dyre elbil.

Denne typen mennesker synes mer enn noen andre å være svært opptatt av sin egen performative rolle, først gjennom kollektivisme, deretter gjennom individualisme. Kjøpet av Tesla-en er det første, påføringen av klistremerket det andre. Slik klarer det moderne mennesket hele tiden elegant å plassere seg selv i det moralsk korrekte rampelyset og på den riktige siden av historien, selv når det gjelder noe så banalt som et kjøretøy. Det er faktisk genialt: Den ene dagen er teslamennesket klimaaktivist – «fordi vi må redde planeten». Neste dag er teslamennesket anti-Musk – «fordi jeg har gjennomskuet idioten».

Det ville være en underdrivelse å konkludere at forbruk og moral går hånd i hånd. Politikk, forbruk og moral er rett og slett i ferd med å bli en ny treenighet.

Når man ser på denne performative atferden, er den sosialt perfekt fordi den gjør det mulig både å tilfredsstille tidsånden og å fremstå som en modig opprører. Syntese kamuflerer forfengelighet. Konflikten mellom tese og antitese manes bort, og det samme gjelder hykleriet. Det er slik forfengeligheten fungerer. Den lokker individet til å underkaste seg den offentlige opinionen og skaper et nytt selv i en ond spiral. Dette er forfengelighetens villedende mål: å fremstå som altruistisk når man i virkeligheten er både konform og selvisk.

Min seksten år gamle datter sa: Hvis du hater Elon Musk så mye, så selg Tesla-en din og gå videre. Men nei, det er ikke slik pianoet spiller. Det moderne livet slik det leves av denne typen mennesker, er gjennompolitisert.

Ifølge denne forståelsen av verdens fenomener er en bil ikke bare et kjøretøy. Den er ikke bare ny, brukt, slitt, pen eller stygg. Bilen vokser og blir til noe mye større og viktigere fordi forfengeligheten spiller oss et puss. Derfor tror vi ikke lenger det vi ser: en bil, men ser det vi tror: et uttrykk for progressivitet.

Igjen kommer Rousseau oss til hjelp. For i takt med at moderne mennesker lever stadig tettere sammen i urbane nabolag, boligblokker og byer av glass, stål, betong og asfalt, blir de mer og mer iakttatt av andres øyne, linser og kameraer. Vi ønsker mer oppmerksomhet og anerkjennelse.

Denne nye trangen til andres blikk innebærer en økende bevissthet om betydningen av små forskjeller, økende sosiale ambisjoner og avhengighet av den offentlige mening. Den offentlige mening er andres mening, som vi gjør til vår egen, men som vi later som om den er vår egen. På denne kunstige og tilegnede måten kommer det moderne mennesket lett til å leve utenfor seg selv, gjennom andres øyne i en frivillig underkastelse.

Forfengelighet oppstår i det øyeblikket andres meninger blir en avgjørende psykologisk mekanisme i våre liv. Med Rousseaus egne treffende ord: «Den offentlige mening er for menneskets forfengelighet det samme som instinktene er for naturen.»

Kanskje innser vi nå hvor dypt et behov for ELON SUCKS tilfredsstiller. Vår moderne sjel sitter i øynene. Andres øyne.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.