Da alle partier på Stortinget vedtok Paris-avtalen i 2015, førte det til at såkalte klimatiltak ble lovfestet og måtte gjennomføres i ekspressfart. En av sektorene som skulle gjøres «utslippsfrie» i fullt hastverk gjennom eksperimentelle fremdriftssystemer, var den samfunnskritiske fergetrafikken som er en nøkkelfaktor i norsk samferdsel og beredskap.

Innen 2030 skal alt av ferger bli «utslippsfrie, koste hva det koste vil. Alt av velfungerende, innkjørte ferger i daglig drift er i ferd med å bli skrotet, for Norge «må gå foran» – uten at noen kan rasjonalisere denne tvangstanken. Og nå i 2025 er «omstillingen» kommet uhyggelig langt, samtidig som problemene bak panikkpolitikken viser seg for alvor.

I 2019 gjorde Vestland fylkeskommune det historiske vedtaket at alle hurtigbåtene mellom Bergen og gamle Sogn og Fjordane skulle gå uten CO₂-utslipp, men ingen som vedtok dette, hadde den minste tekniske kompetanse til å forstå hva det innebar. De bare vedtok fremtiden basert på klimapanikk, og kastet offentlige penger i å få virkeliggjort «visjonen» sin. Hva kan gå galt da?

Årets båt 2022 er blitt tiårets skandale 2025

Verdens første elektriske hurtigbåt fikk navnet «Medstraum». Båten ble presset inn i trafikk uten grundig utprøving i 2022, og det på den viktige pendlerruten mellom Stavanger, Byøyene utenfor Stavanger og Hommersåk i Sandnes. Her var det ikke tid til testperiode, for «klimamålene må oppnås!». Båten fikk naturligvis også prisen «Årets båt 2022». Men hele tiden har uregelmessighet, forsinkelser, problemer og batteritrøbbel preget driften, til brukernes frustrasjon.

Når man ikke klarer å holde tidsplanen på en så viktig pendlerrute, er det åpenbart at noen har sviktet i jobben sin. «Fremtidens fartøy» har til og med hatt problemer med å håndtere tang og tare som flyter i sjøen, men dette er ingenting i forhold til det som skjedde 2. januar 2025: Uten forvarsel oppsto en markant nedgang i batterikapasiteten til 84 prosent. Nå sies det at hele batteripakken på 1,5 MWt må byttes – etter bare tre års drift.

«Årets båt 2022» er derfor tatt ut av drift og har ligget til kai i en måned, og pendlerne er rasende, kan man lese på NRK. De kommer seg ikke på jobb, mister avtaler og kan ikke stole på at de kommer seg hjem. Og alt dette er påført publikum for å spare utslippet av plantenæring fra noe som tilsvarer bare 30 busser hvert år. Altså ingenting. Nå nødbetjenes deler av sambandet av to dieseldrevne fartøy.

Dette blir dyrt! I all evighet!

At litiumbatterier helt plutselig mister deler eller alt av energien «over natten», er ikke noe nytt. Dette er komplisert kjemi, og er det én ting disse batteriene ikke tåler, så er det konstant hurtiglading og utladning. Altså nettopp det en hurtigbåt er nødt til å håndtere året igjennom. Allerede fra starten av har ikke «Medstraum» kunnet gå for full maskin, fordi batteriene ikke tåler belastningen. Og verre skulle det bli:

Da den prisbelønte fremtidsbåten skulle på verksted sommeren 2023, måtte de ta med dieselaggregat for å komme frem. Turen fra Stavanger til verkstedet i i Hardangerfjorden tok likevel hele fire dager for denne «hurtigbåten» for fremtiden. Nå venter enorme kostnader for å få den politiske grønne elefanten i gang igjen.

Naturligvis vil det koste hundrevis av millioner å fikse dette problemet, men siden de påståtte «superbatteriene» som har vært «noen år unna» i 20 år, fortsatt ikke er tilgjengelige, vil problemene høyst sannsynlig oppstå igjen om noen år. Og da vil også resten av den «utslippsfrie» fergeflåten begynne å få de samme problemene. Men får dette politikerne til å trekke seg, si unnskyld eller vakle i troen på sine «klimaløsninger»? Langt ifra.

Utslippsfrie ferger er en trussel mot økonomien, samfunnet og beredskapen

Selvfølgelig er det mulig å få båter til å gå på batteri. Det ingen gidder å spørre seg om, er: «Er det lurt?». Og er samferdselseksperimentet samfunnskadelig? Problemet er at batteriene er ekstremt store, kostbare, sårbare, kortlivede og plasskrevende, særlig på hurtiggående båter. En brann i en slik batteriferge om natten, langt fra land, under krevende værforhold, vil være uhyggelig farlig. Og farene stopper ikke der:

Norske ferger har også vært en viktig del av beredskapen. Jeg fikk et tips om at den dieseldrevne fergen M/F «Tustna», som ble satt inn i sambandet Kristiansund–Smøla i 1977, var forberedt på å være mineleggingsfartøy: Festebraketter for militært utstyr var sveiset ned i bildekket, så marinen bare kunne overta fartøyet. Og den var ikke den eneste.

Før kunne også ferger flyttes fra samband til samband for å dekke inn driftsavbrudd. Det er ikke mulig nå, siden fergene har forskjellige ladesystemer. Og tar en fiende ut strømmen, kan man ikke få fergene til å gå via en tankbil som nødløsning. Klimapolitikken underminerer derfor norsk beredskap, men jeg kan ikke se at Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) noensinne har levert en eneste innvending mot hastverket eller panikken som ligger bak.

Norge er en lekeplass for klimahysteriske politikere uten kompetanse

Faktum er at norsk fergetrafikk og hele kysten vår er omgjort til en personlig lekeplass for politiske drittunger som forsøker å virkeliggjøre sin egen innfallspolitikk og sine grønne drømmeslott. De kan ingenting om teknologi, forstår ikke hva de vedtar, og de tar hverken kritikk eller ansvar når idiotien deres avslører seg. Kyst-Norge burde gjøre opprør med store doser tjære og fjær.

CO₂-kutt er nemlig ikke viktig for fergepassasjerer. Det har null prioritet. Ikke er det viktig at fergene er av jålete ny Oslo-standard heller. Det ENESTE som er viktig, er at ferger går når de skal, holder ruta, kommer frem når de skal og har driftssikkerhet som de skal. Dét, og ingenting annet.

Klimakutt er bare viktig for klimapolitikere, som oppfant klimamålene etter innfallsmetoden. Likevel bare fortsetter samfunneksperimentene som om ingenting har skjedd eller noen negative resultater finnes.

Hvordan får man en slutt på dette? Det ser ut til at det må koste mange liv før oppgjøret kommer. Å leke seg med havet og forholdene langs den norske kysten er nemlig noe naturen vår sjelden tilgir. Først etter en katastrofe havner kanskje en klimapolitiker i fengsel, der vedkommende hører hjemme.