Ukrainske militærleger forsøker – forgjeves – å redde livet til en soldat som er blitt skadet på slagmarken i Donetsk-regionen den 9. januar 2023. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Både EU og europeiske land utenfor EU rasler nå med sablene. Helt siden krigen i Ukraina startet, har de kastet bensin på bålet. De har provosert Russland og støttet Ukraina med våpen og økonomiske midler.

Vi er nå inne i et kappløp mellom USA og Vest-Europa. USA ønsker å avslutte krigen, mens Europa ønsker å forlenge den. Det landet som har gått lengst i sine intensjoner om å plassere ikke-ukrainske styrker på ukrainsk jord, er Storbritannia. Hvem vil komme først i mål? Hvis USA vinner kappløpet, spoleres planene om en «europeisk» hær i Ukraina. Dette er EUs store frykt, fordi man da ikke får avskrekket Russland tilstrekkelig. Man kan være enig eller uenig i dette. Personlig synes jeg enhver intensjon om å forlenge krigen er motbydelig, fordi det hver eneste dag dør ukrainske og russiske menn på slagmarken. Svært få europeiske politikere synes å bry seg.

Det er kjønn jeg vil skrive om i dag. Hadde kvinner blitt drept ved fronten i liknende antall, hadde krigen vært over for tre år siden. Folkeopinionen hadde krevd det. Politikerne likeså. Men fordi det er menn, aksepteres slakteriet. Vi aksepterer til og med å nekte menn å flykte fra Ukraina; å frata dem deres basale menneskerettigheter. Menn er hva som på engelsk kalles «disposable» (unnværlige/kastbare).

Document er en konservativ avis og har følgelig en konservativ leserskare. Konservative mennesker er ikke feminister. De er likevel gynosentriske. Menn skal ofre seg for kvinner hvis nødvendig. Vi snakker her om en «Titanic-feminisme» basert på tradisjonelle verdier. Så lenge en og annen kvinne fortsatt dør i krigen fordi de befinner seg innenfor nedslagsområdet for russiske granater, forsvarer det å sende tusentalls menn i kjøttkverna. Hver dag.

Det er denne konservative ridderligheten moderne feminisme utnytter og spiller på. Feminismen vet at også konservative menn er imot overgrep på kvinner. Derfor har feminismen fått lov til å utspille og utvikle seg med svært liten motstand. Resultatet er woke-samfunnet, som springer direkte ut fra feminismen. Woke er feminisme på steroider, et monster, og hadde aldri oppstått hvis feminismen ble stagget ved fødselen. Feministene gjorde et sjakktrekk ved å inkludere minoritetsmenn i kampen mot hvite menn, slik at det fikk et skinn av rasekamp fremfor kjønnskamp. Men ikke bli lurt. Woke er kjønnskamp i forkledning.

I Danmark (hvor jeg bor) har dramaserien «Slaver av Danmark» nylig hatt premiere. Storsatsingen fra DR (den danske ekvivalenten til NRK) handler om dansk slavehandel på de vestindiske øyer, den gangen Danmark hadde kolonier der.

Dette er selvfølgelig helt i tråd med dagens overfokus på hudfarge og «white guilt». Men i tillegg til den åpenbare rasismen mot hvite, har seere bemerket de mannlige karakterene i serien. De er endimensjonale pappfigurer. Enten onde, svake eller dumme. Kvinnene er de sterke, de som med klarsyn ser undertrykkelsen og urettferdigheten og forsøker å kjempe imot.

Seere har også lest rulleteksten. Kvinner har hatt ledende funksjoner i alle ledd av produksjonen. Menn har stått for det tekniske, det underordnete. De har ikke hatt makt verken over regien eller manus. Likevel kan vi med sikkerhet påstå at det ikke hadde blitt noen tv-produksjon overhodet hvis ikke menn hadde bidratt med sine tekniske ferdigheter.

Historien om «Slaver av Danmark» er således en analogi for dagens vestlige samfunn. Det er kvinnenes narrativ som gjelder. Men det er menn som sørger for at det kan skje, så lenge de fortsetter med å understøtte bjelkene som kan bære kvinnenes fortelling.

Venstresiden vet vi nå har vært en katastrofe for den vestlige sivilisasjonen. Det er mulig den ikke lenger kan reddes og vil gå under. I hvert fall i Europa. Venstresiden er dominert av kvinner. Andelen kvinner/menn, venstre/høyre er cirka 60/40. Det betyr at det finnes mange venstreorienterte menn, og også mange konservative kvinner. Likevel er forskjellen såpass stor at hvis kun menn hadde politisk makt, hadde antakelig den vestlige levemåte fortsatt eksistert i beste velgående. Vi hadde hatt minimalt med innvandring, minimalt med klimahysteri og vi hadde heller ikke hatt woke. Enten vi liker å innrømme det eller ei, er dagens politiske situasjon kvinneskapt.

Yup, mange av skurkene er menn; Klaus Schwab, Børge Brende, Espen Barth-Eide. Listen er lang.

Vi har også kvinnelige skurker; Gro Harlem Brundtland, Erna Solberg, Ursula von der Leyen, Angela Merkel, Jacinda Ardern. Skurker med makt har med andre ord begge kjønn. Men hypotesen om at «verden blir et bedre sted med kvinner ved roret», tror jeg at vi trygt kan legge død.

På mikronivå, nede på gulvet, ser vi at menn har tapt rettigheter i takt med fremveksten av statsfeminismen. Når vi ser kvinner og homofile gråte av redsel over at Trump vant valget, og at de nå vil miste rettigheter, så er det særrettigheter de sikter til. Altså rettigheter som ikke alle andre har. Men det er altså et overgrep å frata dem særrettigheter og i stedet gi dem reell likestilling.

«Likestilling» er betegnelsen på juridisk feminisme, altså der kvinners krav har gått over i lovverket, oftest på bekostning av menn. I Danmark ble samtykkeloven innført for et par år siden. Allerede er flere justismord begått mot menn som ikke hadde mulighet til å forsvare seg mot kvinners påstander om manglende seksuelt samtykke. Fengslene fylles med gutter på 19 år som etter sigende ikke har klart å «lese» jevnaldrende kvinners signaler. Det handler nemlig ikke lenger om «ja» eller «nei», men om at menn med en overnaturlig evne skal «forstå» hva kvinner vil, uavhengig av hva de rent faktisk sier. Naive tilhengere av loven tror det handler om å beskytte kvinner. Skeptikerne forstår at hensikten er å fylle fengslene med menn; å avlede flest mulig menn fra deres livsløp og karrierer. Med flinke menn av veien flyter kvinnene til topps. Loven har mange kritikere, både før og etter innføringen, men kritikken faller for døve ører, på grunn av «statsfeminisme». Kvinnelige politikere har for stor makt til at menns rettigheter får gjennomslag.

De samme kvinnelige politikerne har ingenting imot at kun menn gjennomfører verneplikt. I de fleste vestlige land gjelder verneplikten fortsatt kun for menn. Men også i land med kvinnelig verneplikt, blir kvinner skånet for det farlige frontarbeidet. Vi som følger IDFs oppdateringer (Israel Defense Forces) legger merke til at samtlige militære tap er menn.

Menn blir grovt utnyttet i familiepolitikken. Kvinner oppfordres til å forlate kjernefamilien, og de får statlig økonomisk understøttelse hvis de velger å gjøre det, betalt av skattebetalerne. Fedrene melkes av staten. Det finnes saker hvor menn må betale barnebidrag for barn som ikke er deres. DNA-testing av barn blir effektivt forhindret, antakelig fordi man vet at en stor del av barna ikke tilhører mennene som blir pålagt å oppdra dem.

Menn får sjelden omsorgsretten for egne barn ved samlivsbrudd. Menn som omsorgspersoner demoniseres og skyves ut i kulden. Enkelte mener at menn ikke burde være alene med barn, ikke engang egne barn. Familiedepartementet domineres av kvinnelige byråkrater som opprettholder denne forestillingen og aktivt håndhever den. «Mor er best, uansett».

Tre ganger så mange menn som kvinner tar sine egne liv, uten at dette problematiseres. Det må på ingen måte feste seg en forestilling om at menn har vanskeligere liv enn kvinner, fordi kvinner da vil miste offerkortet.

Menn dør tidligere enn kvinner. Vi blir fortalt at dette er biologisk. Men det stemmer ikke. Frem til 1920-tallet levde menn og kvinner i Vesten i gjennomsnitt omtrent like lenge. Men så startet en enorm satsing på kvinnehelse, uten at menns helse ble beæret med en tilsvarende satsing. Det største fremskrittet ble gjort innen svangerskapshelse. Antallet kvinner som døde under svangerskap og fødsel falt drastisk. Dette er selvfølgelig gledelig. Men husk at det ikke er naturlig. Fra naturens side er det innbakt at en del kvinner dør som følge av barnefødsler. Det er med andre ord ingen naturlov at kvinner lever lenger enn menn, selv om feminismen i dag pusher narrativet om at kvinner er biologisk sterkere. «Levealderen beviser det jo!» Men gapet i levealder er menneskeskapt. Vi bryr oss ganske enkelt mindre om de områdene hvor mannlig dødelighet er høy.

Den skammelig lave pensjonen i rike Norge til tross, kvinners fem ekstra leveår koster staten milliarder i pensjonsutgifter som menn ikke får glede av. Kvinners pensjon blir dessuten i hovedsak betalt av menn, som skatter langt mer enn kvinner. Hadde det vært omvendt, ville det blitt innført utfallslikhet, altså at kvinnene fikk betalt høyere månedlige rater enn menn, som kompensasjon for kortere levetid. Den tanken er faktisk ikke dum. Menn burde kreve dette.

Jeg vil også nevne frafallet av gutter i skolen. Dette blir indirekte fremstilt som at gutter er dummere enn jenter, og at de trenger «spesialklasser». At skolen på alle nivåer er så til de grader feminisert, blir av og til nevnt, men ikke problematisert eller politisert. Det er akseptert, og antakelig ønsket, at jenter dominerer på høyere utdannelse. Det er jo et politisk uttalt ønske med flere kvinner i ledelser overalt. Hvorfor skal man da oppfordre gutter til å utdanne seg? Bedre at de holdes nedtrykt og neddopet med ADHD-medisin.

Jeg kan fortsette, men artikkelen blir for lang. Jeg vil påpeke at kvinner alene ikke har skylden for utviklingen. Også menn har skyld. Hele saken er et prakteksempel på ordtaket «ondskapen får grobunn når gode menn sitter stille og lar det skje». Menn lot hensynet til uhederlige feministers krav gå foran beskyttelse av deres egne sønner.

Jeg vil avslutte her med poenget med teksten. Hvis det nå brygger opp til krig, blir europeiske menn plutselig gode nok og viktige igjen, og politikerne vil fri til dem for at de skal stille opp på slagmarken. Svarer de ikke på frieriet, vil de muligens bli tvunget, og under alle omstendigheter skammet ut, til å stille. Satt på spissen forventes det at menn rydder opp i et kaos som kvinner har skapt.

Men bør menn delta i en fysisk strid for å bevare en sivilisasjon som på alle måter motarbeider og nedvurderer dem som menn? Hvorfor skal de det? Når det blir fred igjen, en fred som menn har skapt med sine liv som innsats, faller Vesten tilbake til det matriarkatet vi er blitt.

Det er ikke Russland som er den største trusselen for menn. Det er faktisk heller ikke islam. Det er den vestlige kulturen i sin nåværende form, som europeiske menn snart kan bli bedt om å ofre livet for. Kanskje de heller bare skal la den kulturen gå til grunne?