Giovanni Bellini (ca. 1430–1516), «Kristi forklarelse» (Tras­figur­azione di Cristo), Nasjonal­museet i Capo­di­monte, Napoli.

²⁸ Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. ²⁹ Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. ³⁰ Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. ³¹ De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. ³² Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. ³³ Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. ³⁴ Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. ³⁵ Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» ³⁶ Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

Lukas 9, 28–36

«Folk er opptatt av seg selv, ikke andre lenger. Derfor kommer AfD til å gjøre et brakvalg», sier den tyske presten Sebastian Feydt til Vårt Land. Selv har han bakgrunn fra DDR og sin teologiutdannelse fra Karl Marx-universitetet – nå universitetet i Leipzig.

Feydt er ikke i tvil om at AfD kommer til å gjøre et brakvalg ved dagens valg, og hevder folk er lei demokrati:

Folk er lei demokrati. De ser ikke at det politiske systemet kan løse problemene deres. Mange her føler at de ikke kan leve slik de gjorde tidligere. De sier de er utrygge, selv om Tyskland er et av de tryggeste landene i Europa. Så skylder de på innvandringen. Men det er jo så mye som skjer parallelt – globalisering, økonomisk utrygghet, klimaendringer.

Sebastian Feydt sier han blir så engasjert når han snakker om dette. Fordi han hører det så ofte nå – «hvorfor skal vi hjelpe andre». Det er «meg» og ikke «vi».

Nestekjærligheten er i fare. Vi snakker om det, ber om det, men vi gjør det ikke. Det burde være normalt å hjelpe naboen som har mistet hjem og land. Nå må jeg preke om det om og om igjen. Det bekymrer meg.

Ja, selvfølgelig bør det bekymre oss dersom vi alle blir større egoister og glemmer nestekjærligheten, men er det virkelig så sikkert at det er nestekjærligheten og troen på demokratiet som forsvinner?

Venstresiden har aldri hatt problemer med å ta kristendommen til inntekt for sin egen virkelighetsforståelse. Her i Norge var kanskje Marcus Thrane først ute da han rundt 1850 skrev:

Det er vor mening, at Jesus Christus har villet at der skulde mellem menneskene være frihed, lighed og brorskap, og at han har kommet til verden ikke alene for å frelse sjelen, men ogsaa for at befri menneskets legeme fra den nød og undertrykkelse, hvori sværdets førere og mammons tilbedere havde holdt det i årtusener», og konkluderte med at det etter deres (arbeiderforeningene) mening var «Jesus Christus verdens første socialist».

Oversatt til vår tids virkelighet blir budskapet fra Marcus Thrane frihet, likhet og nestekjærlighet i en globalisert verden. Grensene oppheves, og idealet synes å være en verden der Vesten oppgir sine nasjonaliteter, troen på en sannhet og sin gamle moral. Vi skal alle være forpliktet overfor enhver sårbar gruppe som krever vår støtte, om det så utsletter oss fullstendig. Det er kort oppsummert hva det liberale demokratiet handler om, det omfavnes av både kommunister og liberale, og hvis du ikke bøyer deg, blir du offentlig æreskjelt av både prest og redaktør.

Dagens tekst handler om Jesus Kristus, hvordan han overfor tre av disiplene blir åpenbart som Guds sønn, og hvordan Gud sier: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

Men dagens politiske elite vender det døve øret til Jesus Kristus. «Hør på oss», sier de, og finner sammen i sin avvisning av Gud som relevant for vår lovgivning. De har satt seg selv i hans sted. Umerkelig har det funnet sted en forening av venstresiden og liberale: Venstresiden har lagt bort klassekampen, og de liberale har åpnet grensene for all verdens undertrykte.

Innbyggerne får ikke lov til å kritisere eller bekymre seg over utviklingen. Hvis de gjør det, blir de stemplet som fascister og en trussel mot det liberale demokratiet. Ytringsfriheten begrenses, og ingen våger å forkynne hvorfor vi ikke skal vise nestekjærlighet overfor ofrene for dagens politikk, hvordan vi kan forhindre nye overgrep. Det er nemlig venstresiden som har kuppet Jesus Kristus og gjort ham til sin. Høyresiden står kun igjen med skammen, og som vanlig får de høre at årsaken til verdens lidelse er dem.

Presten Sebastian Feydt sier folk er lei av demokratiet, at det er årsaken til oppslutningen til AfD. Det er påfallende at han ikke vurderer den motsatte løsningen; nemlig at folk ønsker mer demokrati, rett til å bestemme over eget land og egne liv, krav som ikke er i strid med kristen tro. Å bli påtvunget å vise nestekjærlighet, er nemlig hverken nestekjærlighet eller demokrati, snarere det motsatte.

Men det liberale demokratiet kan ikke akseptere høyresidens krav, for dem er kravet om mer demokrati det samme som et angrep på deres verdier. De oppfatter Europa som den store utbytteren, kontinentet som forhindrer verdens nødlidende rettferdighet. Kampen for det åpne Europa er derfor en teologisk plikt og dermed en politisk nødvendighet. I en slik sammenheng er ofrene bagateller. De glemmes i morgen, men det gjør ikke de som ønsker å bosette seg her. Deres forsvarere har tilgang til alle medier og talerstoler, og målet er klart: Grensene må være åpne helt til det ikke er noen som finner det fornuftig å søke lykken her. Hvordan det er rettferdig overfor våre barn og barnebarn, er ikke godt å si, men jeg er ganske sikker på at den dagen det er en realitet, vil ingen i nestekjærlighetens navn komme oss til unnsetning.

Kristendommen er ikke et politisk program, men Jesus Kristus ga oss et menneskesyn som ikke tillater oss å relativisere og overse lidelsene til uskyldige ofre for vår politikk. Dét må alltid være utgangspunktet for valgene vi tar.