French President Emmanuel Macron sits inside the Renault 5 Turbo (R5) at the Paris Car Show, Monday, Oct. 17, 2022. Europe is leading the charge into electric vehicles as battery powered cars break out of their niche market of first adopters and enter the mainstream with increasing market share that’s forecast to grow strongly as the EU pushes to phase out internal combustion engine vehicles by 2035 (Gonzalo Fuentes/Pool via AP)

For oss som har jobbet med markedsføring og reklame for biler i årevis, fremstår katastrofen som har rammet EUs bilindustri, som historiens verste og mest uforståelige forretnings­strategiske blunder. Større enn fallet til britisk motor­sykkel­industri, Kodak og Nokia til sammen. Og også årsaken til feilen var unik: Bilindustrien var så opptatt av å opptre i flokk at de aldri oppdaget at den største fienden var deres egne politikere. Det manglet slett ikke på advarsler om hva som var i gjære.

I hundre år har bilproduksjon vært en av de mest avanserte og konkurranse­utsatte industrisektorene i verden: Blandingen av høyteknologi og kompleksistet er nemlig nesten uforenlig med å skape en kostbar kapitalvare ment for hverdagsbruk av teknologiske analfabeter, som jo de fleste bileiere er. Det er dette dilemmaet som alltid har gjort det så vanskelig for små bilprodusenter å overleve.

Nettopp derfor har ledelsen for Europas bilindstri vært av de dyktigste og mest proaktive i verden rundt teknologi og hva markedet etterspør. Men plutselig fant de ut at politikerne var flinkere til å se fremtiden enn både bilindustriens sjefer, mellomledere, arbeidere og bilkundene selv. Når kunnskapsløse politikere slo fast at æraen for bensin- og dieselbiler plutselig var over, så ble det en ubestridelig sannhet at alle heretter ville ha batteribil. Og det var helt feil, og totalt uten grunnlag.

Overgangen til elbiler mangler objektivt grunnlag

Produksjon av biler er økonomisk ekstremsport som krever store volum og ufattelige mengder penger for å overleve i internasjonal konkurranse. Derfor blir også gale strategiske beslutninger mye, mye farligere enn for noen annen industrisektor. Det å godta klima-politikernes premiss om at «tiden for forbrenningsmotoren er over», er altså den mest katastrofale og kostbare kortslutningen i vestlig industrihistorie.

Dette «vedtaket» ble nemlig hentet ut av løse luften og er fullstendig uten faglig, teknologisk eller markedsmessing grunnlag – like mye i dag som da California Air Resources Board vedtok den første loven om Zero-Emissions Vehicle i 1990. Det ligger bare ønsker, fanatisme og synsing bak «elbil-revolusjonen», men det ble aldri oppdaget i styrerommene til EUs bilindustri. De var på klimakjøret, som alle andre, og nå blør de på grunn av amatørmessig ledelse uten varslere eller risikovurderinger.

En ufattelig stor industri under angrep fra klima­ekstremister

Biler er teknologiske mirakler som selv imbesiler kan kjøre, og som skal kunne stå ute i all slags vær og temperatur i 20 år, men likevel fungere prikkfritt med litt omsorg og vedlikehold. Det finnes ikke noe lignende i hele industri­historien. Frem til 2015 var Europa ledende på skape slike biler, basert på kundenes preferanser og ønsker, og som ga kjøperne høyest mulig annen­hånds­verdi.

Derfor økte EUs produksjon av personbiler med 6,2 prosent i 2015, til nesten 16 millioner enheter. Salg av disse kvalitets­produktene over hele verden gjorde EU til verdens nest største produsent av personbiler, etter Kina (som aldri fokuserte på kvalitet, og bare fikk solgt billig­bilene sine i Østen). Europa sto for hele 21,9 % av den globale personbil­produksjonen. Fremtiden var lys. Hva kunne possibly gå galt? Vel, 2015 representerer et viktig «tippepunkt» for europeisk bilindustri:

Det som gikk galt, var at Paris-avtalen ble undertegnet, slik at klima­politikken gikk fra frivillighet til å bli lovpålagt. Samtidig ble styrerommene i EUs bilindustri overtatt av «miljø­aktivister» som ble med på galskapen, uten en kritisk tanke i hodet eller fnugg av protest mot den åpenbare faren som eskalerte. Det ble viktigere å produsere de bilene politikerne ville ha for å «redde klimaet» enn å fortsette å produsere og selge biler som bilkjøperne ville ha. Alle alarmklokker burde kime, for hvordan tvinger du noen til å kjøpe en bil de ikke vil ha?

Batteribiler ser ut som vanlige biler, men er ikke det

Jo, det finnes et markedsbehov for batteri­biler: Bil er bil, og batteri­biler fungerer glimrende for dem som har behov for sånt, men det gjelder jo ikke alle. Elbiler har sine klare begrensninger. Og naturligvis kan politikere diktere hva slags biler EUs bilfabrikker skal lage og selge, men politikere kan ikke diktere hva folk i Europa skal velge å kjøpe. See? Særlig ikke når produktene veier mer, går kortere, koster vesentlig mer og mister verdien raskere.

Bak den kortslutningen ligger en enda skumlere markedsstrategisk bombe: De enormt store, tunge og kostbare driv­batteriene gjør elbiler i praksis verdiløse i samme øyeblikk som batteri­garantien går ut, som oftest etter 8–10 år. I tillegg vil neppe gamle batteri­biler bli oppgradert. Bare prøv å bruke en 15 år gammel pc i hverdagen, så skjønner du greia.

Batteribiler vil derfor aldri bli veteran­biler, og vil sannsynligvis få langt lavere gjennom­snittlig levetid enn drivstoff­biler. Dermed representerer elbiler en stor forbruks­økning med tvilsom resirkulerings­grad – altså det stikk motsatte av hva miljø­aktivister ønsker. Det logiske ville vært å vente med innføringen av elbiler til teknologien var moden, super­batteriene var oppfunnet, strømmen og lade­stasjonene fantes og resirkuleringen var på plass. Først bygger man flyplass, så bygger man fly. Ikke omvendt. Men nei da.

Klimapolitikerne er ikke drevet av logikk, fakta, fornuft, forsiktighet, kunnskap og normal ansvarlighet når de skal styre et samfunn. De er drevet av angst, panikk, gruppe­tenkning, kunnskaps­løshet og uansvarlig pengebruk. Fordi klimakrise. Og panikk og hastverk er som kjent en garantert feilfri måte å styre et samfunn på, ikke sant?

Denne panikk­politikken er oppskriften på katastrofe, og burde ha blitt avvist kontant av EUs bilprodusenter og fagforeninger. De skulle ha filleristet klima­politikerne med trusler om utflagging, streiker og aksjoner. Men det gjorde de aldri. De ble smittet av klima­hysteriet, og først nå protesterer de – nå når det er for sent. I del 2 av denne artikkelen skal jeg derfor gjennomgå en tidslinje med 100 år av suksess og fiaskoer for Europas bilindustri, så man ser enda klarere hva som gikk galt – og når, og hvorfor.