Alle de store bilprodusentene kastet seg over elbil-bølgen, men nå slikker de sårene: Ford har tapt oppimot 60 milliarder kroner på sin elibil-satsing. Stellantis har nylig meldt inn et tap på oppimot 22 milliarder euro, og Jaguar er i ferd med å gå konkurs etter en katastrofal strategiendring. Nå er det Honda som blør penger og har meldt inn at elbil-satsingen kan koste selskapet oppimot 150 milliarder kroner.

Resultatvarselet kommer som en følge av at Honda nylig har besluttet å gjennomføre en stor «restrukturering», noe som innebærer å stanse utviklingen og lanseringen av tre elbiler som skulle produseres i Nord-Amerika. Honda har også bestemt seg for å styrke satsingen på hybridbiler, som har fått et oppsving etter elbilfloppen både i USA og Europa – selv om hybridbiler egentlig har mange av de samme svakhetene som elbiler.

Hele bransjen i kaos

Bilbransjen klager nå sin bitre nød over klima­hysteriet, som ikke bare truer hele den tyske industrisektoren, men også har satt hele bilmarkedet i brann – ikke minst fordi politikken har åpnet for kinesiske elbiler som det aldri var noe marked for før. Her leder Kina an, fordi de sitter på alle råvarene, de har ingen HMS-regler å forholde seg til, og bygger batteri­biler som et energi-diversifiserings­tiltak: Kina har nemlig begrenset med bensin og diesel, men endeløst med kullkraft som kan drive batteri­biler. Det har ingenting med klima å gjøre.

Naturligvis skylder norske medier på Trump, som har fjernet både klima­politikken og subsidiene under batteri­bilene i USA. Men Trump har gjort dette fordi statlig styring av markedet og planøkonomi aldri fører til noe godt: Folk må selv få bestemme hva slags bil de har behov for, ikke politikerne. Og det er produsenter som skal konkurrere om kundene på kvalitet og pris i et fungerende marked – ikke politikere som dikterer hva som skal produseres.

Hvor kom troen på batteribiler fra?

Ser man nøkternt på det, er batteri­biler minst 40 prosent dyrere å produsere, og da får du en bil som er tyngre, med mindre toppfart, mindre laste­kapasitet og med kortere og variabel rekkevidde, kortere livsløp, høyere avskrivning, høyere forsikring pga. kostbare deler, som det ofte er mangel på, og skremmende mange feil. Det er gjennom­gående dårlig kvalitet.

Dagens batteribiler er altså et mindre­verdig produkt fordi de er innført for raskt og for prematurt med dagens mangel­fulle batteri­teknologi. De fungerer naturligvis helt glimrende for dem som har et slikt behov, men det gjelder ikke alle, og i tillegg er lade­infra­struktur­en under­utviklet i Europa og USA. Naturligvis oppdager folk dette til slutt, og dét har skapt batteribil­kollapsen.

Men her er gåten: Alle disse problemene og svakhetene var godt kjent før elbil-hypen tok av. Farene, ulempene og problemene var åpenbare og veldokumenterte allerede i 2010. Ingen markeds­under­søkelser viste heller noen stor interesse for å bytte til batteri­biler. Likevel bestemte bilindustrien seg for å omfavne den raske «omstillingen» uten en eneste protest, og innlede det dyreste eksperimentet i bedrifts­historien.

Hvorfor? Dét er det ingen som vil svare på, men forklaringen er åpenbar: Det var et klassisk masse­hysteri, drevet av kollektiv gruppe­tenkning og et sammen­brudd i kritisk tenking og objektiv analyse i styre­rommene.

Plutselig trodde alle at kjøpefest på nye elbiler gjennom subsidier skulle redde kloden fra overforbruk og plante­næringen CO₂. Nå skjønner ingen hva som traff dem – unntatt Toyota, som aldri lot seg gripe av tabben.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!