Helena Edlund 
«Point of no return (PNR eller PONR) er punktet der man må fortsette med sin nåværende handlingsmåte fordi det ikke lenger er mulig å snu utviklingen; det er for farlig, for fysisk vanskelig eller uoverkommelig dyrt å gjennomføre. Point of no return kan være et beregnet punkt under en kontinuerlig handling (som under flukt), en bestemt irreversibel handling (som å sette i gang en eksplosjon eller signere en kontrakt) kan være et punkt uten retrettmulighet.»
Engelsk Wikipedia
PONR, Point of no return, er passert. Sverige er tapt. Voldsmonopolet er overtatt av kriminelle. Politikerne har lenge nektet å innse hva som ventet dem i fartsretningen, og nå nekter de å ta ansvar for konsekvensene av sin egen uaktsomhet. I stedet er det – som vanlig – allmennheten som oppfordres til å «ta grep» mot volden.
«Alle burde hjelpe hverandre …»
Nå er ikke mer politi, droneovervåking og søkesoner nok. Det blir fortsatt sprengt og skutt. Derfor mener Stockholmspolitiet nå at «samfunnet må slå seg sammen». Det er samme tema som er blitt gjentatt om og om igjen de siste årene. Vi husker hvordan daværende rikspolitimester Anders Thornberg mente at «hele samfunnet må bidra til å stoppe gjengvolden», hvordan politimester Carin Götblad sa at «alle skal hjelpe hverandre» for å stoppe de kriminelle gjengene, eller hvordan Socialdemokraterna ønsket å legge ansvaret for å stoppe rekruttering til kriminelle gjenger på landets lærere.
Disse menneskene blir lønnet av skattebetalerne for å utføre sitt oppdrag: å beskytte folket. Men når deres inkompetanse og manglende evne avsløres, velger de å delegere oppgaven til folket. Hvordan uttrykkes det vanligvis? «Si opp stillingene deres. Alle sammen!»
Sverige – et gjengkriminelt mekka
Det tidligere trygge og kjedelige Sverige har utvilsomt forvandlet seg til et gjengkriminelt mekka (ordspillet er utilsiktet), og situasjonen er, diplomatisk sagt, ekstrem. Men hvem skal ha ansvaret for å bekjempe vold? Clue: Det er ikke allmennheten.
Og sannheten gjør vondt: Hvis nasjonens politi, rettssystem og lovgivere ikke kan stoppe bombene, drapene og angrepene, er den nasjonale kollapsen et faktum.
Etter flere tiår uten grensekontroll (eller noen som helst kontroller) og et rettssystem der alle som skal håndtere den voldsomme volden – fra patruljerende politi til advokater og kriminalomsorgsbetjenter til domstolene –, først og fremst er sosialarbeidere og rådgivere, høster Sverige nå konsekvensene:
Mer enn én bombe per dag
I løpet av årets første måned detonerte 33 sprengladninger i Sverige. Så langt. Eller bare «sprengninger», som det heter med nytale. Det lyder tross alt bedre enn «bomber». På samme måte som «skyting» lyder bedre enn «drap» eller «drapsforsøk», og «feilskyting» lyder bedre enn «bare så du vet det: det er det idioter som løper rundt i gatene våre og ikke klarer å identifisere personen de er ansatt å myrde, og du (eller noen du elsker) kan bli det neste offeret hvis du har er så uheldig å se ut som noen andre enn deg selv.»
Vi kan alle bli det neste offeret, hvis vi tilfeldigvis «befinner oss på feil sted til feil tid». Som å være på vei til skolen, eller sitte på bussen, eller sykle fra svømmehallen sammen med sønnen din, eller sove i din seng. Eller være på vei ut fra toalettet, i likhet med Per Lundholm, som nå ligger på sykehus etter at en bombe eksploderte utenfor inngangsdøren hans i forrige uke.
Tradisjonen med blodfeider har fått fotfeste også i Sverige. Å være pårørende til en gjengkriminell er forbundet med livsfare, noe onkelen til Rawa Majid, bedre kjent som «Den kurdiske reven», opplevde da han ble skutt og drept i en butikk i Husby onsdag.
Lavintensiv krig
At svenskene – som tidligere ble beskrevet som «freds-skadde» – er preget av å leve i det som best kan beskrives som en lavintensiv krig, er hevet over tvil. Alle som kommer til Sverige fra andre land med historier om sprengte hjem, skudd utenfor døren og voldtatte barn, får asyl. Men hvor skal vi svensker flykte, nå når landet vårt har endret seg til et Midtøsten med kaldt klima?
Trenden kan ikke lenger snus. Det har gått for langt, og den smertefulle erkjennelsen har begynt å synke inn blant hos flertallsbefolningen: Ingen av dem som har ansvaret for å ha brakt Sverige hit, til denne trøsteløse tilstanden, ønsker eller kan håndtere konsekvensene av sine mange feilaktige beslutninger: Vi har nådd the point of no return.
De som hadde økonomisk evne til det, har allerede søkt tilflukt i utlandet. Og mange av dem som innser at de ikke kan unnslippe, synker ned i apati. De er på sitt vis fornøyd med å spise taco på fredagene og se på «Idol». Hjernen er barmhjertig på den måten, og normalisering – oppmuntret av media, som fortsetter å hamre inn budskapet om at «det har alltid vært slik, eller verre» – overskygger desperasjonen.
I utgangspunktet er det i dag likevel umulig å holde en samtale gående med noen i mer enn fem minutter uten å nevne 1) at tilstanden for det svenske «folkhemmet» er ekstremt begredelig, at man 2) føler seg maktesløs overfor den negative utviklingen i et samfunn der man som skattebetaler 3) utelukkende blir betraktet som finansieringskilde for et korrupt «alt-for-alle»-system, og begynner 4) å gi hverandre råd om hvordan man kan unnslippe elendigheten ved å emigrere eller 5) hvordan man kan opprettholde fysisk og psykisk helse dersom man tvinges til å bli værende.
Men justisminister Gunnar Strömmer (M) bekrefter at han føler seg trygg, til tross for at en sprengladning eksploderte hundre meter fra hans eget hjem for noen uker siden. Hva mer skal han si? Men han støtter likevel regjeringens forslag om å senke straffeansvars-alderen fra 15 til 14 år, for i beste fall å kunne få tak i noen flere av barnesoldatene som i dag patruljerer gatene våre på jakt etter noen å eliminere for et par tusen kroner, et par fine Nike joggesko eller en høyere status.
Det er over. Eller ..?
Strömmer, i likhet med resten av regjeringen og Riksdagen, innser imidlertid trolig det samme som det svenske folket: Det er over. Når barn de facto løper rundt og myrder og sprenger folk i luften på daglig basis, har nasjonen passert et punkt der det «ikke lenger er mulig å snu utviklingen; det er for farlig, for fysisk vanskelig eller uoverkommelig dyrt å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen».
De som har makten, og som er ansvarlige for å beskytte Sverige og svenske borgere, kommer ikke til å gjøre det som kreves, og allmennheten skal helst slippe å gjøre det som kreves. Men kanskje vi må?
Hvis vi virkelig ønsker å se en endring, er det kanskje mulig, tross alt, forutsatt at vi er beredt til å gjøre det som vanligvis anses som «for farlig, for fysisk vanskelig eller er uoverkommelig dyrt». Men i så fall er det ikke «hjelp» som skal til – da trengs det en ideologisk revolusjon. Det er både farlig, vanskelig og (på mange måter) kostbart. Men ikke umulig. Det er blitt gjort før i verdenshistorien, og det kan gjøres igjen.
Budskapet overfor både makthavere og voldsutøvere ville da være veldig enkelt og umulig å misforstå: «Dere tok landet vårt fra oss. Nå tar vi det tilbake. Uansett hva det koster.»
Bombeeksplosjoner i januar:
4. januar kl 20.05. Kortedala, Göteborg
4. januar kl 21.06. Täby sentrum, Täby
4. januar kl 21.21. Kålltorp, Göteborg
7. januar kl 00.29. Valdemarsro, Malmö
10. januar kl 03.25. Hammarbyhöjden, Stockholm
11. januar kl 03.03. Bredäng, Stockholm
11. januar kl 13.13. Hagsätra, Stockholm
12. januar kl 06.01. Eklanda, Mölndal
13. januar kl 21.47. Segersjö, Tumba
14. januar kl 21.46. Stone Hill, Nyköping
15. januar kl 01.00. Märsta, Sigtuna
15. januar kl 22.12. Alby, Botkyrka
15. januar kl 23.35. Johanneberg, Göteborg
18. januar kl 00.22. Hökåsen, Västerås
18. januar kl 03.36. Segeltorp, Huddinge
18. januar kl 04:22. Johanneshov, Stockholm
20. januar kl 19.30. Skarholmen, Stockholm
20. januar kl 23.30. Västra Frölunda, Göteborg
21. januar kl 03.00. Åsted, Eskilstuna
22. januar kl. 03.00. Norsborg, Stockholm
23. januar kl 00.03. Kungsängen, Uppsala
23. januar kl 00.15. Brandbergen, Haninge
23. januar kl 22.03. Farsta, Stockholm
24. januar kl 00.32. Söderkulla, Malmö
24. januar kl 01.00. Stenby, Eskilstuna
26. januar kl 03.42. Enskededalen, Stockholm
26. januar kl 19.16. Bomstasjon, Nacka
27. januar kl 02.11. Bro, Upplands-Bro
28. januar kl 02.55. Ödåkra, Helsingborg
28. januar kl 04.05. Karrtorp, Stockholm
28. januar kl 08.46. Bagarmossen, Stockholm
28. januar kl 16.46. Årstaberg, Stockholm
28. januar kl 23.36. Bro, Upplands-Bro
Kilde: Polisen.se
Fotnote: I skrivende stund får jeg nyheter om at Salwan Momika er blitt myrdet i Södertälje. Media omtaler ham kategorisk som «koranbrenneren», og enda en melding om hvem som eier voldsmonopolet, er sendt til det svenske folket.
