Hans Rustad 
Det er trekk ved Jonas Gahr Støre som er blitt tydeligere. Han vil ikke vedstå seg sitt eget maktspill, men vil fremstå som uklanderlig. Det passer dårlig med det råkjøret han har startet mot Senterpartiet. Støre vil fremdeles ikke vedkjenne seg at det er han som har åpnet spillet og setter Sp til veggs. Han uttaler seg svevende før han setter seg på flyet til Oslo.
Støre er en typisk representant for en type overklasse som nekter å stille til samtale på like vilkår. Han vil beholde definisjonsretten, også under en konflikt. Det er et maktspråk bak et polert ytre.
Statsministeren svarer ikke direkte på om det er fare for et brudd med Senterpartiet i løpet av dagen.
Han forteller at han skal orientere stortingspolitikerne i Arbeiderpartiet om hvordan landskapet nå ser ut i de pågående diskusjonene med Senterpartiet.
– Det blir en orientering om sakene, og de tre direktivene vi mener er bra for Norge, bra for vår fornybarsatsing og bra for vår miljøpolitikk, sier han.
– Men har du noe nytt å legge fram som stortingsgruppen skal ta stilling til?
– Når vi møtes i stortingsgruppen, så er det for å oppdatere både på saken og hvordan situasjonen er. Så det vil jo ligge noe nytt i det.
Støre vil ikke si om det blir noen endelig avklaring om uenighetene i løpet av dagen.
– Vi har ikke satt noe sluttpunkt på timeplanen, så vi tar det i tur og orden. (NTB)
Støre får det til å høres ut som ting er svevende i lufta og uavklart, ikke at det i virkeligheten har vært et beinhardt spill som nå går mot klimaks.
Dette er en styringsmåte som de to journalistene Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne i boken «Partiet» tar på kornet. Støre vil hele tiden beholde definisjonsmakt. Men det står i sterk kontrast til hans manglende popularitet i befolkningen.
Partikontoret på Youngstorget lot foreta en hemmelig spørreundersøkelse som viste at Ap gjorde det dårligere med Støre ved roret enn uten. Bare Barth Eide var mer upopulær.
Resultatet var oppsiktsvekkende for partistrategene: Arbeiderpartiet falt dramatisk i oppslutning bare Støres navn ble nevnt. For første gang var det nå dokumentert at partilederen dro Arbeiderpartiets oppslutning ned. Informasjonen ble behandlet som ytterst delikat og bare delt med LO-ledelsen. Støres nærmeste rådgivere ble overfladisk briefet. Undersøkelsene er forblitt hemmelige fram til i dag. Støre selv fikk verken vite om at undersøkelsene var tatt opp eller hvorfor partikontoret i det hele tatt skulle være interessert i slik informasjon om hans manglende velgerappell. Resultatene er heller ikke blitt delt med ham.
Dette var en helt ny situasjon for partiet, for i tidligere tider hadde ting vært motsatt. Hvis Arbeiderpartiet slet på målingene, hjalp det alltid å minne velgerne om at en stemme på Ap også var en stemme på Gro Harlem Brundtland eller Jens Stoltenberg. Dette skjedde for eksempel under valgkampen i 1993. Den gang lå partiet før sommeren an til å gjøre sitt dårligste valg på 60 år, før partiet dyttet Brundtland fram så mye som mulig i mediene. Hun var partiets største velgermagnet, og partiet bykset fram til et valgresultat på 36,9. Situasjonen var altså stikk motsatt med Brundtlands gamle «wonderboy» Jonas Gahr Støre, som interne tall nå dokumenterte at skadet partiet. s.175
Dette er sjokkerende opplysninger, men har ikke blitt offentligheten til del. Mediene er lojale overfor Støre. Han er representant for det sosiale sjiktet de selv tilhører.
Denne avstanden er forklaringen på både Ap’s og medienes synkende oppslutning. Vanlige folk finner ingenting å identifisere seg med.
I Arbeiderpartiets storhetstid mente partiets tillitsvalgte på Sagene i Oslo stort sett det samme som folk på Sagene mente. Nå ble det klart for partiets høye kvinner og menn at de tillitsvalgte på Sagene i stedet var blitt ombudsmenn for det medlemmene i Sagene Ap mente, som var langt grønnere og rødere enn velgerne i bydelen. Dette skiftet hadde pågått gradvis gjennom flere tiår, de tillitsvalgte hadde fått høyere utdanning, bedre råd – gjort en «klassereise» – og til slutt trodde de at dette også var virkeligheten til velgerne. Arbeiderpartiets tillitsvalgte hadde reist fra velgerne.
Nei, det er ikke vanlig i Norge å tjene mer enn 750.000 kroner i året, ha høyere utdanning, abonnere på Morgenbladet og bo på Grünerløkka. Det er tvert imot svært uvanlig. 60 prosent av befolkningen har videregående skole som høyeste utdanning. 25 prosent har kortere høyere utdanning, typisk de klassiske profesjonsutdanningene som lærerskole eller sykepleie, som sin høyeste utdanning. Hvor mange har lenger høyere utdanning? 12 prosent.
Hvem er så Arbeiderpartiet til for? s.163
På stiftelsesmøtet til Documents lokallag i Drøbak tirsdag deltok en instruktør for ambulansetjenesten på Ullevål. Nedleggingen av Ullevål sykehus treffer tverrpolitisk, og det stilles egen liste til valget. På Ullevål finnes to av landets fremste traumeteam. Hvert team er på 21 spesialister på sitt område. Det var disse som reddet mange liv fra Utøya. De blir ikke med til Rikshospitalet. Der forsvinner kompetansen.
I ledelsen for nedleggelsen står tidligere sjef for Norges Bank, Svein Gjedrem. Men hvem står bak Gjedrem? Det har mediene vært lite interessert i å grave i.
NRK har solgt Marienlyst til Ferd og Johan Andresen. Type Christian Ringnes vil gjerne slå kloa i Ullevål Sykehus. Norge har fått noen coole oligarker: Petter Stordalen, Andresen, Ringnes som kjøper opp landemerker (Tryvann) og konverterer dem til arenaer for den nye godt gasjerte eliten. Tryvann blir restaurant. Det er snakk om at Ullevål skal bli et Silicon Valley. Støre sitter på Akershus festning, som de også gjerne ville ha. Nå har det nye regjeringskvartalet okkupert Oslo sentrum. Det er sikkerhet overalt. I sidegatene er det betongsøyler og sperrer. Ellers er byen snart utilgjengelig for biler. Byråkratene sykler. De overtar byen.
Dette er samme kultur som Demokratene og østkyst/vestkyst-elitene i USA: Penger lukter ikke og er globale. I New York er det vanskelig å finne boliger, for byen flyter over av kinesiske penger som vil investere i eiendomsmarkedet. Slik er globalismen i praksis. Oslo kommune ville bare føle seg smigret hvis utlendinger kastet sine øyne på Norge. De har allerede begynt, fordi vi har en søppelvaluta. De beste feriestedene kjøpes av utlendinger.
Støre har lært seg samme sleipe måte å svare på som Ursula von der Leyen. Glatt, og med en jernneve i fløylshansken.
– Når får vi en løsning?
– Vi har diskusjoner om hvordan vi skal møte våre forpliktelser og muligheter i EØS-avtalen. Det har vi gjort i tre og et halvt år på en god måte. Nå er det noen vanskelige saker, sier Støre til Aftenposten.
Støre legger opp til at ansvaret for et brudd ligger hos Sp. Han har bare forsøkt å gjøre det beste for landet.
Jeg mener vi har gjort godt arbeid sammen. Saker som ligger foran oss, er tjent med at vi samarbeider. Til syvende og sist er det et standpunkt Senterpartiet må ta. Vi er i hvert fall åpne for det.
Tonen i de pågående forhandlingene er god, ifølge Støre.
– Vi kjenner hverandre godt og stoler på hverandre når vi diskuterer.
Uttrykket i Trygve Slagsvold Vedums ansikt sier noe annet. Det er grenser for langt du kan bullshitte folk. Når du vil skyve ansvaret over på dem for noe du selv har satt i gang, sprekker det.
Flere kommentatorer har pekt på at Støre nå har lagt så mye i potten at han ikke kan fortsette dersom direktivene ikke innføres.
Men Støre er ikke mann for å stå for sitt utspill. Han forsøker å legge rikets sikkerhet og Trump/Putin i vektskålen, men det svinger ikke helt. Veldig mange baller er i luften. Støre ser ut til å ha feilberegnet. Direktivene kom på feil tidspunkt. Kun Espen Barth Eide er mer upopulær.
For Espen Barth Eide var det enda mer dramatisk enn for Støre. Barth Eide fikk i realiteten munnkurv mot å uttale seg om klimapolitikk våren 2021. Bakgrunnstallene viste at Arbeiderpartiet mistet oppslutning hver gang partiets klimapolitiske talsperson åpnet munnen. s. 176
Dette radarparet har vært en katastrofe for Norge, og Støre har med sitt utspill selv demonstrert hvor norskfiendtlig han er. Ap’s leder blåser i hvordan det går med vanlige folk, bare han oppfyller Brussels ønsker.
Norge blir et lydrike under en EU-elite. Denne eliten har ført krig mot befolkningen siden nei-et i 1972. Den har aldri akseptert at folket kan bestemme. De ønsker å overta folkets suverenitet og har annullert resultatet av to folkeavstemninger. De facto er Norge medlem av EU, og Høyre og Ap med Venstre og MDG ønsket de kunne formalisere medlemskapet med et pennestrøk. Hinderet er at det må godkjennes i folkeavstemninger.
Nordmenn skal trykkes enda lenger ned før de forstår sitt eget beste og tigger Ursula om å slippe oss inn.
At det er Norge som sitter med trumfkortene, vil ikke mediene og politikerne fortelle folket.
Det er dette partiet Støre er leder for, og det skjærer igjennom alle steder der makt er samlet. Akkurat som i 1972 og 1994.
